Det kunne vært over­skrif­ten på inn­sla­get i Sånn er livet, kva­li­tets­ma­ga­si­net til NRK P 2, man­dag 13. sep­tem­ber. Inn­sla­get er et alvor­lig brudd på de stan­dar­der NRK har satt for virk­som­he­ten. At det slip­per igjen­nom i redak­sjo­nen, sier sitt om hold­nin­gene til erfarne jour­na­lis­ter i NRK. Dess­verre er det ikke et ene­stå­ende til­felle. Det føyer seg inn i rek­ken av mis­ten­ke­lig­gjø­rende inn­slag. Syna­go­gen i Oslo har gjen­åp­net, Bon­de­vik var til stede, og til våren åpner Villa Grande. Men når slike synspunkter/holdninger som jour­na­list Camilla Bol­ling Fren­gen demon­strerte kan gå på lufta, kan man sak­tens spørre om det er noen vits.

Document.no gjen­gir her inn­sla­get, til­nær­met ste­no­gra­fisk. Sam­men­drag står i klam­mer. Det kan høres på NRKs egen nett­ra­dio i to uker frem­over.

Intro ved Rikke Eck­hoff:
Hvert år utgis hundre­vis av bøker om Holo­caust, og film­bran­sjen har for lengst omfav­net folke­mor­det med sine uhyr­lig­he­ter. Men hvem bestem­mer hva og hvor­dan vi skal huske?

Camilla Bol­ling Fren­gen (CBF): Pigg­tråd, vakt­tårn, vind, ver­dens største grav­plass er et lite hyg­ge­lig sted, like­vel med mange besø­kende. Det er umu­lig ikke å legge merke til flok­kene av isra­elske skole­barn og stu­den­ter, vaiende med store isra­elske flagg. De grå­ter, de ber. Sig­na­let de sen­der ut er tyde­lig: Holo­caust er deres sorg. Sta­ten Israel har vokst seg sterk i aktiv bruk av dette kraf­tige sym­bo­let.

Men sta­dig nye grup­per inn­ser at et slikt kol­lek­tivt traume har enormt poten­sial og kan gi avkast­ning, både øko­no­misk, poli­tisk og reli­giøst, hvis man bare greier å benytte seg av his­to­rien til sin for­del, en skrem­mende utvik­ling mener mange, blant annet den jødiske sosial­an­tro­po­lo­gen Jonat­han Web­ber (JW).

ANNONSE

JW: Yes, I think the Holo­caust busi­ness, the Shoa busi­ness, a word­play on show­biz, is indeed suf­fe­ring from a num­ber of pro­blems, it is cer­tainly capable of making huge finan­cial pro­fits.

CBF: I snart 15 år har Web­ber vært bri­tisk repre­sen­tant for muse­ums­sty­ret i Aus­chwitz. Han er ikke til­hen­ger av store vaiende isra­elske flagg inne i Aus­chwitz, selv om han er jøde. Han mis­li­ker den nasjo­na­lis­tiske bru­ken. Han job­ber i det hele aktivt mot det han kal­ler mani­pu­la­sjo­nen av Holo­caust. For­tel­ler om flere hen­del­ser der grup­per har for­søkt å ta hevd på offerrol­len.

JW: There was a cam­paign star­ted by Elie Wie­sel, to rem­ove some woo­den crosses made by school-child­ren in one part of Birke­nau, out of respect for some 100.000 Chris­ti­ans who also died in Aus­chwitz, 2_kom­men­tarly Poles, but also other natio­na­lities.
As a mem­ber of the Coun­cil I pro­tested. If Jews would like the rest of the world to show under­stan­ding and sym­pathy for the Holo­caust, then they must leave space for memo­ria­li­zing of the Chris­tian dead. Unfor­tu­nately my view was not accep­ted by the Coun­cil or by the pre­si­dent of Polen. The crosses were rem­oved.
It resulted in a rightwing Chris­tian back­lash, by people who wan­ted to make sure crosses were there. It was undig­ni­fied.
Jews began to think that the spec­i­fi­city of Holo­caust as a Jewish event was under­mined, by Chris­ti­ans, for Chris­tian pur­poses, thus their sen­si­ti­vity.

