Parallellene mellom maoistiske bevegelser og dagens islamister er mange og slående. Likevel er det få med erfaring fra den store vekkelsen på 70-tallet – AKP (m-l) – som bruker kunnskapen til å analysere islamismen. En opplagt sammenheng omgis av en stor taushet.

Det gjelder like mye AKPs kritikere. Per Egil Hegge og Aftenposten likte å filleriste ML-erne for deres vanvittige historiske feilskjær. Bernt Hagtvet tok et oppgjør med Pol Pot-hyllesten og voldsromantikken og etterlyste selvransakelse for bare noen somre siden. For flere var den halvhjertet.

Nå ligner i stedet dagens antiamerikanske argumenter forbausende mye på 70-tallets, med den forskjell at de nå også fremføres av Aftenposten og Bernt Hagtvet. Noe er forandret.

Avhoppere og forrædere

Ed Husain heter en 35 år gammel brite med familiebakgrunn fra Bangladesh og India. Han har skrevet The Islamist. Boken har preg av en odyssé, en personlig beretning om en omvendelse til islamismen, og reisen tilbake til en normal verden og en inderliggjort islam. Det er en viktig bekreftelse på at en fredelig sameksistens, en islam i verden, er mulig.

Husains bok kan minne om Guden som sviktet, boken der tidligere kommunister fortalte om sin omvendelse og frafall. Noen av Vestens ledende intellektuelle, som Arthur Koestler og italienske Ignazio Silone, gjorde denne reisen og ble stemplet som forrædere av venstresiden. De ble jo «brukt» av høyresiden, av USA, i den kalde krigens propaganda, og spørsmålet var mer om avhopperne styrket USA, dvs. hvordan historien virket, enn om den var sann. Slik har venstresiden hele tiden skjøvet sannhetens øyeblikk foran seg.

Akkurat denne mekanismen er gjennomlyst og avslørt, og venstresidens moralske fallitt er notert. Men nå fungerer samme mekanisme overfor avhoppere fra islamismen. Omtalen i The Guardian er typisk: Madeleine Bunting kritiserer Husain for å være like naiv overfor islamofobien som han var overfor islamismen.

One suspects the naivety which took him into Hizb-ut Tahrir has blinded him as to how his story will be used to buttress positions hostile to many things he holds dear – his own faith and racial tolerance, for example. A glance at the blog response to a Husain piece in the Telegraph reveals how rightwing racism and anti-Islamic sentiment are feasting on his testimony.

Det er som å høre Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. Hege Storhaug ble kjørt gjennom den samme kverna i Dagbladet i høst for sin bok «Tilslørt. Avslørt».

Man kan ikke si at man ikke visste. Man vil ikke vite. Hvorfor ikke? Det er spørsmålet.

Appell til alle

Det er bemerkelsesveridg at både venstre- og høyresiden har samme problem med å konfrontere islamismen. Men der venstresiden føler en affinitet grensende til solidaritet, er den borgerlige siden unnvikende og defaitistisk. Hvordan kan islamismen appellere til både høyre og venstre på én gang? Svaret er at det er totalitarianismens vesen. Den lar seg ikke klassifisere innenfor det normale, kjente begrepsmønster, men konstituerer seg selv på egne premisser. Ideologisk hører islamismen til på ytterste høyre side, i det svarte feltet. Men metodikken og retorikken har de lånt fra venstresiden, og det gjør dem «uimotståelige».

En annen slags klassereise

Husains bok bevisstgjør leseren om at det som begynte i Asia og Levanten i begynnelsen av det 20. århundre – for Saudi-Arabias del i det 18. – er en bølge som slår ut i Europa på 80-90-tallet. Islamismen er ingen ny foreteelse.

Husain er fra en politisk opplyst og interessert familie, som dyrket en sufi-retningen innen islam. Det er befriende å møte en slik tvers igjennom religiøs, from og inderlig islam. Som behandler alle mennesker likt og er opptatt av å bli et bedre menneske. Det er nettopp denne inderlige og menneskekjærlige islam som får en til å forstå hvor syk islamismen er. Den er ikke religion i ren forstand, men ideologi, og som sådan fortærer den sitt bytte.

Husains far og hans trosfeller er opptatt av kjærlighet til Profeten, av det hinsidige. Titusenvis av britiske muslimer fra det indiske subkontinent tilhørte sufi-retningen på 70- og 80-tallet. De var velintegrerte, og sto ikke i noe motsetningsforhold til samfunnet.

En eldre religiøs leder de kalte Grandpa besøkte Storbritannia og bodde hos Husains. Ed utviklet et forhold til den gamle. Grandpa lærte ham å resitere fra Koranen. Han fulgte Grandpa på turné rundt om i Storbritannia.

Men det skjedde ting på denne tiden. Noe av det mest interessante er å lese om kontrasten mellom 60-70-tallet og 90-tallet.

Faren kom til Storbritannia i 1961. Idag gis et inntrykk av at Vesten ikke har villet ta imot muslimene, men den gang hersket det harmoni og fordragelighet.

I remember my father used to buy us fresh cakes from a Jewish baker in Brick Lane. Our Koran school building had inherited mezuzahs on the door panels, which our Muslim teachers forbade us from removing our of respect fro Judaism.

There was never any question of religious tension, no animosity between people of different faiths. My mother still speaks fondly of her own childhood friends, many of whom were Hindu. But as I grew older, all that changed. The live and let-live world of my childhood was snatched away.

Hvorfor oppstår strømninger som river ungdommen med? Islamismen er i høy grad et ungdomsfenomen, slik bolsjevismen og nazismen var det. Det spesielle er at dette skjedde i England på 1990-tallet, og vi viet det svært liten oppmerksomhet før tårnene falt. Hadde vi gjort det, hadde vi ikke falt for propagandaen om at det var Blair/Bush’ og Iraks skyld. Den voldelige islamismen reiste sitt hode lenge før. Nettopp fordi vestlig offentlighet hadde sovet i timen, hadde man behov for noen å skylde på: Blame it on Bush og USA.

På skolen

Når og hvor ble Husain for første gang introdusert for disse tankene? På skolen! I fordypningsfaget religion, der læreboken var Gulam Sarwar: Islam: Beliefs and Teachings. Her lærte Husain for første gang at islam også var en politisk filosofi, en lære som omfattet hele samfunnet. Dette var helt nye tanker. (Omtrent som når middelklasseungdom i Norge ble introdusert for klassekampen som prinsipp.) Hvorfor hadde ikke Grandpa fortalt ham dette?

Husain oppdaget senere at Sarwar slett ikke var noen religiøs skriftlærd, men en lektor i business management, og at han var aktivist i de samme organisasjonene som han omtalte.
Likevel var boken i bruk i undervisningen flere år senere, kunne han konstatere.

En av de sterkeste sidene ved The Islamist er at den dokumenterer at islamismen har fått blomstre rett under myndighetenes neser, mens de har latt som ingenting. Selv idag er det vanskelig å nå frem med advarsler, skriver Husain.

Man forstår at problemet er blitt ingrodd, innfløkt og ikke så lett lar seg utrydde. Den utviklingen han beskriver, setter 7/7-bombene i perspektiv. Husains innsikt gjør en klokere og samtidig mer pessimistisk.

Neste: Inn i islamismen

Les også

-
-
-
-
-