Kommentar

Bilder forteller interessante historier. Dette er fra International Studies Learning Center i Los Angeles 17. februar 2012, der elevene lærer mandarin. Xi Jinping er visepresident, men omtales som «president-in-waiting«. Siden han tiltrådte har han erklært seg selv president på livstid og fått sine tanker innskrevet i grunnloven. Bidens overstrømmende vennlighet er ikke uten grunn. Den amerikanske eliten ble rik på Kina. Det har ikke vært noen restriksjoner på antallet kinesiske studenter ved amerikanske universitet. I det akademiske år 2018/19 var det hele 370.000. Foto: David McNew / Reuters / Scanpix.

En rekke universiteter i Vesten har gjort seg avhengige av pengene som følger med kinesiske utenlandsstudenter, sier Kina-kjenneren Torbjørn Færøvik til Khrono, en nettavis om utdanning og forskning som eies av Oslo Met.

Med koronapandemien forventes mange av de tilsammen nærmere en million kinesiske utenlandsstudentene, som gjerne kommer fra velstående familier, å bli igjen i Kina. Dermed ligger flere institusjoner an til å tape store pengebeløp, og det gjør dem nervøse.

Færøvik er kjent for å være kritisk til naivitet overfor Kina, også ved universitetene. Kina har blant annet infiltrert vestlige universiteter med de såkalte Konfusius-instituttene, som tjener til propagandaformål, og i praksis er forlengede armer av regimet i Beijing. Flere slike institutter er blitt nedlagt som følge av større årvåkenhet mot kinesisk påvirkning.

Lysten på kinesiske penger er derimot et større og mer permanent strukturelt problem. Hvordan kom landene i Vesten dit hen at flere av deres beste læresteder ble avhengige av en pengestrøm fra Kina?

Spørsmålet føyer seg inn i en mer generell problemstilling? Hva gikk galt med universitetene? For mye av svaret har med penger å gjøre.

Det burde ikke være noen større kunst å holde seg med hensiktsmessige universiteter i vestlige land, men de har i urovekkende grad gått over fra å være kulturbærere til å bli noen slags monstre.

Hensikten med universitetene er å drive undervisning, forskning og formidling på et høyt nivå, slik at de kan levere kompetente medlemmer til arbeidslivet, opplyse allmennheten om kompliserte saker, samt vedlikeholde og videreutvikle menneskehetens og nasjonenes kunnskaper og kultur.

I utgangspunktet er altså universitetene også nasjonale institusjoner, uten noe større behov for å tiltrekke seg internasjonale studenter. For selv om de omfatter en rekke fagfelter som i liten grad kjenner landegrenser, som matematikk og naturvitenskaper, er studentmassene normalt dominert av befolkningene i landene der institusjonene ligger, det undervises som hovedregel på det nasjonale språket, og såvel juss som mange sosial- og kulturfag vil være ganske spesifikke for hver enkelt nasjon.

En ting som skiller universitetene fra de fleste andre menneskelige virksomheter, er at de både er en nødvendighet og en luksus. Det er nødvendig å utdanne lærere, leger, ingeniører og jurister, men det er også en luksus – både for studenter og professorer – å bruke noen år eller hele sin karriere på å fordype seg i emner som interesserer og begeistrer en.

Dette burde ideelt sett gjøre de universitetsansatte til ydmyke og takknemlige mennesker, som anser sin gjerning som en tjeneste til både landet og menneskeheten. Det de holder på med, er større og viktigere enn dem selv, for det handler om å kultivere menneskelig kunnskap og intellektuelle standarder, først og fremst troskap mot sannheten, og bringe disse tingene videre til senere generasjoner. Men denne innstillingen hører nå til unntakene.

Det koster uansett ikke all verden i den store sammenhengen å smelle opp noen bygninger, fylle dem med laboratorieutstyr, biblioteker og datamaskiner, og lønne menneskene som trenger disse tingene for å forske og undervise. Så hvorfor skulle universitetene trenge penger fra Kina?

Fordi universitetene er blitt arenaer for et kostbart prestisjejag istedenfor menneskelig nysgjerrighet og læringsglede. Og grunnen er at den ånden som burde fylle universitetene, langt på vei er borte takket være konkurransementalitet, byråkratisering og en egoisme som er oppstått ved tapet av tilhørighet til et felles prosjekt.

Det viktigste for de vitenskapelige ansatte er nemlig ikke lenger å samarbeide om undervisning eller forskning, men å prøve febrilsk å gjøre seg selv bemerket som fremragende forskere, om nødvendig ved innynding eller på andres bekostning, for det er på denne måten at man kan klatre, ikke bare på universitetets usle lille karrierestige, men også ut i den store verden. Og da vil man også ha de fremragende fra den store verden hjem til seg, hva enten det er studenter eller professorer. De pynter opp, og de bringer med seg penger.

Dette er nokså tøvete, for ikke alle kan være fremragende, men alle kan lære bort kunnskap de selv har arvet, til andre som allerede er i ens omgivelser. Og dersom alle bestreber seg på å gi god undervisning, legger det bedre til rette for at en student i dag kan bli en fremragende forsker i morgen, hvis alt klaffer – men for de fleste er det bare unntaksvis at alt klaffer. Det burde derfor være viktigere å bringe eksisterende kunnskap videre enn å prøve å utvikle ny kunnskap, men det er blitt stikk motsatt.

De universitetsansatte deltar således i et rotterace hvor det er om å gjøre å publisere flest mulig vitenskapelige artikler med en mer eller mindre reell originalitet, for slik å skaffe seg offentlige og private forskningsmidler, helst inngå i en anerkjent gruppe som administerer store og dyre prosjekter, inviteres rundt til konferanser, og i beste fall ende opp som offisielle internasjonale eksperter som det kneles for og gis tv-tid. Er du planetarisk klimaekspert, er du også en stjerne – og gull verdt for institusjonen.