CBF: Bevisst­he­ten om Holo­caust var ikke-eksis­te­rende etter kri­gen. Den har først kom­met de siste 30 år. Selve begre­pet ble første gang brukt i en artik­kel i The New York Times i 1959. Vår tids ledende Holo­caust-fors­ker, Raul Hil­berg, for­søkte i 1961 å få utgitt ver­ket “The Destruc­tion of the Euro­pean Jews”, men ingen større for­lag var inter­es­sert. For­søk på å reise min­nes­mer­ker over Holo­caust-ofre stran­det på mang­lende inter­esse og øko­no­misk respons. 
Under den kalde kri­gen ble slike påmin­nel­ser om kri­gens jøde­ut­ryd­delse og kri­tikk av Tysk­land i Ves­ten stemp­let som kom­mu­nis­tiske merke­sa­ker.
Vende­punk­tet var Eich­mann-retts­sa­ken og seks­da­gers­kri­gen i 1967. Det var da ame­ri­kanske jøder ble rystet våkne av mulig­he­ten for et nytt Holo­caust. Ara­biske trus­ler om å kaste jødene på havet var godt egnet til å skaffe Israel dyp sym­pati i Ves­ten. Jonat­han Web­ber under­stre­ker at Holo­caust ikke hadde vært det kul­tu­relle ikon det er i dag hvis det ikke hadde vært for film og masse­me­dia.

JW: Unques­tio­nably films like Polan­skis The Pia­nist and Robert Benig­nis Life is Beaut­i­ful have been seen by more people than have ever stu­died Holo­caust at school. It’s got in it some very exci­ting the­mes for audien­ces: a com­bi­na­tion of sex and vio­lence, ver­ging on the edge of por­no­graphy, but legi­ti­mized por­no­graphy, inclu­ding por­no­graphy of vio­lence, which is unfor­tu­nately in today’s world very attrac­tive.
From a per­s­pec­tive of Juda­ism, it is serious that many Jews define them­selves based on vic­tim­hood. Jews are coming along and say­ing: We are vic­tims. It is jus­ti­fied as far as Holo­caust is con­cerned, but does damage to Jewish tra­dition.

CBF: Is it obli­ga­tory for Jewish school­child­ren to visit Aus­chwitz?

JW: No it is not obli­ga­tory, but it is fashio­nable. (Web­ber for­tel­ler at det går et fly fra Lon­don gry­tid­lig, man får 5–6 timer i Aus­chwitz, en time i Kra­kow, og er til­bake i Lon­don i 22-tiden på kvel­den.

CBF: Du smi­ler, er det en stu­pid idea?

JW: (Det er ikke noe han vil anbe­fale. Man tren­ger to dager to dager i Aus­chwitz, ellers blir det over­fla­tisk.) The emp­ha­sis on Poland once again as oppo­sed to the rich cul­ture Jews devel­o­ped in Poland in the course of 800 years, is com­pletely ignored. All they see is Aus­chwitz. Then they go on to Israel, which repre­sents the future and hope as an inde­pen­dent coun­try. I have no pro­blem with that frame of mind, but to por­tray the dia­spora as evil and black is a dis­tor­tion. It is a shame they won’t see it in a bet­ter light.

CBF: (snak­ker om hvor­dan lan­dene tar opp­gjør med sin for­tid under kri­gen. Norge har ennå en jobb å gjøre. Villa Grande etab­le­res med mid­ler fra den norske stat. Intro­du­se­rer utstil­lings­ar­ki­tekt Lasse Brøg­ger, som skal lage utstil­lin­gen i Villa Grande)
Selv om vik­tige deler av den faste utstil­lin­gen skal mon­te­res langt under jor­den i en iskald, frykt­inn­gy­tende bun­ker, mener utstil­lings­ar­ki­tekt Lasse Brøg­ger at man nok skal klare å unngå det som er blitt kalt den kom­mer­si­elle Holo­caust-indu­strien som pak­ker inn, sel­ger og kjø­per den mytiske tra­ge­dien for alt den er verdt og bru­ker kri­gens hen­del­ser i ren under­hold­nings­øye­med.
Men på Holo­caust-museet i Wash­ing­ton er det mulig å være med på et slags vir­tu­elt Holo­caust. Det høres ut som om en form for Dis­ney­world, med samme inten­sjon som man opp­sø­ker et skrekka­bi­nett i Dis­ney­world, for å grøsse litt. 

Pro­sjekt­le­der ved HL-sen­te­ret, Katusha Otter Nil­sen (KOH): Vi skal ha noen inter­ak­tive hjelpe­mid­ler. Målet er å få besø­kende, sær­lig ung­dom, til å spørre: Hva ville jeg gjort den gang? Hva med i dag? Vi skal ta opp de moralske spørs­må­lene.

CBF: Også rasisme, under­tryk­kelse og folke­mord i moderne tid skal være vik­tige tema i utstil­lin­gen, og til tross for at Sen­te­ret har sterke jødiske inter­es­ser i sitt styre, er hver­ken Brøg­ger eller Nil­sen redd for poli­tiske førin­ger for arbei­det. Også over­grep sta­ten Israel gjør seg skyl­dig i, vil bli kri­ti­sert.

