Norman Finkelstein er en dissident på linje med iranske Shirin Ebadi, hevder Nils A. Butenschøn i Aftenposten. Betyr det at Israel er på linje med prestediktaturet?

Det må være den logiske slutning, hvis sammenligningen skal ha noe for seg. En grov fordreining av fakta, vil mange mene. Man merker hensikten, og blir forstemt. Det gjelder å male Israel i de mørkeste farger, og hylle Finkelstein som en opplyser.

Butenschøn har utmerket seg ved å tilhøre falangen av bakstreverske Midtøsten-forskere, som aldri oppdager at det har skjedd noe positivt hvis Israel har tatt initiativet. Tilbaketrekningen fra Gaza beskrives i negative vendinger. Palestinerne på sin side beskrives utelukkende som ofre, uten ansvar for egen situasjon. Det er han ikke alene om. Per A. Christiansen er en forbundsfelle.

Det spesielle med denne saken er at Midtøsten-arabistene, for å låne en karakteristikk som brukes om diplomater i State Department og Whitehall, denne gang omfavner en som er kontroversiell i Holocaust-sammenheng. Det skyldes selvfølgelig at Finkelstein denne gang går løs på forsvaret av Israel: at Holocaust også brukes til å knekke kritikk av Israel.

Det kvalmende med Butenschøns kritikk er at han gjentar det som er en vanlig metode når goyim skal ta jøder uten å bli tatt for det: Han anfører at Finkelstein er jøde og at han har skrevet boken for å verne det virkelige oppgjøret med antisemittismen. Spar tårene!

Jeg var til stede sist Finkelstein var i Norge, i forbindelse med at Spartacus Forlag utga «Holocaust-industrien». Man trenger ikke være så veldig mange minutter i selskap med Finkelstein for å forstå at mannen er «skrudd». At det er noe som driver ham, og dette noe er ikke bra. Han mangler den balanse og forankring som gjør en til en interessant skribent eller historiker. Han virket å ha et behov for å arrestere, defamere og sverte jødiske representanter. En del av publikum var oppglødd over å høre en jøde angripe jøder. En ville vite om det ikke var slik at antall ofre for Holocaust var overdrevet. Da var det noe som våknet hos Finkelstein: Dit, men ikke lenger. Det ville han ikke være med på.

Men det er vanskelig å diskutere med en person som har sin helt egne agenda, og har laget referanserammer som ikke korresponderer med den kjente diskursen. Derfor vil ingen møte ham til debatt i Trondheim Studentersamfunn. Innlegget fra Butenschøn viser hvorfor de kvier seg, og innleggene fra studentsamfunnet, Spartacus, og LSP-forlaget bekrefter at de er av samme ulla.

Finkelstein er ikke David Irving, men det finnes visse fellestrekk. En insistering på at hans versjon er den rette, til tross for at han legger seg ut med store deler av forskningsmiljøet. Ikke bare det. Holocaust, antisemittisme og Israel er ikke hvilke som helst temaer. Man må omgås dem i en spesiell kontekst. Det har ikke Finkelstein noen som helst respekt for. Tvertom. Han beskylder de andre for å ha skjulte agendaer og for å utnytte Holocaust kynisk.

Butenschøn skriver at Finkelstein «som jødisk offer er i trygg angrepsposisjon». En avslørende setning: Finkelstein er ikke noe offer. Og det at man har immunitet mot kritikk fordi man er jøde, klinger hult og falskt. Det er de som vil ramme jødene som argumenterer med at «Se, det er en jøde som sier det», underforstått at det er uangripelig. Man burde være uhyre varsom med å anføre en slik omstendighet. Finkelstein blir som alle andre vurdert ut fra sine argumenter, og de holder ikke. Til det er han for uanstendig, for respektløs overfor mennesker og fakta.

Til forsvar for Finkelstein

«Norman Finkelstein fremstår som en jødisk Salman Rushdie eller Shirin Ebadi, en som uredd utfordrer sentrale myter og maktpersoner blant sine egne.
Av NILS A. BUTENSCHØN, Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo»