Den norske filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) er en av de merkeligste tenkere og lærere jeg har møtt. Han bedrev ikke kateterfilosofi, men veiledet oss studenter på en dialogisk/dialektisk måte som fikk oss til å selv tenke igjennom de filosofiske problemene han stilte. I begynnelsen var det ingen enkel sak. Skjervheim vokste opp i Myrkredalen ved Voss, snakket lokal dialekt og skrev sine filosofiske tanker på nynorsk.

Etterhvert ble språket og dialekten en slags kode til den Skjervheimske tenkemåten. De mange postseminarene på Krølle i promillemodus ga god mening til filosofens distinksjon mellom «deltakar og tilskodar». På den tiden var jeg bare halvtidsstudent i filosofi, den andre halvdelen tilbrakte jeg på Statens kunstakademi. Det ble en produktiv pendling mellom kunstnerisk persepsjon og rasjonell refleksjon med stadige utfordringer fra den dialektiske filosofen fra Myrkredalen.

I en epost fra Khrono denne uken presenterer nettstedet boken «Arven etter Hans Skjervheim». Boken består av en rekke essays skrevet av ulike fagfolk som på et eller annet tidspunkt er blitt utfordret av filosofens tenkning og problemstillinger. De to redaktørene for essaysamlingen, Andreas H. Hvidsten og Lars Petter Storm Torjussen er ikke fagfilosofer. Førstnevnte er ansatt som førsteamanuensis ved MF vitenskapelige høyskole, mens sistnevnte er førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Bergen.

Det overgripende perspektivet med å vekke filosofen Hans Skjervheim til live igjen er å få et kritisk blikk på mange av dagens trusler mot den frie tenkningen, demokratiforståelsen, den ustyrlige teknologien og ikke minst den sannhetssøkende diskursen. I det hele tatt et forsvar for humaniora der studiet av mennesket står i fokus. Det vil si et studium der mennesket ikke bare er et objekt, slik naturvitenskapen definerer det, men et levende subjekt i et naturgitt livsmiljø.

Skjervheims sentrale posisjon i positivismestriden har fortsatt gyldighet og aktualitet. Det samme gjelder oppgjøret med marxist-leninistene på 70-tallet. I løpet av dette tiåret fikk de røde hundene skremt vannet av de fleste kunst- og kulturkritikere. Jeg var midt i skuddlinjen den gangen, men klarte å bite fra meg.

Da Skjervheim jobbet som professor ved Roskilde Universitetscenter (RUC) i Danmark, dro vi ned for å besøke ham og kikke på studieforhold og universitetsdrift. På det tidspunkt hadde venstreradikale studenter overtatt styringen av institusjonen, både faglig og administrativt. På grunn av den politiske meningsterroren ble universitetscenteret kjørt i grøfta. Til slutt måtte departementet gripe inn og sette institusjonen under administrasjon. For Skjervheim ble det en bekreftelse på at studentmaktens politiske innsikt var hinsides fornuft og selvkritikk.

Da postmodernismen dukket opp på 80-tallet fant marxistene og de kunstfaglige medløperne et fristed i denne meningstomme tenkningen, der de gladelig ga avkall på enhver kritisk fornuft. Fra mitt faglige ståsted innen kunst, kunstkritikk og estetisk teori var det en følgeriktig orientering. Kunst- og kultureliten var så normativt kriserammet av den politiske tvangstenkningen at de ikke skjønte poenget med faglig frihet og selvstendighet. I stedet fant de seg raskt til rette i Kulturrådets gavmilde varmestue og politiske overstyring.

Skjervheims skarpskodde kritikk av postmodernismen gikk kunst- og kulturlivet hus forbi. Hele kulturfeltet ble etterhvert en heksegryte av jeg-eksponering og subjektivt føleri som dikterte eventuelle debatter. Alt var subjektivt, så faglig uenighet var bare en fiksjon, i likhet med grunnlagsproblemene i humaniora. Det var tidtrøyte for akademikere. Ved flere anledninger, da det var relevant og i et relativt skolert miljø, luftet jeg Skjervheims distinksjon «deltakar og tilskodar», men det var helbom. De fleste tenkte på fotball.

Å utgi en samling essays under tittelen «Arven etter Skjervheim» er etter mitt skjønn og min interesse både et tidsriktig og påkrevet prosjekt. Særlig ser jeg frem til å lese tekstene til de for meg ukjente forfatterne. Den filosofiske refleksjonen i kulturlivet vil neppe få noe oppsving, men ved våre universiteter kan den dialogiske arven etter filosofen Hans Skjervheim bli viktig, spesielt hva angår vår fremtidige frihet og humanitet.

«Arven etter Skjervheim»
En essaysamling redigert av:
Førsteamanuensis Lars Petter Storm Torjussen og førsteamanuensis Andreas H. Hvidsten.
Fagbokforlaget

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.