Kommentar

Fernando Calhau, This is not a landscape (2002)


 

I 1972 åpnet Danmark et flunkende nytt universitet, Roskilde Universitetcenter (RUC), som skulle bli det ledende i landets akademiske liv. Både arkitekturen og studieopplegget var fremtidsrettet, nyskapende og intellektuelt inspirerende. Men tidsånden hos de unge var ikke mottagelig. 70-tallets studenter var gjennompolitiserte og venstreradikale. De ville styre studiene selv og bestemme RUCs akademiske innhold. Den høyt skolerte lærerstaben ble lite brukt og verdsatt, studenten viste bedre hva de trengte og samfunnet hadde bruk for.

Denne politiske aktivismen på 70-tallet, også et velkjent fenomen her til lands, kjørte etter hvert RUC i grøfta. Universitetcenteret ble satt under statlig administrasjon, gjennomluftet og reorganisert. I 2008 fikk det nytt navn, Roskilde Universitet, men det finnes ingen referanser på nettet om miseren fra 70-tallet, alt er slettet. Heller ikke i det nye universitetets egen historikk står det noe om et mislykket akademisk prosjekt, skjønt «feilen» lå jo ikke i RUCs organisasjon, men i en ustyrlig studentaktivisme som torpederte den akademiske ånden og myndigheten.

Det slår meg at den samme venstreradikale aktivismen nå invaderer det akademiske miljøet her hjemme. Ved RUC var det hegemonisk kontroll over selve utdanningsinstitusjonen, i dag er ambisjonene langt mer omfattende, nå skal kunnskapsproduksjonen som sådan undergraves og kompetansehierarkiene detroniseres. Dette er ikke gammeldags ideologikritikk, men en hodeløs rasering av den rasjonelle tekningen og vitenskapens særstatus, in casu sannhetspretensjonen. Selve skyteskiven blir her Moderniteten, også kalt Opplysningsprosjektet, som i symbiose med 1800-tallets aggressive kolonialisme utviklet de skjulte maktstrukturer og hersketeknikker både i-land og u-land har lidd under i et par århundrer.

Dermed blir fokus rettet mot universiteter og høyere utdanningssteder der kunnskap formidles og avansert forskning pågår. Alle utdanningsinstitusjoner må nå avkoloniseres. Eksisterende pensumlitteratur må suppleres med kunnskapsstoff fra land som har vært i klørne på kolonimakter. Undervisningen må selvsagt også tilpasse seg denne faglige endringen. Denne avkoloniseringen av fag og forskning innebærer at man bryter ned fastlåste tankestrukturer og autoritære sannhetskrav, kort sagt frigjør tankens kreativitet i retning av en større virkelighetsforståelse.

For å få bukt med de skjulte maktstrukturene må universitetenes forskning og vitenskap dekonstrueres, tydeligvis i tråd med postmoderne tenkning som betvilte fornuften og subjektets evner til uhildet forskning og sann opplysning. Det er denne typen depressiv filosofi venstresidens aktivister nå radikaliserer og forvandler til en uspiselig suppe av sofa-marxisme og anti-opplysning. Poenget er å bli kvitt kolonialismens maktstrukturer, som holder den vitenskapelige tenkningen i et kapitalistisk jerngrep. Derfor må fornuften frigjøres gjennom et postmodernistisk, intellektuelt selvmord.

Nå var ikke postmodernister som Foucault og Derrida så dumme at de mistenkte 1800-tallets kolonialisme for å implementere skjulte maktstrukturer i det moderne prosjekt. Deres variant av mistankens hermeneutikk rettet seg primært mot språk og tenkning i et sosial- og filosofihistorisk perspektiv. Da de dekonstruerte subjektoppfatningen og fornuftstenkningen i Opplysningsprosjektet og konkluderte med at både subjektet og sannheten var en vilkårlig konstruksjon, ga de også et teoretisk belegg for den absolutte galskap i forskning og vitenskap.

Når dagens venstreradikale aktivister har som mål å avkolonisere akademia for å frigjøre forskningen fra moderniteten, er de helt på jordet. Uten den gyldighetsforedling og de metodiske parameterne som ble utmeislet i det moderne prosjekt, ville de ikke ha registrert noe som helst av skjulte strukturer, ei heller skjønt hva de representerte. For å identifisere kolonialismen i moderniteten må de bruke dens metoder og tenkemåter. Det finnes faktisk ingen annen og mer konsistent metode for å få bekreftet gyldigheten og sannhetsverdien i avkoloniseringsteorien på. Men det er ikke forbudt å være selvrefererende inkonsistent, bare tåpelig.

Å hevde at sannheten er undertrykkende og at objektivitet ikke finnes, er ikke frigjort tenkning, det er postmoderne pølsevev. Den slags appellerer kanskje til akademiske oppkomlinger i strebermodus, skjønt pølsevevet har fått størst gjennomslag ved høyskoler med universitetsambisjoner. Her kryr det også av venstreradikale bygdetullinger som soler seg i akademisk titler og politisk rettroenhet. Det er i slike miljøer de sauser sammen fag, politikk og postmoderne filosofi, uten at de skjønner hvor destruktiv brygget er. Ikke bare for hele akademia, men også for deres egen intellektuelle troverdighet.

Egentlig handler denne avkoloniseringen om en nivelleringsstrategi som relativiserer all sann kunnskap og forskning. I neste runde om hegemonisk kontroll over universiteter og høyere læresteder. Og dette opplegget er selvsagt ikke politisk nøytralt. Det er bare å lese de daglige innspillene i Klassekampen, så ser man i hvilken retning det bærer. RUC ga oss en forsmak på den faglige uforstanden, nå er den gjenfødt med en postmoderne ballast som skal fore studentene med ufornuft og anti-opplysning.

 
 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!