For­bau­sende mange var møtt frem for å høre Nor­man Fin­kel­stein, man­nen bak den omstridte boken “Holo­caust­in­du­strien” på Cha­teau Neuf i Oslo fre­dag. Temaet Holo­caust­in­du­strien så ut til å appel­lere, selv om det var film­fes­ti­val vegg i vegg. 

Er det et sunt tegn? I Nor­ges til­felle er jeg ikke så sik­ker. Ut fra mum­lende bifall å dømme, var det den van­lige venstre­ori­en­terte stan­dard-domi­nan­sen. Som vet og bekjen­ner, men som i sin rett­fer­dig­hets­sans hav­ner med på parti med pale­sti­nere, inklu­dert for­stå­else for Hamas, og opp­rø­rerne i Irak, nå erklært som rett­fer­dige.

Fin­kel­stein bekjente seg flere gan­ger i løpet av sean­sen til venstre, og ytre venstre, og kan­skje noe enda mer radi­kalt, som han selv sa. Hva mon det måtte være. Han var ikke uten humor, og det var det mest til­ta­lende ved ham. 

ANNONSE

Poli­tisk er han helt cranky. Men folk liker å høre ham hamre løs på USA, Israel og jøder. Ung­dom har all­tid likt å høre at noen blir flådd og par­tert i tan­kene. Det amu­se­rer og gir en liten fris­son.

His­to­rie­for­stå­el­sen til Fin­kel­stein er så endi­men­sjo­nal, så for­enk­let, at det ikke er en kari­ka­tur en gang. Hans watershed-år er 1967. Frem til da hadde holo­caust med liten h (det fin­nes to typer, det med liten bok­stav er det his­to­riske, det med stor er indu­strien) vært under­trykt i USA. Man var alli­ert med Vest-Tysk­land og øns­ket ikke å skade/såre tys­kerne. Hele den tyske regje­ring med unn­tak av Ade­nauer besto av tid­li­gere nazis­ter. Det var Sov­jet­sfæ­ren som holdt holo­caust-min­net ved like, sa han.

Men så eks­plo­de­rer det. Av poli­tiske og øko­no­miske grunner/interesser. Ame­ri­kanske jøder hadde trådt var­somt rundt for­hol­det til Israel. Man var redd for å bli ankla­get for dob­bel loja­li­tet. Nå end­ret det seg med ett slag: Israel ble en stra­te­gisk part­ner. Nå blå­ses holo­caust opp med stor H og blir til en maskin som melkes og pro­du­se­rer pro­pa­ganda for den nye aksenn Jeru­sa­lem-Wash­ing­ton. Man lager både poli­tisk kapi­tal (les good­will) og pen­ger ut av Holo­caust. Det blir en indu­stri som Hol­ly­wood.

Den norske utspør­re­ren, som slett ikke strøk objek­tet med hårene, spurte om han kunne gi noen eksemp­ler. Fin­kel­stein hadde nevnt Schind­lers liste. Var nå det så ille, ble han spurt. Da svarte Fin­kel­stein at han aldri kom til å se Schind­lers liste, ikke så om det var under tvang. Den slags ville han ha seg fra­bedt. Han brukte hyp­pig uttrykk som sjar­la­ta­neri, skur­ker og idio­ter om folk. 

Noen gan­ger kan det sette farge på. Men når han avfeier en mann som Alain Finkiel­kraut som en ube­ty­de­lig­het og idiot, fordi han skri­ver om den nye anti­se­mit­tis­men, lurer du ikke len­ger. Fin­kel­stein er ingen rasjo­nell per­son. Han dri­ves av noe. Kan­skje sine demo­ner. Han snak­ket utro­lig mye om sine for­eldre, som altså var vir­ke­lige sur­vi­vors, i mot­set­ning til de hundre­tu­se­ner som juk­ser og prøver å late som de er det. Moren hadde snak­ket om holo­caust i enhver sam­men­heng. Det var ikke det tema hvor hun ikke vred sam­ta­len over på Shoah. For­eld­rene satt også og lo av folk som Elie Wie­sel. Men de orket ikke høre for mye. De skrudd av. Søn­nen gjorde ikke det. Han ble opp­rørt. Han stemp­let Wie­sel som en krigs­his­ser, som også his­set til krig mot Irak. 

Det var en stor for­skjell på dagens admi­ni­stra­sjon og de fore­gå­ende: det er umu­lig å trekke noen grense mel­lom en jødisk elite og en stat­lig. De går over i hver­andre. Det er umu­lig å skille på hva som er Isra­els inter­es­ser og USAs. Vel­kjent stoff.

Utspør­re­ren prøvde å få flere eksemp­ler på hva som er indu­strien. Men fikk det ikke. Vel, han nevnte Gold­ha­gens bok, hvor mor­det på jødene lig­ger i kim og er arven fra Luther, som gjør Holo­caust nær­mest forut­be­stemt.

