Kommentar

I Norge vil ikke smakseliten henge ut Andalus, like lite som de tar et oppgjør med sosialismen i Venezuela. Men hvis Andalus var et ideal som dagens Spania forsøker å etterligne, hvorfor må det stå en politimann med maskinpistol og vokte Gaudi-katedralen i Barcelona?

Arrestasjonen av Tommy Robinson har nesten ikke fått omtale i britiske medier, dvs myndighetene nedla forbud mot omtale! Har vi sett noe lignende? Ever?

For å forstå hvorfor må vi se på det større bildet. Spectator er et ett av få pustehull i britisk offentlighet. Rod Liddle skriver for Robinson, bak betalingsmur. Men up front ligger Ed Husains artikkel: Britain and Islam – the real special relationship med undertittel:

This country is fully Quran-compliant. And it has been since the Elizabethan era

Husain forteller en for så vidt interessant historie: Storbritannia under Elizabeth den I utviklet sitt eget forhold til sultanen i Istanbul og det åpnet dørene til handel:

By the end of her reign, English traders, diplomats, adventurers, and others lived or travelled through places such as Istanbul, Damascus, Fallujah, Aleppo, Raqqa, Algiers, Baghdad and Tripoli. The Queen was said to like Moroccan sugar so much that her teeth became quite black with decay.

Husain setter dette i sammenheng med drivkraften bak Reformasjonen:

The consolidation of Protestantism, free trade, and free inquiry in England that led to the Enlightenment had something to do with the Ottoman-Elizabethan pact.

Husain fortsetter med å fortelle hvordan relasjonen mellom Storbritannia og islam utviklet seg. Den første moskeen ble åpnet i 1889:

Britain’s first purpose-built mosque was in 1889 in Woking, Surrey.

Husain mener det bygget seg opp en spesiell relasjon mellom Storbritannia og islam:

In all the agonising about Islamism, and what to do about it, it would be a mistake to forget a very useful fact: that Britain has a special relationship with Islam and has done for centuries. The friendship with Islam is unique.

Document har selv møtt og intervjuet Ed Husain. Han skrev boken The Islamist, som fortsatt er en viktig selvbiografi om radikalisering. Men allerede den gang husker jeg at Husain ikke likte at noen ville forby eller fjerne hijaber. Denne konservative/moderate sentrum-sunni-fortolkningen har han forsterket til en fortelling om hvordan muslimer kan leve et godt islamsk liv i dagens Storbritannia.

Dette er litt som når norske medier entusiastisk gjengir at sosialdemokratiet egentlig er mer islamsk enn de islamske landene selv.

Husain hyller Storbritannia for å ha gitt muslimer the perfect home:

In the reign of Queen Elizabeth II, almost four million Muslims from the Empire and then the Commonwealth have made Britain our home. The freedom to worship and thrive here in Britain is unmatched by any other country. It was this freedom that drew my Muslim parents to this country. The raison d’être of Islamic civilisations and the shariah for a thousand years was to provide five things: security, worship, preservation of the family, nourishment of the intellect and protection of property. These are called maqasid, or the higher objectives of the shariah. Britain provides these in multitudes for every Muslim today. There is no French tradition of laicité or hostility to Islam in modern British history.

Husain finner ingenting å rose i fransk laicité, men den britiske pragmatisme derimot gir muslimer fri utfoldelse.

Spørsmålet er hvor mye som blir igjen av den kulturen som åpnet seg for islam på 1500-tallet? Husain ser bare muligheter. Men som europeer må man spørre: Hva med den kristne-humanistiske maqasid: Hva med våre fem ting som er nødvendig for et godt liv: Sikkerhet, tilbedelse, bevaring av familien, intellektuell næring og beskyttelsen av eiendom?

Vi vil kunne si at tilførselen av millioner av muslimer har svekket vår sikkerhet i en grad som vi ikke trodde var mulig. Det henger sammen med en distinkt mangel på respekt for våre tradisjoner og europeeres menneskeverd. Europeere føler seg mindre verdt og det smerter dem at deres egen elite har gått foran i nedvurderingen av vår egen kultur. Det kan vi ikke godt beskylde muslimene for. Det er vår egen elite som har satt døren på vid vegg.

