Kommentar

Bilde: Vigelandsparken 11. desember 2010. Foto: Toby Melville/Reuters/Scanpix

Det er forskjell på folk, stor forskjell. Enkelte dør stille og rolig, etterfulgt av dødsannonse og noen nekrologer, mens andre dør langsomt, med full mediedekning i årevis. Sosialmedisineren Per Fugelli er av den siste sorten, som aldri blir ferdig med å dø i aviser og på TV. Sosiologen og filosofen Dag Østerbergs død derimot, var ikke noe medieshow. Hans endelikt dukker opp i det stille, i stor kontrast til hans faglige liv, som var sterkt preget av engasjement og dyp teoretisk refleksjon.

Nå var han neppe opptatt av sin personlige død som et offentlig underholdningsprogram, skjønt samfunnet og den sosiale realitet var et viktig anliggende i hele hans yrkesaktive liv. Fokus for Østerberg lå på det levende livet, på menneskenes samfunnsmessige vilkår under ulike former for makt og maktovergrep. Ved siden av filosofen Hans Skjervheim var Dag Østerberg en sosiolog av stort format. De tenkte ut fra sine faglige tradisjoner, men tenkte også ut over dem.

Foto: Creative Commons

Jeg var så heldig å kjenne dem begge, både i studiesammenheng og privat. Østerberg traff jeg først, på et av hans seminarer i Metasosiologi, på midten av 60-tallet tror jeg, et tema som ikke akkurat lå innenfor mine fagområder, men meta-problematikken var høyst relevant. Da han utga boken «Forståelsesformer»(1966) fikk jeg en rekke vitenskaps- teoretiske aha-opplevelser, særlig hans distinksjon mellom utvendighetstenkning og identitetstenkning, om empirismen og rasjonalismens utilstrekkelighet i forhold til å forstå samspillet mellom menneske og omverden.

Man kan si at Østerbergs kritiske drøftelse av disse forståelsesformene hadde til hensikt å vise at tenkningens forhold til verden egentlig var dialektisk. Mennesket var ikke noe isolert og utenfor verden, men gitt i den, som en spesiell eksistensform. I utgangspunktet er altså tenkningen gitt som et forhold mellom seg selv og verden. Hvilket innebærer at man i samfunnsvitenskapene ikke kan betrakte individet som noe positivt gitt, kort sagt som en empirisk størrelse, slik naturvitenskapen gjør med sine objekter.

Ut fra det perspektivet faller det nokså følgeriktig at Østerberg engasjerer seg i positivisme- striden, som foregikk på 60-tallet, og handlet om hvorvidt samfunnsvitenskaper og humanvitenskaper kunne betraktes som ekte vitenskaper, i likhet med naturvitenskaper. Mange engasjerte seg i den striden, ikke minst Hans Skjervheim, som i dette problemfeltet hadde synspunkter tilfelles med Dag Østerberg. Begge insisterte også på at samfunnsvitenskapenes egenart lå i at de var reflekterende og fortolkende, uten dermed å havne i subjektivisme. For som Skjervheim alltid poengterte – subjektet er det sted sannheten kommer til syne.

Ut over det hadde de ikke så mye mer til felles. Østerbergs tradisjonsbundne marxisme, som han i alle år fortolket og forfektet med stor iver, var ikke noe for filosofen Skjervheim. Den var for sekterisk og politisk farefull. På den annen side har Østerberg i de senere år oppdaget at den økonomiske tenkningen i «Kapitalen» kan kaste lys over de økonomiske krisene i vår tid. I fjorårets bok «Fra Marx til nyere kapitalkritikk» avdekker han aktuelle tendenser i økonomien som i visse henseender stemmer med Marx’ analyser. Det er interessant, men det er et fagfelt jeg har null innsikt i. Andre får gå inn i den materien,

Dag Østerberg var ikke bare en fremragende sosiolog, han hadde også interesser og evner i andre retninger. Han var godt orientert i musikk og var en habil pianist. Litteraturen sto også hans hjerte nær, i yngre år hadde han faktisk planer om å bli skjønnlitterær forfatter. Selv om mesteparten av hans bokproduksjon har vært fagbøker, tok han seg også tid til å oversette til norsk et så mektig bokverk som «Doktor Faustus» av Thomas Mann.

Uten tvil har Dag Østerberg betydd mye for mange, ikke bare studenter og fagfeller, men også i intellektuelle kretser utenfor akademia. For egen del ble jeg fascinert over hans skarpsindighet og begrepsmessige presisjon, men politisk var vi aldri på bølgelengde. Når han nå har lagt inn årene og satt sluttstrek, forsvinner ikke bare en utfordrende stemme, men også et kraftfelt i stadig fortolkende refleksjon. Slik sett var han en radikal, men solid opplysningsmann. Heldigvis kan vi fortsatt treffe ham i en bokhylle, eller i et bibliotek.

 

Dag Østerberg 9. november 1938- 22. februar 2017