Nytt

I tiden etter årtusenskiftet er Europa blitt vertskap for et betydelig antall asylinnvandrere fra Eritrea. I følge FN og flere NGO-er er bakgrunnen for denne migrasjonen at Eritrea har en prekær menneskerettssituasjon, med et særdeles autoritært regime som blant annet pålegger en nær uutholdelig militærtjeneste. Landet omtales av og til som «Afrikas Nord-Korea», og det er så gunstig for en asylsøker å komme fra Eritrea på grunn av den høye innvilgelsesprosenten, at også mange etiopere påstås å komme til Europa under dekke av å være eritreere.

Gitt at Eritrea ikke har for vane å slippe inn journalister, bygger skrekkversjonen av landet på ukontrollerte vitnesbyrd – i det alt overveiende fra mennesker tilhørende en korrupt kultur som har egeninteresse i saken, er det relevant å legge til. At noe skurrer med denne fortellingen ble klart for et norsk TV-publikum med en reportasje Tormod Strand gjorde for NRK den 26. juni 2014. Der fremgikk det at et høyt antall personer fra Eritrea som har fått asyl i Norge, i smug og via tredjeland reiser til hjemlandet på ferie – noe som angivelig er livsfarlig.

migrants-boat-to-europe
Eritreere er blant de største gruppene som kommer til Italia som båtmigranter.
 

Nå foreligger ny informasjon som sår ytterligere tvil om den påstått massive undertrykkelsen i landet. Frankfurter Allgemeine skrev nylig om en intern EU-rapport om Eritrea som avisen har fått tilgang til. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og EUs ambassadører til Eritrea gir over ni sider en helt annen fremstilling av situasjonen på Afrikas horn enn bildet som tegnes blant andre av FNs høykommissær, som sier at det pågår systematiske angrep på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten i landet. Menneskerettssituasjonen er mye bedre enn FN sier, i følge de fem ambassadørene, som skriver at rapportene om menneskerettsbrudd ikke er troverdige.

De sveitsiske avisene Basler Zeitung og Tages-Anzeiger, som er to av de største i alpelandet, har sett nærmere på formuleringene i EU-rapporten. Førstnevnte skriver at ambassadørene riktignok ikke tegner noe pent bilde av situasjonen i landet, hvor det ikke er ytrings- eller forsamlingsfrihet.

Det finnes hverken en åpen forvaltning eller noe uavhengig rettssystem i Eritrea, bemerker de. Men rapportene om slaveri, vilkårlige arrestasjoner, tortur, drap og voldtekter er ikke troverdige, for i de «aller fleste tilfellene» omtales hendelser gjennom et tidsrom på 25 år kun samlet, uten angivelse av tider, steder eller gjerningsmenn. Men det forutsettes nøyaktige opplysninger når det rettes så alvorlige anklager.

Rapporten bekrefter heller ikke det som blir fortalt om «nasjonaltjenesten» i Eritrea, som det i flere europeiske land er gyldig asylgrunn å ha rømt fra:

EU-diplomatene rapporterer nå at denne nasjonaltjenesten er en militærtjeneste av «bare noen få måneders» varighet, og forøvrig gjennomføres som samfunnstjeneste i skoler, sykehus, offentlige kontorer og statsbedrifter. En «betydelig» andel av de vernepliktige utfører disse tjenestene på deltid, og «mange» har klart å unngå å bli innkalt overhodet. Dette har ingenting å gjøre med «slavearbeid», skriver ambassadørene uttrykkelig. Også FNs påstand om at det pågår systematisk seksuell vold og misbruk under nasjonaltjeneste, særlig mot kvinner, er «grunnløs».

Dette er særdeles oppsiktsvekkende nyheter. De kommer da heller ikke fra hvem som helst, men ambassadørene fra de fire viktigste EU-landene, samt fra EU sentralt. Det er nærliggende å tenke at asylinnvandringen fra Eritrea bygger på en gigantisk løgn.

Den «totale kontrollen» fra regjeringens side som alltid påstås, er dessuten «ikke plausibel», nettopp fordi titusenvis av eritreere kan forlate landet. Det er «usannsynlig» at noe slikt kunne skje hvis Eritrea rent faktisk var et «totalitært regime», i følge ambassadørene. En hendelse fra 2014 beviser også at denne påstanden er usann. Regjeringen ville da innkalle reservistene til øvelse, men fikk det først til etter å ha lagt press på familiene og foretatt en omfordeling av matvarer. Dette er riktignok et «tvangsmiddel», men «langt fra den påståtte systematiske fengslingen og torturen» FN-rapporten snakker om.

EU-diplomatene gir sågar Eritrea en smule skryt:

FN-rapporten ignorerer også den «betydelige innsatsen» som Eritreas regjering har gjort sammen med FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen for å bygge opp et utdannings- og helsevesen på landsbygdene. En slik anerkjennelse «ville gi et mer balansert bilde av menneskerettighetssituasjonen i Eritrea», sier ambassadørene.

Konklusjonen er at også migranter fra Eritrea utvandrer av økonomiske grunner:

«Det som får eritreere til å utvandre, er hovedsakelig ønsket om å unnslippe militærtjenesten samt manglende økonomiske muligheter, ikke risikoen for å bli politisk forfulgt», skriver ambassadørene videre. Men det er nettopp dette siste som i henhold til internasjonal rett er nødvendig for å få politisk asyl.

Og hva er vel bedre for økonomien enn å innvandre til verdens rikeste land? Frem til midten av 1990-tallet var det nesten ingen eritreere i Norge, lenge var de bare noen håndfuller. Tabell 05183 i statistikkbanken hos SSB viser at veksten etterhvert ble eksplosiv:

innvandrerbefolkningen-fra-eritrea

Basel-avisen skriver at 80 prosent av de 35.000 eritreerne i Sveits lever av sosialhjelp (og i Norge?). Etter fem til sju år er de ikke lenger den føderale regjeringens ansvar, og kostnadene faller på kommunene, hvor finansrådmenn slår alarm om milliardutgifter.

Problemer som dette var bakgrunnen for at den sveitsiske utlendingsforvaltningens underdirektør Urs von Arb for to år siden reiste til Eritrea for å ta rede på situasjonen og rapportere hjem om den, noe Basel-avisen også skriver om:

Hans rapport gav et betydelig mer fordelaktig inntrykk enn rapportene fra FN, som hadde anklaget landet for systematiske brudd på menneskerettighetene. Situasjonen er kompleks og «ikke svart-hvit», fastslo von Arb. Mange utenlandske rapporter samsvarte ikke med kjensgjerningene.

Parlamentarikere som ett år senere reiste privat til landet, gav lignende vitnesbyrd til føderasjonens visepresident og senere president Simonetta Sommaruga:

Parlamentsmedlemmet Claude Béglé, som representerer CVP i Waadtland, skrev en 15-siders rapport til Simonetta Sommaruga, hvor han fastholdt at situasjonen ble «overdrevet». Daværende statsråd Susanne Hochuli, som representerer De grønne i Aargau, betegnet skildringen av de dårlige forholdene som «vestlige løgnhistorier».

EU-rapporten bekrefter med andre ord observasjoner som sveitserne har gjort i noen år. Skal tro hvilke anstrengelser den norske utenrikstjenesten har gjort for å ta rede på situasjonen i Eritrea?

 

Frankfurter AllgemeineBasler Zeitung – Tages-Anzeiger