Kultur

En statue av Cecil Rhodes fjernes fra University of Cape Town den 9. april 2015. Fjerningen er paradoksal, for Rhodes gjorde en ikke ubetydelig innsats for å fremme høyere utdannelse i Afrika under britenes koloniherredømme, både via stipender og disposisjon av landeiendommer. Foto: Mike Hutchings / Reuters / Scanpix.

Avkolonisering er en snodig konstruksjon, for ikke å si dekonstruksjon, av maktforhold i akademia. Det virker som om aksjonistene befinner seg på feil klode, eller har havnet i feil hode. For det finnes vel neppe noen intellektuell institusjon som har vært mindre preget av kolonimakt og politisk ekspansjon enn universitetene. At de vitenskapelige strategiene har vært drevet av erobringslyst, er selvsagt, men målet har alltid vært ny kunnskap og innsikt, ikke å underlegge seg land og folk.

Dermed ikke sagt at det ikke ligger maktstrukturer i akademia, men de er basert på kunnskapsmakt. De fleste kjenner vel utsagnet «Kunnskap er makt», som ble formulert av den engelske filosofen Francis Bacon allerede på 1500-tallet. Opparbeidet kunnskap, ervervet gjennom studier og forskning, er et sentralt reguleringsprinsipp i universitetshierarkiet. Det gir en trinnvis faglig innflytelse og myndighet, som vokser i takt med ny kunnskap og utvidet kompetanse.

Dette kunnskapshierarkiet, med sine silingsmekanismer og differensierte kompetansenivåer, danner selvsagt en faglig maktstruktur, som det er meningsløst å avkolonisere. Kunnskapsmakten i akademia er ingen relevant målskive for en så politisert maktkritikk. Den hører hjemme i de politiske hierarkiene. Allikevel må vi regne med at universitetene, forskningen og vitenskapen vil bli utsatt for nye angrep fra venstreradikalt hold. Denne gang er det ikke kunnskapsmakten, som makt, men kunnskapen som sådan. At den er politisk uren og falsk.

Hittil har det vært lagt mest vekt på de kolonialistiske maktstrukturene og maktmenneskene i et forsøk på å kompromittere en påstått politisert tanketradisjon i akademia. Nå handler det om å kompromittere den vitenskapelige kunnskapens troverdighet og sannhetspretensjoner. Det er selvsagt ingen enkel sak å falsifisere en århundregammel, systematisk og kontrollert kunnskap, men man kan begynne med å markspise, for ikke å si marx-spise, i det små. I utgangspunktet hevde at den vitenskapelige kunnskapen ikke er allmenn og generell, men alltid individuell og subjektiv, uansett faglige kontrollsystemer.

Det vi tror er sikre forskningsresultater, vil alltid være farget av det forskende subjekt, hovedsakelig i egeninteresse for å bekrefte egoet, eller av gruppelojalitet. I så henseende var avkoloniseringen særlig fokusert på å supplere Akademia med utvidet pensum, annen type undervisning og et bredere skolert fagpersonale, skjønt opplegget ikke kunne sikre en tilstrekkelige fagkompetanse. Et slikt krav trengte man heller ikke å innfri, fordi fagkunnskap i prinsippet besto av en tilfeldig, subjektiv, eller vilkårlig gruppebasert informasjonsmengde.

I et globalisert perspektiv med kunnskapsinformasjon fra alle verdens kanter og kulturer, som representerer enkeltstemmer med krav om faglig akseptasjon, vil det være umulig å opprettholde en hierarkisk kunnskapsstruktur. Sannhetspretensjonen og den vitenskapelige tenkningen blir selvsagt relativisert når den faglige autoriteten forankres i det suverene subjekt og ikke i faglig utprøvde kompetansenormer. Man kan kanskje kalle det en demokratisering av vitenskapen og sannheten, i den forstand at hver enkeltstemme er sann på sitt vis, og bør faglig vektlegges av den grunn.

Ut fra et slikt perspektiv ligger veien åpen for en nedbygging av det etablerte kunnskapshierarkiet. Selv om målet her er en bedre maktfordeling i akademia, er både begrunnelsen og strategien helt på trynet. Det hele lukter av en forflatet Max Stirner-filosofi, en anarkistisk jeg-tenkning som i sin konsekvens raserer og eter opp sitt selvbestmte superego. I boken «Der Einzige und sein Eigentum» trekker Max Stirner (1806-1856, borgerlig navn Johann Kaspar Schmidt) opp konturene av en ny subjektforståelse, der det jeg-sentrerte og antisosiale egoet vil bli fremtidens ideal.

Stirners jeg-filosofi staker ut en ekstrem liberalisme som i politisk henseende kolliderer med ethvert overordnet samfunnsprosjekt. I følge ham handler politikken og religionen om underkastelse, om at jeget må underordne seg en høyere orden som kuer livsviljen og jegets selvbevissthet. Men selv om «der Einzige» bare søkte makt over seg selv, var tenkemåten tvetydig. Den innbefattet også de andre, som måtte opplyses til selvstendighet og selvmakt. I dette pedagogiske prosjektet ligger allerede makten på lur. Gjennomføringen forutsetter en overordnet styringsenhet, paradoksalt nok med en flat maktstruktur, basert på demokratisk kunnskapsfrihet.

Dette nye selvet finner seg naturligvis ikke til rette i akademiske institusjoner med en hierarkisk kunnskapstradisjon. Riktignok er kunnskap makt, men den er også overmakt, for den som nekter å følge studieløpenes stigning i faglig kompetanse. Den eneste måten å skape en flat maktstruktur på er å nivellere kompetansehierarkiet. Det vil si å relativisere sannhetspretensjonen i retning av at hver stemme er en sann stemme, og at denne stemmen, enten det er en kvinne, født i Kina og oppvokst på Romsås, har en demokratisk rett til faglig representasjon og styringsmakt i Akademia.

Resonnementet ligger tett opp til synspunkter publisert i Klassekampen (8/10), skrevet av lederen for SAIH og en professor fra Senter for samiske studier. «Kunnskap blir først allmenngyldig når vi aksepterer at den er avhengig av forskerens kjønn, etnisitet og bakgrunn». Allmenngyldig kunnskap på de premisser høres ut som hjemmeavlet brygg, men det stiller vel ikke i samme klasse som edle årganger fra Bordeaux-regionen. Hva allmenngyldigheten angår, så savner jeg kriteriet «politisk ståsted». Det ville ha styrket artikkelens troverdighet og allmenngyldighet, dessuten gjort den selvrefererende konsistent.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!