22/7

Store begivenheter, i dette tilfelle katastrofer, roper på svar. Nasjonen krever at 22/7 får eller gis en mening. Den offisielle versjon er at handlingen skyldes en farlig høyreekstrem subkultur. Men en slik politisk forklaring vil nødvendigvis kunne overprøves og motsies.

Bernt Torvild Oftestad gjør det i boken Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De. Han påpeker feks. at den manglende beredskapen 22/7 har røtter i 68’er-generasjonens forhold til vold:

Mange fra den politiske venstresiden, som fra slutten av 1960-årene av ble formet av den antimilitaristiske mentalitet, innehar i dag ledende posisjoner i vårt samfunn. I sin ungdom brøt de med den tankegang at verden er så farlig at man må bruke makt for å beskytte seg selv, stat og samfunn. Med avmilitarisering i ryggmargen svekkes viljen og evnent il å se og møte voldstruslene på en håndfast og målrettet måte. En enkel lærdom av 22.7 er at vi ikke lever i paradiset. Det lar seg heller ikke realisere i denne verden. Optimistisk utopisme, som er et forsøk på å overse dette faktum, gjør verden til et farligere sted. 22.7 avdekket hvordan det går når «politisk militærnekting» har lagt føringer for mentalitet og tenkning.

Assosiasjonen til Arbeiderpartiet og den brukne geværs politikk, melder seg automatisk. Det var samme tankegang. Arbeiderpartiet var motstander av militær makt fordi det var klassefiendens makt, som ble brukt mot de undertrykte. Det var ikke deres militære. Denne holdningen hang igjen da de kom i posisjon og det gjorde at de havnet i en slags schizofren  tilstand. Ikke ulikt dagens sosialdemokrati som ikke liker vold, men dialog. Terror-beredskap post 9/11 ville vært det samme som å innrømme at nye landsmenn utgjorde en trussel. Til tross for at PST hadde advart i lang tid om at det gjorde de. Derfor var ikke Grubbegata stengt.

Denne erkjennelsen hadde både sosialdemokrater og alderstegne marxist-leninister vanskelig for å ta inn over seg. I 22/7 ligger et selvoppgjør og venter. Var det ikke deres samfunn og var ikke gjerningsmannen en av oss? Jo, en av oss, men ikke en av dem. Han var som visepolitimester Roger Andresen sa, i den første identikasjon til internasjonal presse: «en hvit mannlig kristenfundamentalist». Senere kom Vestkanten til. Dermed var han en av oss, men kun oss i forhold til den del av oss som vi ønsker å kvitte oss med og avstøte som et fremmedlegeme.

Denne frastøting av det frastøtende (de høyreekstreme gis vemmelige estetiske og essensialistiske assosiasjoner) hektes på en historisk skyldbevissthet slik at det blir et kvasi-religiøst instrument. Og hvem kan anklage et sekulært samfunn for å benytte religiøse reflekser, det er jo ipso facto ikke i stand til det siden det er sekulært. See?

Desto sterkere er effekten. Den som utsettes for eksperimentet er i utgangspunktet fratatt muligheten til å betegne hva som foregår. Han mangler språk.

Denne avmakt gjør samfunnet nådeløst og brutalt. I denne spesielle utgaven av sekularitet finnes ikke tilgivelse eller nåde.

Kun Fienden.

Den mørke siden

Fienden tilhører Den mørke siden.* Men en kultur som ikke vedkjenner seg sin egen mørke side får problemer.

Fristelsen til å skape en Fiende og instrumentalisere skyldbevisstheten var uimotståelig. 22/7 bød på en slik anledning. Adjektivene «hvit, kristenfundamentalist, mann, vestkant» kan resirkuleres i det uendelige og passer til alle anledninger.

Denne instrumentalisering av katastrofen (22/7)  er en form for revisjonisme, akkurat som «bruken» av nazismen og Holocaust er det.*

Margaret Olin har gjort Kants dictum til sitt motto for filmen De Andre: «intet menneske skal anses og behandles som et middel. Det skal behandles som et mål i seg selv.»

Kunne vi ikke si det samme om historiske begivenheter som ryster oss i vårt innerste, som vi vet det er viktig å bevare, og derfor er risset inn i vår kollektive hukommelse? At det å bruke dem politisk er en form for helligbrøde. Det er misbruk av de døde, og bryter inn over ettertidens løfte om Aldri mer! Men hva betyr disse ordene? Hvem har makt til å si hvem som truer med gjentakelser?

