Sakset/Fra hofta

Forrige ukes stormløp mot professor ved institutt for kultur- og språkvitenskap ved universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland, føyer seg inn i den lange rekken av lignende reaksjoner mot nordmenn som gjennom århundrenes løp har valgt å la være å tenke med noen andres hode, og viser som sådan at lite er nytt under solen.

Men om man nå ser bort fra den ubetenksomme Facebook-meldingen – som for noen må ha kommet som en gave fra oven for å slippe å snakke om tingene Langeland hadde på hjertet – og ser nærmere på det han hadde å si, så var det ikke bare at Holocaust blir misbrukt ideologisk til å dytte skyldfølelse på folk som har sans for nasjonalstaten, hvilket i seg selv er en ren observasjon, selv om det kreves et skarpt blikk for å gjøre den.

Den underforståtte beskyldningen var selvfølgelig ille nok for religionserstatningens presteskap, men det som kanskje var avgjørende for at Langeland måtte tuktes, var at han trakk resonnementet som fulgte observasjonen til sin logiske konklusjon: Holocaust-senteret gjør ikke jobben sin godt nok. Forskernes jobb er ikke å lage ideologi, men å forske. Og på det punktet er de ikke særlig gode:

Sedd med ståstad 2012 er det to sider ved verksemda som slår ein utanforståande: Med unnatak frå Anton Weiss-Wendt er empirisk grunnforsking mest fråverande, og det har heller ikkje blitt utvikla noko serleg ny teori. Dette er di meir underleg når ein tek omsyn til at råmevilkåra er langt betre enn for alle universitetsmiljø som driv historieforsking.

For en utenforstående kan det være interessant å undersøke litt nærmere om det er noe i det Langeland sier.

HL-senteret ble opprettet i 2001 i den hensikt å drive med forskning på Holocaust og andre folkemord, samt på livssynsminoriteters vilkår i dag. I sin årsrapport fra 2011 sier senteret blant annet om seg selv at det er internasjonalt ledende på forskning relatert til Holocaust og andre folkemord.

Er det?

Det hyppigst benyttede — men ikke det eneste — kvalitetskriteriet i forskningens verden, er at arbeidet resulterer i internasjonal publikasjon, enten i form av bøker eller artikler i vitenskapelige tidsskrifter, eller som innlegg ved viktige konferanser. Og dets status øker jo mer det blir sitert. Hvordan plasserer HL-senteret seg målt med denne målestokken?

Under fanen «Publikasjoner» på HL-senterets hjemmesider finner man lenker til 26 forskjellige arbeider utgitt av senteret selv. Disse arbeidene er med noen få unntak utgitt på norsk, og viser seg å være temahefter som tilsynelatende ikke inneholder noe særlig original forskning, men snarere oppsummerer endel av det som er kjent innenfor de enkelte temaer, med undersøkelser av antisemittisme som et unntak. Denne delen av senterets virksomhet faller trolig for det meste inn under betegnelsen formidling, som opplagt også er en del av dets oppgave.

Men det er ikke der vi finner de originale bidragene, i hvert fall ikke i den form som er underkastet internasjonale fagfellers kritiske blikk. Vi må altså lete etter disse andre steder.

På senterets hjemmesider får vi også vite at tretten av dets ansatte beskjeftiger seg med forskning. Av disse er fire seniorforskere, to forskere, fem stipendiater, en prosjektmedarbeider og en professor II – det siste en tittel som indikerer at vedkommende er en ekstern medarbeider som låner noe av sin tid til senteret. Ti av disse har offentliggjort en liste over utvalgte arbeider på sine personlige sider, formodentlig de mest presentable av slagsen.

Kanskje er det de seks fast ansatte med forskertitler som må under lupen for å undersøke Langelands påstand.

For stipendiater er som regel opptatt av å fullføre sin doktorgrad, og de tre som har oppgitt sine korte publikasjonslister har da heller ikke skrevet på annet språk enn norsk, med unntak av en engelskspråklig masteroppgave. Man kan uansett slå fast at bokanmeldelser eller artikler i Aftenposten ikke faller inn under begrepet grunnforskning. Og er egentlig arbeider om gammel norsk kriminallitteratur veldig relevant for Holocaust-forskning? Hva med historien om det norske forsvaret eller nordmennene i tysk krigstjeneste? To av de tre stipendiatene uten publikasjonsliste har ifølge Bibsys bidratt i ett hver av senterets temahefter, en annen har ingen sporbar produksjon etter mastergrad. Likeledes har prosjektmedarbeideren kun oppgitt å ha redigert to bøker som begge er utkommet på norsk, den ene utgitt av HL-senteret selv, den andre av et norsk akademisk forlag. Altså ingen grunnforskning, og ingen internasjonal publikasjon.

Av seniorforskerne er det bare Anton Weiss-Wendt som ifølge Langeland driver grunnforskning på de områder som faller inn under senterets mandat. Han har da også utgitt en lang liste av bøker og vitenskapelige tidsskriftartikler internasjonalt, og flere av disse er sitert. Han har skrevet to av de tre artiklene som er å finne ved hjelp av Academic Search Complete, og disse er trykket i Journal of Genocide Research og Holocaust and Genocide Studies, altså tidsskrifter viet til nettopp det feltet senteret skal forske på.

Cora Alexa Døving er seniorforsker siden 2006. Hun har skrevet et 32 siders temahefte om tre innvandreres historie utgitt av HL-senteret i 2008, og forfattet en bok om integrering utgitt på Pax i 2009. Videre har hun skrevet kapitler i bøker utgitt på akademiske forlag i Norge og England. Av publikasjoner i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter finnes artikkel om hijabdebatten i norske medier i Journal of Religion in Europe samt en sammenligning av antisemittisme og islamofobi i et dansk tidsskrift. Arbeidene ser ut til å være lite sitert, og forskningens relevans for temaet Holocaust er uklar. Døving har ellers vært medredaktør for flere bøker, de fleste på norsk.

Seniorforsker Terje Emberland har sammen med en kollega nylig gitt ut en bok om Himmler og Norge, og selv skrevet eller vært medforfatter til to bøker om rase — alt utgitt utgitt på norske forlag. Han har også forfattet seks norske tidsskriftartikler. Videre har han skrevet tre bokkapitler, hvorav to er utgitt internasjonalt. Emberland har også redigert flere bøker sammen med andre. Arbeidene kretser rundt antisemittisme, nazisme og nordiske myter, hvilket utvilsomt er viktige temaer, men dreier seg tilsynelatende ikke akkurat om folkemord, selv om de er beslektede. De få internasjonale arbeidene ser ikke ut til å være særlig sitert.

Seniorforsker Odd-Bjørn Fure ser ikke ut til å ha noen nevneverdig vitenskapelig produksjon siden HL-senterets opprettelse i 2001, men han har muligens hatt mest administrative oppgaver?

Den ene av forskerne avla mastergrad i 2005 og ser ikke ut til å ha tatt doktorgrad. Vedkommende har vært fagkonsulent for en bok oversatt til norsk, har vært med å redigere en bok utgitt av HL-senteret og en annen utgitt på det norske akademiske forlaget Unipub. Ingen publikasjon i internasjonale fagtidsskrifter. Medforfatter til én artikkel i det tverrfaglige Nytt Norsk Tidsskrift om norske jøder. Her foreligger neppe noen original grunnforskning om temaet Holocaust. Den andre forskeren har foruten doktorgraden publisert en internasjonal vitenskapelig tidsskriftartikkel om deportasjoner, samt to kapitler i bøker om antisemittisme/rasebiologi, det ene på engelsk. Greit nok, men kanskje ikke så imponerende på åtte år?

Og er summen av alt det ovenstående, som selvsagt omfatter mye av verdi, nok til å hevde at man som fagmiljø er internasjonalt ledende på feltet Holocaust-forskning? Det lyder mer enn tvilsomt.

Senterets professor II er tilsatt ved Universitetet i Bergen, og er utvilsomt en kompetent historiker som siteres endel. I egenskap av ekstern medarbeider er det vanskelig å vurdere i hvilken grad det er HL-senteret som har æren for hans arbeider, men siden dette ble opprettet har han redigert en bok om antisemittismens historie, og skrevet kapitler i fem andre, hvorav tre er publisert internasjonalt. Videre har han skrevet kapitler i tre bøker og redigert en fjerde om jødisk historie som alle er publisert internasjonalt. Vel og bra, men har tekstene egentlig Holocaust som tema? Flere av dem handler om ting som opplagt er beslektede, som ghettoen i Frankfurt, men faller det innenfor de spesifikke rammene for den forskningen senteret skal bedrive?

Det er ikke undertegnede den rette til å vurdere, men det kan uansett synes som om Langeland er inne på noe når han sier at lite av senterets produksjon egentlig er Holocaust-forskning av høy kvalitet.

Om noen føler seg kallet til å belyse den påstanden ytterligere, kan det avføde noe så sjeldent her til lands som en kulturdebatt.