Kommentar

9/11-konspirasjonene har samme effekt som maoismen og islamismen: Det er vekkelsesbevegelser som sprer seg som epidemier. De omvendte er totalt uimottagelige for argumenter, og mange i dagens samfunn har dårlig politisk immunforsvar. 9/11 fungerer som en trojansk hest.

Når man leser journalist Kristin Aalens Sto amerikanerne bak 11. september?, forstår man at noe skjer i den borgerlige bevissthet: Den tiltrekkes av Mørket. For mange er det en flørt. Det gir en rislende følelse å kunne leke med de store konspirasjonene. Frisson kaller franskmennene det. En type politisk bondage.

Men legg merke til: Ingrid Fiskaa skriver lite om gutta («på skauen»/i fjellene?) som venter på å overta når hun kritiserer NATOs krigføring i Afghanistan sønder og sammen. Det gjør heller ikke fungerende sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Sven Egil Omdal, som etterlyste:

…andre forklaringer på tragedien enn at det var en skjeggete mann i de afghanske fjellene som slo til i hjertet av vår tids Roma.

Men han legger opp til et slags nytt evangelium, et svart evangelium. Det må man kalle det når budskapet er at Det hvite hus står bak tidenes konspirasjon. Omdal benytter bibelsk språk – «de skjeggete menn» mot det store imperium. Det skulle selvfølgelig stått «Babylon» og ikke Roma.

Hva er det som kan omvende borgerlige, postmoderne mennesker til overtro og politisk vanvidd? Maoismen er passé selv om røttene fremdeles ligger der, og islamismen er for primitiv. Men irrasjonaliteten bak 9/11 ligner på islamismen. Den gir tilhengerne sans for hverandre og skaper en stilltiende allianse: De har samme fiende.

Islamismen

Ed Husains bok «The Islamist» gir en overbevisende fremstilling av omslaget fra religion til politikk. Han er oppvokst i London som barn av indiskfødte muslimer som dyrket en form for sufi-mystisisme. En religiøs leder, en pir, hadde tusenvis av tilhengere i Storbritannia. Dette var en innadvendt form for islam, opptatt av frelse og å være et godt menneske. Husain kalte den gamle for Grandpa. Han bodde hos Huseins familie når han var i Storbritannia. Husein tegner et bilde av en sympatisk, ydmyk religiøs leder. Under den første Golf-krigen ble han spurt av Grandpa om å følge med på nyhetene. Grandpa ville gjerne vite hvordan araberverdenen og internasjonal opinion reagerte. For første gang hører Husain at islam brukes politisk.

Han har hørt faren, Grandpa og andre snakke om Abul Ala Mawdudi og hans Jamat e-Islami med misbilligelse. Nå møtte Husein tilhengerne ute i lokalmiljøet. De drev rekruttering som til speideren, i noe de kalte Muslim Educational Trust.

Politiseringen var over alt. Husain tok noe som het Religious Education, fordypning i religion, og en av lærebøkene var «Islam: Beliefs and Teachings» av Gulam Sarwar. Her møtte Husain for første gang argumentet om at for islam er politikk og religion ett. Derfor er oppfyllelsen av islam en islamsk stat. Det var ikke det at Husain var uvitende. Grandpa hadde lært ham store deler av Koranen, og han var ekspert på resitasjon og hadde fulgt Grandpa på turneer over hele landet. Men han var uvitende om politiseringen av religionen. Det var heller ikke fordi han ikke visste noe om politikk hjemmefra: Faren hørte alltid på BBC nyheter. Men politikkens islamisering var helt nytt for ham.

Noe vokste frem rett foran øynene deres. Husain var vant til moskeen i Brick Lane, hvor den gamle innvadvendte religionen ble dyrket. Men East London Mosque var stor og noe helt annet: Her hersket Jamat al-Islami selv om de internt sloss om makten.

Med på fordypningskurset på skolen var en elev som vanket i East London Mosque. Husain var uforberedt på det som møtte ham. Han ble imponert, hadde ikke noe forsvar mot noe han ikke visste noe om. Slik var det også med maoismen da den slo gjennom. Det borgerlige samfunns avkom hadde dårlige immunforsvar. De forsto ikke hva de møtte.

Falik het medeeleven. Han var medlem av Muslim Youth Organiazation, en Jamat al-Islami-bevegelse, og gikk med Palestina-skjerf. Husain ante ikke hva det var, men han ville også gjerne være hip. Faren spurte hva det var, og undret seg: Hvordan kunne et skjerf være støtte til et folk? Det var en helt ny tankegang.

Beskrivelsen av omvendelsen til islamismen minner mye om politiseringen av borgerskapets sønner og døtre på 70-tallet: den samme symbolbruk, militante holdning og idealisme, egalitet i bevegelsen, der medlemmene omtalte hverandre som «søstre og brødre», mens strukturen i realiteten var autoritær, dogmatisk og ikke så lite korrupt. Det gjaldt ett sett regler for de innvidde og et annet for de utenfor.

Saudiarabiske penger var med på å finansiere oversettelsen til engelsk, bygging av moskeer, og lønningen av imamer. Men petrodollar er ikke hele forklaringen. Fanatismen var en ur-årsak.

Slik tillot Vesten at det ble bygget opp en bevegelse innenfra som så samfunnet som en fiende. Husain forteller at boken til Sarwar fremdeles brukes i religionsundervisningen i Storbritannia. Sarwar var for øvrig ikke forsker, men forretningsmann.

Svermeri

Svermeriet for 9/11-konspirasjonene viser at venstresiden har mistet fotfestet og har degenerert. Sven Egil Omdal er av 68-generasjonen, og tilhører de som har «fått alt». Likevel kolporterer han de verste og dårligste løgner. En god del av dette skyldes latskap. Han skyver folk som Robert Fisk foran seg. Hvis Fisk sier det, så er det sikkert sant. Men Fisk er selv big business, og sier og skriver mye rart. At han kan mye om Midtøsten betyr ikke at han kan mye om 9/11.

Jeg var til stede i Fritt Ords lokaler da Fisk fikk en stor pris. Lokalet var stappfullt. Det krydde av kjente journalistnavn, og Fisk kunne briljere. Det var vekkelsesstemning. Man stiller ikke kritiske spørsmål til Frelseren. Slik har dessverre norsk venstreside alltid vært, helt siden Erling Falks dager. Autoritær og logrende.

Men idag har man helt andre sengekamerater, selv om Pol Pot ikke akkurat var noen bamse.

De «skjeggete» kommer i mange varianter. Det samme gjør deres budskap. De som sto bak 9/11 er bare spydpissen for noe langt bredere. Dette har gått opp for Janne Haaland Matlary. Hun har en sønn i Afghanistan. Det får henne til fysisk å kjenne hvordan Ingrid Fiskaa & Co tjener Talibans sak, og hun greier ikke tie stille. Det fikk Anders Hompland til å rette et slag under beltestedet mot henne i morgenkåseriet til NRK.

Haaland Matlary anklages for å ville bringe debatten til taushet. Men det er ikke hennes egentlige brøde: Det er å henge bjella på katten. Det må man ikke, for da utløses vrede og aggresjon.

Det er noen gamle skjeletter og reflekser som nå faller ut av skapet/utløses i ryggmargen. I 9/11-konspirasjonene kokes de sammen til et nytt heksebrygg, og det er like dødelig som islamismen.

Husains bok er et ærlig oppgjør med noe som foregår i vår midte, og hans erfaringer burde deles av mange.