Dette er en inn­stil­ling mange jøder har over­tatt: omver­de­nen er ute etter oss. Der­for har vi rett til å for­svare oss, og dere kan ikke kri­ti­sere oss for noe av det vi gjør. 

Slik bru­kes Holo­caust til å ta brod­den av all kri­tikk av Israel, mente Fin­kel­stein.

Hvor­dan opp­fat­tet pub­li­kum denne kri­tik­ken? Det var ikke lett å sor­tere og få orden på hva han sa. Det viste seg da første spør­rer brukte uttryk­ket Holo­caust-myten, og spurte om det var slik at den var blitt noe av sta­ten Isra­els begrun­nelse for å eksis­tere.

Da rea­gerte Fin­kel­stein. Han hadde aldri brukt ordet myte og ville ikke gjøre det. Holo­caust var et his­to­risk fak­tum.

Hvor mange ble drept, ble det spurt fra salen. Mel­lom 5,2 og 5,4 mil­lio­ner, men det er menings­løst enten det er noen flere eller færre, svarte Fin­kel­stein. Kan­skje det ikke det sva­ret stem­men fra salen hadde ven­tet?

Jeg mente å opp­fatte noe vel­dig usta­bilt hos Fin­kel­stein. At han svingte sterkt følel­ses­mes­sig. Det var også en viss skep­sisk å merke hos utspør­rer, syn­tes jeg. 

Det usta­bile kom til uttrykk på slut­ten da Fin­kel­stein sa at hvis det ikke hadde vært for for­eld­rene hans og det han vis­ste om dem, så hadde også han begynte å tvile på om Holo­caust vir­ke­lig hadde fun­net sted.

Det var ganske beskri­vende for man­nen.

Boken Holo­caust industry er utkom­met på Spar­ta­cus for­lag.

Fors­ker ved FFI, Rolf Hobson, stilte det mest reflek­terte spørs­må­let. Han kri­ti­serte Fin­kel­steins kau­sa­li­tets­for­kla­ring: den store inter­es­sen for Holo­cast er kom­met av seg selv. Den skyl­des at euro­pe­erne har tatt et opp­gjør med sin for­tid, og har latt Holo­caust inngå i men­neske­ret­tig­hets­ar­bei­det.

Men også Hobson ga Fin­kel­stein rett i at noen har for­søkt å utnytte/utbytte den kul­tu­relle kapi­ta­len som Holo­caust er blitt. Hva slags utnyt­telse hadde Hobson i tan­kene. Det kom ingen eksemp­ler.

Skal vi hel­ler pro­ble­ma­ti­sere denne inter­es­sen: det er rik­tig at Holo­caust er blitt et 2_kom­men­tar­stream feno­men, sær­lig i USA. Men det skil­ler seg ikke stort fra den store inter­es­sen for krigs­lit­te­ra­tur i Norge. Det er kom­met tusen­vis av bøker, øyen­vitne­skild­rin­ger, memoa­rer og fag­bø­ker. Alt er selv­føl­ge­lig ikke like bra. Det sel­ger like­vel. Men indu­stri? Ikke noe mer indu­stri enn det Gyl­den­dal og Asche­houg dri­ver. Eller NRK. Det kal­les mar­ked. Men når det gjel­der Holo­caust får det merke­lap­pen indu­stri med noen dystre kon­no­ta­sjo­ner, som ingen bemer­ker.

Nazis­te­nes masse­mord var indu­stri­elt. Hvor­for vel­ger man da å knytte ordet indu­stri til Holo­caust? Man må vite at det offends. Skulle man brenn­merke det som spe­ku­la­tivt kunne man kalt noe av det for busi­ness. Noen har selv­føl­ge­lig fått øynene opp for at det repre­sen­te­rer et stort mar­ked.

Men de poli­tiske moti­vene, eller “indu­strien”, kan ikke for­klare den vold­somme inter­es­sen for Holo­caust, som har resul­tert i alle Holo­caust-muse­ene i USA. Fin­kel­stein mente Holo­caust-museet i Wash­ing­ton var var omtrent som om tys­kerne skulle byg­get et museum over india­nerne og svarte sla­ver! Et utford­rende tema ble iste­det redu­sert til bil­lige slag­ord.

Det Fin­kel­stein for­kynte var at det bak Holo­caust-indu­strien lig­ger den ver­ste kynisme. Men jeg opp­levde at til grunn for hans reduk­sjo­nisme lå en per­son­lig kynisme, som tro­lig skyl­des en skuf­felse på et meget dypt plan.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Anders Brak­ke­rud

    Er det ikke ganske barns­lig å ned­psy­ko­lo­gi­sere Fin­kel­stein?

  • Ole

    Har Hans lest boken? Det burde han kan­skje gjøre.

  • jonas

    Fin­kel­stein har helt rett. Den jødiske holo­caust-indu­strien som lever av utpres­sing er mot­by­de­lig. Det er til å bli syk av å høre alt gnå­let og sut­rin­gen fra zio­nis­tene. Vi kunne trenge et Nakba-museum i Norge som mot­vekt.