Sakset/Fra hofta

Aftenposten skrev i går høyst prisverdig om hvordan Arbeidsdepartementet la press på en forsker ved SINTEF for at vedkommende skulle endre konklusjonen i en forskningsrapport som departementet hadde bestilt. Tema for rapporten var sykefraværet i Norge, som forskeren ikke fant grunnlag for å si var høyere enn i andre land, hvilket avstedkom følgende reaksjon fra departementet:

Setningen må derfor endres til «Norge har et høyt sykefravær sammenlignet med andre land».

Forskeren viste forbilledlig integritet og avviste dette korrupte kravet om politisk styring av forskningen, hvoretter rapporten ble ignorert av departementet. Departementsråden har i sakens anledning dette å si til Aftenposten:

«Arbeidsdepartementet har som oppdragsgiver vanligvis dialog med forskningsinstitusjonen (oppdragstager) på utkast til rapport, først og fremst med sikte på å sikre faktabeskrivelser. Det er selvsagt likevel forskningsinstitusjonen som har ansvar for formuleringene og vurderingene i rapporten. Normalt bruker Arbeidsdepartementet Kunnskapsdepartementets standardkontrakt for oppdragsforskning.»

Det er ikke lett å se hvordan dette kan stille departementet i noe særlig bedre lys. Man innrømmer at det pågår noe som med en åpenbar eufemisme kalles «dialog», men som enhver i dette tilfellet kan se er press. Samtidig skjer noe som vanskelig kan kalles annet enn fraskrivelse av ansvar for å lyve, et ansvar som sågar forsøkes veltet over på forskeren. Den forutinntatte politiske konklusjonen forsøkes altså innpakket lekkert i vitenskapelig troverdighet, uten hensyn til at den samme troverdigheten, som sågar tilhører noen andre, kan ødelegges ved en slik skitten manøver.

Nå sier riktignok departementsråden at det er institusjonens ansvar. Det kan sikkert stemme rent juridisk, slik at forskeren kan ha ryggen fri rettslig sett. Men vedkommende blir likevel forsøkt pådyttet et moralsk ansvar som, spesielt ved et tenkt nærvær av korrupt ledelse, gir opphav til et dilemma: Skal man være tro mot sannheten og yrkesetikken eller ens overordnede og oppdragsgiver? Det krever sterk rygg å velge sannheten når løgnen premieres med penger som følge av økt oppdragsmengde.

Hvis et institutt er tilstrekkelig hierarkisk betyr det at en hvilken som helst konklusjon i teorien kan bestilles så sant instituttledelsen og departementsledelsen blir enige om hva den skal være, en mulighet som ikke fremstår som særlig fantasifull i et lite land hvor maktstrukturene lenge har vært preget av kameraderi, og hvis resultat er at politikken oftere enn sunt er bygger på løgn.

Hvor mange slike historier som aldri har kommet offentligheten for øre, orker jeg knapt å tenke på, og leseren trenger neppe tips om hvilke andre samfunnsområder som kan ha vært gjenstand for noe lignende.

Desto gledeligere er det at SINTEF ikke er med på notene, og det er en fin gest at de har lagt omtale av saken med lenke til den ignorerte rapporten på sine hjemmesider. Enda bedre ville det være om noen med jakke og slips der på huset gikk ut med offentlig støtte til forskeren.