Hans Rustad I synet på islamismen er det to viktige forskjeller: noen mener islamister er uforbederlige. Andre mener at de er mennesker først og at der mennesker blir undertrykket finnes det motstand. Da trenger vi noen beretninger om frigjøring for å overbevise oss.
Det gir Ed Husain, som har skrevet om sin odyssé: fra jihadist til en som omfavner det moderne liberale samfunn. Hans første fellesskap er menneskeheten, dernest er han sufi.
Det som virkelig åpnet øynene hans var to år som lærer i Saudi-Arabia. I boken «The Islamist» beskriver Husain møtet med et land som viste seg å være noe helt annet enn han hadde trodd: det rene, islamske landet. (Husain kunne arabisk flytende og ble tatt for en saudier). Det som sprang i øynene var rasismen, forakten for svarte, klassejustisen, den totale forakt for fattige og særlig kvinner, den seksuelle volden både mot kvinner og menn, mangel på lov og rett, den religiøse fanatismen: Husain var der under tube-bombene i London. Elevene ville verve seg til å dra for å gjennomføre nye angrep. Husain var spent på hva en bekjent ville si: han var meget liberal, bereist, rådgiver til fire statsråder. Hva sa han? Det var jødene som sto bak, liksom 911. Saudi hadde ikke noe å gjøre med det heller.
Oppholdet i Saudi åpnet Husains øyne for at det var i Storbritannia at mennesker av ulik tro, også muslimer, kunne leve frie liv. Muslimer var frie i Vesten, ikke i Saudi-Arabia med sin rasisme. Og behandlingen av andre mennesker var en hån mot islam.
Husains bok minner om beretningene som kom fra Sovjetunionen, helt fra 30-tallet, om hvordan livet i det sovjetiske paradis virkelig artet seg. Det var bøker som fikk stor betydning, som Kravtsjenko: «Jeg valgte friheten».
Men akkurat som den gang er det i dag mange som ikke vil høre budskapet, og vil finne grunner til å diskreditere det. Mange muslimer vil ha vanskelig for å tro at landet med de to hellige steder kan være et helvete også for muslimer. Hvis de i det hele tatt får høre om boken.
Sunday Times trykker et utdrag. Vil norske aviser gjøre noe tilsvarende? Neppe. Vil de i det hele tatt omtale den? Den burde bli en klassiker.
Det finnes en uuttalt tilbakeholdenhet/unnvikenhet i norske mediers dekning av islamisme: det er ikke akkurat noe honnørord. Men man beskjeftiger seg lite med de interne forholdene i land som Saudi-Arabia, Egypt, Pakistan, Syria. Man skyver suverenitetstanken foran seg: Interne forhold er deres egen sak. Det var akkurat samme holdning under Den kalde krigen. Man ønsket ikke å blande seg inn i forholdene i Øst.
Dermed svikter man den politiske opposisjonen, slik man også var tvetydig overfor dissentere i Øst. Om Midtøstens opposisjonelle hører vi nesten ingenting.
Eds sjokkerende fortelling gir grunn til ettertanke. Den er viktig fordi den viser at en muslim med europeisk bakgrunn kan foreta en reise inn i jihadismen, og komme ut igjen og «tilbake» til det frie samfunn. Man er ikke dømt til å bli værende i islamismen. Tør vi støtte folk som ham, og insistere på at Saudi-Arabia er et religiøst diktatur som faktisk håner islamske verdier, hvis disse verdiene skal tas på alvor.
Istedet er situasjonen den at det er Saudi-Arabia som benytter sin oljerikdom til å eksportere sin religiøse fanatisme til våre land.
The oldest child of immigrants from the Indian subcontinent, he grew up in East London. His parents were religious and had close ties to an internationally revered Muslim scholar Sheikh Abd al-Latif, whom young Ed (short for Mohammed) called «Grandpa». Grandpa helped to perfect his Arabic accent.
His earliest childhood experiences included friendly relations with other traditions. But after leaving primary school he found himself almost exclusively surrounded by Bangladeshi Muslim boys. Wanting extracurricular religious education, another student, Abdullah Falik, invited him to join the Young Muslim Organisation at East London Mosque.
Husain knew that his father, who prayed at Brick Lane Mosque, would not approve, so he went along without telling him. He found East London Mosque full of young English-speaking Muslims like himself and decided to keep going. «I was betraying my parents, beginning to lead a double life,» he acknowledges.
His new friends and mentors encouraged him to record his daily activities: how many times he prayed, how much of the Koran he recited, what else he read, how much time he spent with family or dedicated to the movement, how many new members he had recruited. It was a competitive, programmatic approach that would lead others to get involved in jihad.
His new friends introduced him to a world view heavily influenced by Sayed Qutb’s book Milestones and taught him the Arabic term kufr — as derogatory to non-Muslims as «wogs» is to non-whites.
When his parents discovered where he was going, they protested. His mentors warned: «Your parents will be an obstacle.» Eventually his father gave him ultimatum: leave the Islamists or leave my house. Ed left home, taking refuge in the mosque. His mother phoned, accusing activists of kidnapping her innocent son.
«It dawned on me how much pain I had caused,» he says. «I wanted to go home, but that would be seen as backing down. I had to win.»
As president of the Islamic Society at Tower Hamlets College Husain was responsible for securing a base there for Hizb-ut Tahrir, a radical group banned in many Muslim countries. «The dynamism we created spilt out into the community. The sisters who wore the hijab put their mothers and older siblings to shame.»
Some of his friends went to train for jihad in Afghanistan. Others who remained in Britain drove cars without insurance on a point of principle: they refused to support the kufr economy.
But when a Christian youth was murdered by a Muslim, Husain realised it was a direct result of the hateful atmosphere he had helped to create. «I had advocated the ideas of Muslim domination, confrontation and jihad.» That murder marked the start of Husain’s withdrawal from Islamism. He was helped by Faye, a fellow student who later became his wife.
Men det var de to årene i Saudi-Arabia som virkelig forandret deres syn.
Ed og Faye har funnet tilbake til en ikke-politisk sufisme, som ikke føler seg kallet til å dømme andre. Han er dypt bekymret for ghetto-tendensene i Storbritannia.
He also regained a spiritual, non-political faith much like that of his Grandpa. «Sufi teachers taught me not to look down on non-Muslims,» he says, «because you never know who is revered in God’s eyes.»
No longer believing in a clash of civilisations, he points out that it was Muslim scholars who kept alive Greek philosophy and science and reintroduced them to Europe. «We form part of western tradition. It’s our tradition!»
What happened to him, and others, is the result of misplaced policies. «In the name of multiculturalism we have created ghettos,» he says.
«In east London you can go to a nursery and then a school and then get a job and almost everyone in your life will be a Muslim. There is a Muslim underworld here, and that is the only frame of reference for young Muslims. We are sitting on a time bomb.»
