Kommentar

«Sånn er livet» har en av NRKs beste redaksjoner. Når de velger å sende et program om Holocaust som er det rene svineri, så sier det noe. Ikke bare om sviktende kritisk sans, men om fordommer, mangel på kunnskap og erkjennelse. Det er venstresidens dødssynder som hjemsøker oss.

Når jeg uttrykker meg så vennlig om Sånn er livet, er det fordid programposten på mange måter representerer noe av det beste ved min egen, radikale generasjon: en nysgjerrighet på kunnskap, ønske om å lære noe nytt, en sunn skepsis til autoriteter. Jeg har lært mye av «Sånn er livet». At valgene av intervjuobjekter stundom har slagside, får man bære over med.

Men det Camilla Bolling Frengen presterer om Holcocaust er en skamplett på hele redaksjonen. Med sin giftige antijødiske tendens har det ikke noe i radio å gjøre. Det er svineri. Rett og slett.

Norge skal liksom huske. Jeg sier liksom. Med Villa Grande, Fredssenteret på Vestbanen og det hele.

Men parallelt løper en annen tendens: som tar til motmæle, kritiserer jødene og lidelseshistorien, ikke fra høyre, men fra venstre. Det er en kritikk som har levd sitt liv i NRK i mange år. Når slike ting som Bolling Frengen serverer, kan gå i reprise, er noen sperrer brutt.

Oppskrift: man sier at Holocaust er blitt industri og underholdning, at det nye Holocaust-museet er som et Disneyland. At Israel, dvs. sionistenen har utnyttet Holocaust kynisk til nasjonsbygging. Man passer på å legge inn metaforer, adjektiver, som til sammen blir en fryktelig anklage mot jødene: de slår mynt på de døde, utnytter dem.

Det er ikke tilfeldig at Agnes Moxnes siterte «professor Finkelstein» i intervjuet med Odd Bjørn Fure 2. påskedag. I NRK er Finkelstein en autoritet. I den virkelige verden er han en ubetydelighet.

Bolling Frengen bruker det urgamle trikset med å få en jøde til å kritisere sine egne. Den britiske professoren Jonathan Webber, som virker helt nuts: (Unquestionably films like Polanskis The Pianist and Robert Benignis Life is Beautiful have been seen by more people than have ever studied Holocaust at school. It’s got in it some very exciting themes for audiences: a combination of sex and violence, verging on the edge of pornography, but legitimized pornography, including pornography of violence, which is unfortunately in today’s world very attractive.)

Handelen med døde sjeler, kaller Bolling Frengen det. Hun snakker om Shoah-business. Når hun er i Auschwitz og ser jødiske skolebarn, tenker hun:

Signalet de sender ut er tydelig: Holocaust er deres sorg. Staten Israel har vokst seg sterk i aktiv bruk av dette kraftige symbolet.

Men stadig nye grupper innser at et slikt kollektivt traume har enormt potensial og kan gi avkastning, både økonomisk, politisk og religiøst, hvis man bare greier å benytte seg av historien til sin fordel, en skremmende utvikling mener mange, blant annet den jødiske sosialantropologen Jonathan Webber (JW).

Man kan ennå ikke stå opp og si at jødene profiterer på sin lidelse. Man må få andre til å si det. Men man kan være tilrettelregger, slik at ordene blir tilforlatelige.

Det er den falske innlevelsen som er kvalmende, liksom-forståelsen, og påhektingen av adjektiver, som er liksom-kritiske.

Bolling Frengen vet åpenbart svært lite om tema. Det er derfor desto mer påfallende at hun går så aggressivt og offensivt til verks.

Venstresiden har mange svin på skogen. Noen finnes det tilgivelse eller forståelse for. Antisemittismen er en kapitalforbrytelse. Uten pardon.

Hele innslaget ble gjengitt nærmest in extenso på denne siden første gang det ble sendt.

NRK: Holocaust som industri