Siden hverken talent, innsatsvilje eller ressurser er jevnt fordelt verden over, vil det alltid finnes noen universiteter som utmerker seg, mens de fleste ikke gjør det. Dette er egentlig ikke noe problem, men for de prestisjesugne menneskene med ansvar ved universitetene som ikke er førsteklasses, gjøres det til et problem fordi forfengeligheten deres krever av dem at de også er førsteklasses.

Den som har et førsteklasses universitet, kan nemlig kreve inn mere studieavgifter, og finansiere mere utstyr, flere gjesteforskere og flere konferansereiser for sine ansatte. De færreste vitenskapelige konferanser er interessante, men de er et hyggelig frynsegode for professorer, og det har avstedkommet uttrykk som «den vitenskapelige turismen».

Resultatet er at kvaliteten på undervisningen neglisjeres, mens energien går med til industriell produksjon av vitenskapelige artikler til tidsskrifter og konferanser. Det er gjerne kvantiteten som teller, så hvert eneste år produseres det hundretusenvis av dem på planeten. Veldig få av dem er banebrytende, noen flere er gode, men det aller meste er forholdsvis uinteressante, ikke sjelden mer eller mindre feilaktige, arbeider. Mange av dem hadde knapt trengt å offentliggjøres, og ofte blir de knapt lest eller gått særlig grundig etter i sømmene – ikke engang av fagfellen som skal vurdere artikkelen for publisering.

En hær av administrativt ansatte bokførere i universitetssystemet er sysselsatt for å telle publikasjoner og siteringer med sikte på å avgjøre hvem som skal forfremmes først, beslutninger som treffes av en litt finere hær av komiteer med sine møter. Universitetenes ledelser, som regel mennesker uten lederegenskaper, pusher på for å få alle til å yte i henhold til visse standarder, som veier tyngre enn erkjennelsens prosjekt og dets rytmer. Blant de absurde utslagene av dette er at den nobelprisvinnende fysikeren Peter Higgs, kjent i forbindelse med oppdagelsen av det såkalte Higgs-bosonet, ble ansett for ikke å være produktiv nok.

Der hvor det burde ha eksistert en kollektiv og sjenerøs dugnadsånd med sikte på å øke menneskehetens brede, samlede kunnskap, finner man i stedet syke arbeidsmiljøer med til dels vanvittig smal spesialisering, samt konkurranse og prestisjekamp, ja nærmest strid – ikke sjelden ren fiendtlighet. En rekke fagmiljøer er da også veritable huggormbol mellom rivaliserende grupper som burde ha vært gransket av arbeidstilsynet, i noen tilfeller også oppløst og avviklet av hensyn til de ansattes helse.

Studentene er det ingen som bryr seg om i et slikt galehus. Hvis de etter fem år forlater institusjonen med eksamenspapirer, men dumme som brød, er ikke det nødvendigvis negativt sett fra et ledelsesperspektiv. Hurtig gjennomstrømning betyr at staten kan få skjemaer med fine tall, og det er bra for butikken.

Om man skulle sammenligne akademia med idrettens verden, kunne man konstatere at universitetene i urovekkende grad forsøker å drive toppidrett for noen få, der flere ender opp i en miserabel tilværelse i et mislykket forsøk på å nå toppen og flertallet er fysisk inaktive, mens de i stedet burde anlegge et folkehelseperspektiv, anspore de brede lag til normal trening, og glede seg over dem som spontant kommer lengst.

Slik toppidrettsutøvere ikke sjelden doper seg for å vinne, har universiteter tydd til doping i form av penger for å utmerke seg i sin bransje. De beste universitetene i verden er i dag kolossale pengemaskiner, de nest beste prøver å bli det, og de tredje beste later som om de kan bli det.

I en slik sammenheng er penger fra Kina naturligvis uimotståelige. Samtidig får professorer sjansen til selv å dra til Kina, for slik å kunne pynte litt ekstra på sin egen CV. Hvis alle er flinke til å klø hverandre på ryggen, kan alle vinne.

Det er ikke lett å se noen som helst fordeler med denne tingenes tilstand, for også den som vinner i dette rotteracet, blir en rotte – og det kan være en kilde til dyp ulykke for intelligente mennesker som ikke sjelden har et tilstrekkelig sensibelt hjerte til innerst inne å fornemme at det er noe fryktelig galt med det hele, selv om livet i akademia har tvunget vedkommende til å sette et pleksiglass rundt det hjertet.

Samfunnet kan således spørre seg hva det har igjen for dagens universiteter. Mennesket organiserer seg jo fordi folk kan få til mer sammen enn de kunne ha fått til hver for seg. Men for universitetenes vedkommende får de ofte til mindre i sine miserable organisasjoner enn de ville ha fått til om de ikke befant seg under samme tak. Man burde kanskje ikke blåse bygningene de sitter i til himmels for å spre kamphanene fra hverandre, men mange kunne med fordel ha vært erstattet med hjemmekontorer.

Folk utenfor akademia ser jo ikke så mye til disse tingene, som den mafiøse tausheten også tildekker, men dersom det fantes noe som var i nærheten av å kunne kalles en utdannings- og forskningspolitikk, burde politikere som utøver den ta en alvorlig titt på hele bransjen med sikte på en sanering. Færøvik har skrapet i overflaten på en byll, men krafser man litt hardere på den, kommer verk og gørr ut. Det er på høy tid.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: