Kommentar

Det kan høres snodig ut, men Holocaust utgjør faktisk noe av grunnlaget for moderne dannelse. Kjennskap til Platon og Dante er vel og bra, men er utilstrekkelig hvis man ikke har erkjent hva som fulgte i Bachs og Beethovens hjemland.

Dette er erkjent blant betydelige deler av europeisk åndselite, både den med og uten akademiske grader og posisjoner i kulturlivet. Men i Norge er det fremdeles ikke anerkjent.

Hver gang det bryter overflaten, gyser man, som når redaktør Frode Molven i Spartacus Forlag forsvarer utgivelsen av Norman Finkelsteins bok om «Holocaust-industrien».

Molvens utgytelser og konsekvente vegring mot å forstå hva motdebattant Einhart Lorenz skriver, minner i ikke liten grad om hva islamisten Basim Ghozlan skriver på sin hjemmeside om David Irving og retten til å kritisere Holocaust.

Den udannede akademiker og den jødefiendtlige islamist utgjør en allianse som ikke lover godt for fremtiden.

Det er mange av dem som har tatt høyere utdannelse og ikke fått med seg hva Holocaust betyr i europeisk/vestlig dannelsestradisjon; som brudd på tradisjonen og derfor forpliktelse til å erkjenne og huske, ikke bare faktisk, men også moralsk, menneskelig, filosofisk.

Det gjør ikke Molven og Ghozlan: De forsøker å rive ned.

Anfang

Det hele begynte med at Lorenz ga et intervju til Dagbladet i anledning den nye boken han, Trond Berg Eriksen og Håkon Harket har skrevet med tittelen «Jødehat», der Lorenz nevnte Finkelstein som en bidragsyter til den nye antisemittismen.

Dette falt Spartacus og Molven tungt for brystet. I en replikk i Dagbladet skriver han at Lorenz mangler den nødvendige distanse til temaet, en usaklig argumentasjon som noen vil si er typisk for en som har utgitt Finkelstein. Finkelsteins metode består stort sett av slike karakteristikker.

LORENZ’ UTSPILL bærer preg av et sterkt personlig og emosjonelt engasjement. Et slikt engasjement er prisverdig, men som forsker ser han rett og slett ut til å mangle faglig (og analytisk) distanse til sitt tema og dermed også til argumentene i Finkelsteins bok.

Påstander om antisemittisme

Behersket

Lorenz gir et uhyre behersket svar 1. desember, som er helt to the point. Lorenz er godt orientert om den internasjonale debatten: Han spør hva det er som får et norsk forlag til å utgi Finkelstein på norsk fem år etter at boken kom, fordi boken nå er grundig diskreditert av anerkjente forskere. Hvis man ville reise en saklig debatt om behandlingen av Holocaust i kulturen, ville det være mer naturlig å utgi Peter Novicks bok «The Holocaust in American Life» (1999).

Det må være tillatt å spørre hvorfor det gis ut en bok som er preget av konspirasjonsteorier, av stereotype forestillinger i underteksten (for eksempel den kjente koblingen jøder = pengegriskhet, eller det å framstille jødene som enhetlig handlende subjekt og neglisjere den store heterogeniteten blant dem – som forskningen i dag ser som en form for «sekundærantisemittisme») og som mangel på innsikt i debatten om Holocausts singularitet. Dette kan bidra til å opprettholde eller fordype antisemittiske forestillinger.

Forlagsredaktøren og «Holocaust-industrien»

En idé om Finkelsteins metode gir et par sitater fra en artikkel i Dagbladet:

Vi kan i hovedsak snakke om tre kilder til kunstig uenighet: (1) mystifisering av konfliktens røtter, (2) påberopelse av antisemittisme og holocaust og (3) i den anledning en omfattende spredning av svindel.

En grundig analyse av hva Israel-lobbyen regner som antisemittisme, består av tre deler: (1) overdrivelse og fabrikkering av sannheter, (2) feil merkelapp på legitim kritikk av Israels politikk og (3) den ubegrunnede, men likevel forutsigbare «spill over»-effekten fra kritikk av Israel til kritikk av jøder generelt.

Misbruken av begrepet

Gjennomgående er karakteristikker om svindel og løgn. Det er som Lorenz påpeker ikke en akademisk form, basert på gjensidig respekt og good faith-holdning, men en pamflett, for ikke å si agitasjon.

Jeg var selv og hørte på Finkelstein på Chateau Neuf da boken hans kom ut, og inntrykket var det samme: Det er litt som å høre Kjetil Rolness snakke om porno: Det er noe privat, personlig som er plagsomt, som gjør det umulig å diskutere på et felles språk.

Vann på gåsa

På Frode Molven har ikke Lorenz’ sobre svar gjort noe inntrykk. Tvert om: Molvens gjensvar er preget av en slik aggressivitet og fordreining av Lorenz’ ord at Lorenz blir sannspådd når han innleder med å tvile på om Molven egentlig er åpen for motforestillinger, eller om det bare gjelder å posisjonere seg.

Det svir selvfølgelig å bli minnet om at han er forlegger for en som høyreekstreme trykker til sitt bryst. Molvens gjengivelse av Lorenz’ argumenter er så usaklige at han er en levende illustrasjon på det Lorenz kritiserer.

I dette begrepet ligger at noe som ikke er antisemittisme, er det likevel – det er bare at det kreves en spesiell kompetanse til å påpeke det. Siden det per definisjon ikke er diskursive midler som setter oss i stand til å peke på noe slikt, står og hviler bruken av begrepet på autoriteten til den som hevder det. En påvisning av at noe kan bli antisemittisme eller er det på skjulte måter etc, hviler utelukkende på autoritetsargumenter: «Tro meg, for min ekspertise er stor! Jeg kan se det, men det kan ikke dere.» Professor Lorenz er en av flere som påberoper seg en slik kompetanse i Norge.

Begrepet er fundamentalt uvitenskapelig, og det hjelper ikke om Lorenz her sier at en mengde kjente og utenlandske professorer har brukt det. «Sekundær antisemittisme» er potensielt like propagandistisk som «kommunisme» var det for McCarthy. Begrepet gir assosiasjoner til heksejakt og hører ikke hjemme i noen akademisk kontekst.

Med sin bruk av begrepet antisemittisme på bøker som klart ikke er det, og sin anvendelse av sekundære former for å mistenkeliggjøre, mister Lorenz et skarpt begrep om selve fenomenet. Hvis hva som helst kan være antisemittisme, hva er da ikke det? Skal legfolk gi opp sine vurderinger, og til enhver tid følge med på Lorenz’ forskning for å få de korrekte avgrensninger av fenomenet? Her forsøker Lorenz og andre å gjøre seg sivilisatorisk uunnværlige, noe de ikke er.

Og hva skal vi med professorer som forsker på sekundære varianter av dette og hint? Er ikke det en historieforskers fremste anliggende å undersøke og skrive historien til påvisbare fenomener? Alt det andre har vi romanforfattere til.

Dette er akkurat samme argumentasjon som Basim Ghozlan bruker for å forsvare David Irving og de som stiller spørsmål rundt Holocaust: For å rettferdiggjøre seg lager man skinnkonstruksjoner, argumentasjonsrekker som er en karikatur av den akademiske debatten. Hver gang en person gidder å sette seg ned og forsøke å rydde opp i begrepene, gi dem mening, viker de unna, og fortsetter i samme dur.

Begrepet sekundær antisemittisme er et forsøk på å beskrive den vage, insinuerende argumentasjonen som over tid og sett i sammenheng gir en antisemittisk innstilling. Hos Molven tyter det ut:

Den jødiske lobbyen i USA har en utvilsom innflytelse over forrige og nåværende administrasjon. Det ser ut som om Lorenz vil nedlegge forbud mot kritikk av denne makten fordi noen vil tolke en slik kritikk som en generalisert kritikk av jøder.

For å vri seg unna lager han en konstruksjon om at Lorenz oppkaster seg til dommer: Han avgjør hvem som er antisemitt! (Vel, akkurat det uttrykket er det visse andre som har brukt tidligere!)

Lorenz’ belegg

NRK ga et eksempel på denne sekundære antisemittismen i gårsdagens Brennpunkt, om norsk eksport av tungtvann til Israel. NRK ville aldri laget et program der man forsøkte å forstå hvorfor Israel ville ha atomvåpen. Vinklingen er hele tiden at Israel er en kriminell stat. Generalsekretæren for Den arabiske Liga, Amr Moussa, intervjues uten et kritisk spørsmål, av uvitenhet eller også fordi man mener det samme som den tidligere egyptiske utenriksministeren: Fredsnasjonen Norge, utdeler av Nobels fredspris, har moralsk plikt til å bekjenne fortidens synder, dvs. gi oss en moralsk kølle vi kan slå Israel i hodet med. Dette er kampanjejournalistikk, men journalistene i NRK tror de er kritiske.

Silkerampen Kåre Willoch hører med, og Mordechai Vanunus norske venn Fredrik Heffermehl snakker om jødenes store makt i USA, som styrer USA til å være Israel-vennlig!

Det er en begredelig forestilling. Ingen tidsforståelse, ingen analyse av tiden som er gått, og situasjonen i dag: Kanskje Norges bidrag var til det gode? En utenkelig tanke. Det er kun moralisme, som hamres og hamres inn.

Kanskje det norske tungtvannet var en liten norsk botsøvelse for alle jødene vi sendte i døden under krigen, og det skammelige jødebooppgjøret etter krigen?

Istedet har vi Basim Ghozlan, og endeløse nettdebatter om jøder, Israel og Holocaust. Det er mye grums der ute. Ghozlam er blant de som ikke ønsker å lære, selv når en tålmodig motdebattant forsøker.

Holocaust-kritikere