KOH: Holo­caust-insti­tu­sjo­ner er blitt kri­ti­sert for å si at Holo­caust er helt unikt, men da hadde det jo ikke vært noe man kunne lære av det. Nå er man kom­met len­ger; man ser både noen unike trekk, og noen uni­ver­selle. Der er vi.

CBF: Du nevnte kom­mer­si­elle hen­syn, at mange øns­ker å bruke Holo­caust av øko­no­miske, men også poli­tiske og reli­giøse hen­syn, å favne Holo­caust som sitt sym­bol. Er dere ikke redd for å bli påvir­ket av disse førin­gene?

KOH: Vi har ingen kom­mer­si­elle inter­es­ser. Vårt man­dat er sobert og vik­tig (sier sen­te­ret har som opp­gave å for­telle en lite kjent his­to­rie til det norske folk, sær­lig ung­dom­men, som ikke får lære på sko­len at 769 nord­menn, som “til­fel­dig­vis” var jøder, ble sendt til Aus­chwitz, og bare 30 kom til­bake).

CBF: Hvil­ken virk­ning har det at Holo­caust entret Hol­ly­wood hatt på den kol­lek­tive bevisst­he­ten om Holo­caust?

KOH: Det sies at Holo­caust som begrep kom med TV-serien “Holo­caust” i 1979, da ble begre­pet lan­sert. TV har hatt stor betyd­ning for folks kunn­ska­per. Noen synes det blir for mye fio­li­ner i bak­grun­nen, at man dri­ver emo­sjo­nell åre­la­ting ved å lage for mange fil­mer. Men det vik­tigste er at det er blitt film­a­ti­sert, og i Norge har man slett ikke gått for langt. 

CBF: Over hele ver­den fore­går etiske debat­ter om hvor­dan Holo­caust skal pre­sen­te­res for etter­ti­den. I mye av bil­led­ma­te­ria­let pre­sen­te­res ofrene på en for­ned­rende måte. 

KOH: Debat­ten om virke­mid­ler vil pågå lenge. En haug med hår, er det for enkelt i for­hold til men­nes­kene? Selv om møtet med hau­gen av hår var det ster­keste for meg under besø­ket i Aus­chwitz. Om det er rik­tig eller ikke er jeg ikke i stand til å vur­dere på ofre­nes vegne. Vi har uan­sett ikke kof­fer­ter, sko og klær.

CBF: Det er skre­vet flere bøker om han­de­len med døde sje­ler. Den mest kjente er den jødisk-ame­ri­kanske Nor­man Fin­kel­steins “The Holo­caust Industry” fra 2000. Fin­kel­stein tar et kom­pro­miss­løst opp­gjør med bru­ken av Holo­caust som ideo­lo­gisk våpen i USA og Israel, og som øko­no­misk melkeku for ban­ker og regje­rin­ger. Boken ble selv­sagt møtt med mas­siv kri­tikk, men solgte godt, sær­lig i Tysk­land.

JW: Fin­kel­stein har svært rett. Faren er at pro­fi­tø­rer maner frem ste­reo­ty­pen av grå­dige jøder, og der­med blir pådri­vere av anti­se­mit­tisme. (Men JW liker ikke språ­ket til Fin­kel­stein:) – There is a cer­tain vio­lence in his lan­guage. There is an anger coming out of him. Not appro­priate. Manipulation/abuse for com­mer­cial, poli­ti­cal objec­ti­ves may cause under­stan­dable anger, but some­ti­mes mis­placed.
(JW går over til å snakke om hva som vil skje med Aus­chwitz: Om 100 år er det en stor grav­plass, et minne­sted. Han er mot å bruke masse pen­ger på å bevare ste­det.)
–The bar­bed wire is not ori­gi­nal. Many bar­racks were resto­red, watch­tow­ers rebuilt.

CBF: Ble ikke en av brak­kene solgt til Holo­caust-museet i Wash­ing­ton? (svak hum­ring)

JW: Halv­par­ten av en brakke er blitt gitt i en bytte­han­del. As far as hair is con­cerned: It is imp­roper to have it on pub­lic dis­play. It is an inti­mate part of women. To look at it in pub­lic is imp­roper and immo­ral. (JW mener det bør begraves, kan­skje med en glass­plate ned­lagt i bak­ken, mørkt.) (Han sier vi beva­rer Aus­chwitz for dagens gene­ra­sjon, og kan­skje en eller to til. Men han er ikke i tvil om hvor­dan det vil se ut om 100 år:) – One huge ceme­tery with gar­dens, exhi­bitions. It is a waste to spend huge sums to pre­serve. The buil­dings are deteriora­ting fast, espec­ially the cre­ma­to­ria, because of frost. The con­crete dis­in­te­gra­tes. Unless one deci­des to restore, but then it is no lon­ger ori­gi­nal.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629