Denne totale nivellering av alle kulturer og all kunnskap gir islam optimale vekstforhold. Mens europeere går fra narsissisme og hedonisme, hvor man ikke får barn av hensyn til karriere og optimalisert selvutfoldelse, til ikke å få barn fordi man frykter fremtiden. I samme retning peker økt emigrasjon. Det er ikke bare jøder som forlater Europa.

Verst er mangel på intellektuell næring, forræderiet mot intellektet er også et forræderi mot ånden. De to lar seg ikke skille ad. Hvis det er på ett område man kan bruke ordet forræderi så er det om intellekt og tro. Til sammen utgjør disse formelen for frihet.

Europas unike bidrag til sivilisasjonen er spenningen mellom disse to domener.

Denne spenningen finnes ikke i islam. Islam kjenner ikke den frihet som er vår mest ærerike bedrift.

For å gjenvinne denne friheten må et møysommelig arbeid til. Man må gjenvinne dette stykke land inne i seg selv.

Det snakkes om «republikkens tapte territorier», et fransk uttrykk. Groruddalen er våre tapte territorier. Men hva med de indre territorier? Det er her det virkelige slaget står.

Enkeltindividet må forstå at det risikerer å bli redusert til en historieløs skapning som danser rundt i historiens malstrøm hvis det ikke gjenvinner hvem det er og hva som skapte det.

Svaret ligger snublende nær: Vi må akseptere en endring som er irreversibel i den forstand at mye er ødelagt. Den homogenitet som Norge hadde for inntil få tiår siden, er ugjenkallelig tapt. Noen mener det er et stort fremskritt. Andre har en følelse av tap og bærer på en stor smerte. Denne smerten var ukjent inntil for bare noen få tiår siden. Den kommer ikke til å gå vekk. Den kan bare overvinnes ved å konfrontere den, for den møter oss hver time på dagen.

Hvordan unngår man å bli knust av denne smerten eller det som skapte den?

Det er denne indre overvinnelsen som er nøkkelen til å skape en motvekt, til å leve som europeere og nordmenn.

Muslimene har ikke noe begrep for å leve som undersåtter. Det finnes ikke i islam. Der er alltid muslimer on top.

Europeere må forstå hva de har innlatt seg på, og de må gå tilbake i historien: Hvordan var det å være minoritet i Romerriket? Hvordan klarte de kristne seg? Hvordan skapte de Europa, for Europa oppsto som en kristen sivilisasjon. Hvordan var forholdet mellom gresk filosofi og det som ble kristen kanon?

For dagens mennesker er det utrolig å tenke seg at mennesker som levde for flere hundre år siden slet med de samme problemene som vi står overfor. At de visste noe som vi ikke vet.

Men det gjorde de, og prisen for å gjøre det var høy. Nå blir vi tvunget til å betale en høy pris for den samme kunnskapen.

Ed Husain nevner at Spania var muslimsk i 700 år. For noen år siden lo folk hvis noen sa at muslimene ville ha igjen Spania. Nå ler de ikke like høyt.

Hva var det som gjorde at spanske konger etter 700 år fant styrken til å gjenvinne deres land? Det er et radioaktivt spørsmål. Våre egne myndigheter og elite er livredde for at det stilles.

Ed Husain kommer med et helt annet svar og tilbud, og det flukter helt med dagens politikk i Vest-Europa:

Husain minner om Andalus og antyder at Storbritannia kan bli et moderne Andalus! Det er faktisk det han antyder.

Spain was home to Andalusia, a Muslim empire for 700 years. The Germans, Poles and Austrians saw off Turkish Muslim invaders in the Siege of Vienna in 1529 and then again at the Battle of Vienna in 1683. The French lived in the shadow of 732 and the Battle of Poitiers. Britain alone, cut off from Catholic Europe, forged a relationship with Muslims built on trade, the rule of law, mutual respect and an exchange of ideas and cultures. It would be a terrible shame to forget this friendship now.

Er ikke det den samme ledestjerne Erna Solberg og den norske eliten styrer etter? Ingen vil pille glansen av Andalus.

Hvis det er en slik utopi som er innen rekkevidde, er vel en Tommy Robinson i fengsel eller en lærer på Oslo Handelsgym med ødelagt helse en liten pris å betale?

Slik resonnererer man og svarene gir seg selv.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!