Vi har de som vil revidere historien ut fra et ønske om å relativisere forbrytelsene. Det er den opprinnelige høyrerevisjonisme. Men så har vi den nye, som knapt gjenkjennes eller får noe navn. Den som er velment og derfor unntatt kritikk.

All «bruk» av historien er en slippery slope. Det ser vi i instrumentaliseringen av 22/7:

Det er Fiendens skyld. Ikke oss selv.

Triumf

Dette kan utlegges som en seier over mørket. Som en overvinnelse av noe atavistisk – noe som har dukket opp fra fortiden. Et uhyre vi drar kjensel på. Derav visepolitimester Roger Andresens triumferende og befriende konstatering om kvelden 22/7: Det var ikke en muslim. Det var vår egen sorte side, som vi alle visste hvem var. Den uforbederlige hvite mann, med kors og sverd.

At denne beskrivelsen potensielt omfatter store deler av den mannlige norske befolkning nevner ikke mediene. De er med på «leken». Skjelv i buksene nå, dere hvite villfarne menn, som våger å tenke i forbudte baner, eller overhodet å se i denne retning!

Slik blir vår kulturarv til Arvesynd; noe vi bærer på og aldri blir kvitt, men kan få lov å betale avlat på i form av «raushet» mot andre.

Vår styrke er blitt vår svakhet.

Det som bar oss er blitt forvandlet til et nakketak, noe vi bør ha konstant dårlig samvittighet for.

Mediene minner oss om det kontinuerlig: om hvor rike vi er, og hvor mye vi skylder De andre. Regningen er metafysisk: den kan aldri gjøres opp.

Instrumentaliseringen av historien er et ledd i instrumentaliseringen av samvittigheten, av overtakelsen av samvittigheten til det enkelte menneske. Denne politiseringen er den ultimate politisering og har totalitære trekk, et ord man ellers bør bruke varsomt.

Fakta

Hvor galt avsted dette fører, ser man på at denne mentalitet er immun mot fakta. Når leder av NOAS, Ann-Magret Austenå i diskusjon om behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere anfører at Norge «bare» tok mot 7.000 asylsøkere i fjor, en dråpe i havet mot de «millioner som er på flukt», og Frps Morten Ørsal Johansen svarer at Norge faktisk lå nest øverst på statistikken for hele Europa – er det som å skvette vann på gåsa. Fakta preller av.

Kristin Clemet sier i affekt på NRK at «mennesker dør i forsøket på å komme inn i Europa». Hun vil at mennesker skal kunne flyte like lett som varer, kapital og tjenester. Tallet 1.500 døde nevnes.

For ikke lenge siden skrev avisene at rundt 400 mennesker årlig døde av feil på norske sykehus.

Hvilket tall er mest sjokkerende?

Hvor er sansen for proporsjoner, hva slags virkelighetssans har Clemet og Austenå?

De synes behersket av en state of mind, som de påtvinger andre.

Hemninger

Instrumentaliseringen av historien og samvittigheten fjerner de hemninger som ellers sivilisasjonens fundament. Fakta er en slik hemning. En elite som gjør seg immun mot fakta er ille ute. Å ignorere eller oppheve konsekvenser har sjelden gått bra.

Verst er tilsidesettingen av/opphevingen av samvittigheten, forvandlingen av den til et politisk instrument for å betvinge menneskene i politisk øymed. Det er en form for krenkelse, av brudd på menneskers innerste integritet. Det prosjektet som ellers  smykker seg med menneskerettigheter.

Samvittigheten er den instans som gjør at vi kontrollerer oss selv, observerer samfunnet og myndighetene med «noe» som ligger utenfor og over. Det er summen av De ti bud, Sokrates («kjenn deg selv») og Roma (lov og rett).

Det snedige ved homo sovieticus og det nazistiske system var at ideologien fikk mennesket til å umenneskeliggjøre seg selv.

Dagens politiske prosjekt  er et skritt i denne retning. Det får mennesket til å avnasjonalisere seg selv. Slik at det blir maktesløst. Helt «frivillig».

 

Noter:

*I den herskende politiske psykologien er dette noe som tillegges USA og selvsagt Israel: Abu Ghraib og Guantanamo. Filmen Taxi to the Dark side.  Av en eller annen grunn er det ikke noe som Hamas, Hizbollah eller Irans torturkjellere forbindes med.

* Å bruke betegnelsen nazist som våpen, det ultimate våpen som man er forsvarsløs mot, er et misbruk av historien. Det samme, og enda grovere, er å si at muslimer i dagens Eruopa behandles som jødene i 30-årene.

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også