Sakset/Fra hofta

Mens Storbritannias innvandringsminister Damien Green mildt formaner landets næringsliv til å ta samfunnsansvar ved å ansette egne borgere, er den norske pengebingen stor nok til at man inntil videre ikke ser sammenhengen mellom massiv ansettelse av utlendinger og sosiale problemer på hjemmebane av den art som Green advarer mot, uten at han går i unødig detalj.

Nordmenn som nok kunne tenke seg å jobbe men ikke svarer helt perfekt til arbeidsgiveres forventninger, forstår nok at de har svært begrensede muligheter til å bane seg vei frem til den globale landsbyens smørgåsbord. Og det de måtte ha av optimisme styrkes neppe idet en butikksjef i Trondheim, som i øyeblikket invaderes av arbeidssøkende svensker, uttaler følgende:

Jeg ansetter heller svensker enn nordmenn. De har bedre arbeidsmoral, sier daglig leder ved Carlings, Kristoffer Borkenhagen.

Borkenhagens kommentar inviterer til et par refleksjoner. Det er ingen grunn til å tvile på at det han sier er basert på erfaring, og dermed må tas på alvor. Vi må altså se i øynene at velstanden har gjort nordmennene dorskere. Og for en enkelt økonomisk aktør er det naturligvis rasjonelt å innrette seg deretter.

Men kan samfunnet reagere med eksakt samme bedriftsøkonomiske svar på Borkenhagens observasjon?

Svaret gir seg selv: Som kollektiv kan vi ikke sitte rolig å se på at store deler av en hel generasjon blir parkert på sidelinjen og erstattet med folk utenfra, i særdeleshet ikke når det er tindrende klart at mesteparten av personene det gjelder aldri er blitt oppdratt til høy personlig moral, ei heller arbeidsmoral. Det er uetisk å anvende en bruk- og kastmentalitet på mennesker som våre forfedre ikke engang ville ha anvendt på en husholdningsmaskin eller en sokk med hull i. Da har vi å gjøre med en dobbel omsorgssvikt: først en privat, deretter en allmenn.

Eneste alternativ er å ta sikte på å gjøre flest mulig av de marginaliserte til fullverdige samfunnsmedlemmer. Og i den grad hverken hjem, skole, universitet, kirke, populærkultur, massekommunikasjon eller en politisert frivillig sektor formidler det som setter mennesker i stand til å realisere sitt potensial, er arbeidslivet trolig vårt beste håp — kanskje det eneste. Men byrden kan ikke bæres av arbeidslivet alene. Det behøves politisk medvirkning, men kanskje fremfor alt en mentalitet hvor man innser at den andres behov også er egne behov — på mer enn én måte.

Det er ikke de andres barn som flykter og er redde og gråter og sulter i mørket, forkynte en innsamlingsaksjon til støtte for et veldedig formål for mange år siden: det er våre egne. Det er heller ikke de andres ungdommer og medmennesker i sin alminnelighet som sitter alene og slenger og aldri får sjansen til å komme i gang med et produktivt liv i selvrespekt.

Tanken på at dette rammer ens neste — for det er egne slektninger, naboer, bysbarn og landsmenn det er tale om — burde avstedkomme ubehag selv om vedkommende skulle bært sitt kors med verdighet og ikke la omgivelsene unngjelde på den ene eller den andre måten. Men som hovedregel blir de oversett.

Det kunne i den forbindelse kanskje innvendes at vår omsorg også burde strekke seg utover landegrensene, men det er umulig for ett land å bære hele verdens byrder på sine skuldre. Ethvert seriøst forsøk på å ta innover seg hele verdens lidelser ville gjøre forsøkspersonen sprøyte gal. Nestekjærligheten begynner hjemme.

Jeg kan ellers ikke dy meg for å tenke hva slags leven Borkenhagen kunne ha satt i gang om han hadde foretatt en tilsvarende sammenligning med et litt annet utvalg av nasjonaliteter. Men det ville ha vært en god ting for alle om butikksjefen kunne ha sagt sin hjertens mening om hvem som helst. For hvis man kom til den erkjennelsen at visse problemer — eksempelvis systematisk svindel på stor skala i deler av næringslivet — er et kulturproblem, kunne man ha grepet fatt i det til beste for både for allmennheten og dem det gjelder.

Men i det øyeblikk enhver kultur — ens egen dog unntatt — er noe som takket være den moderne formen for barnelærdom bare kan feires som noe flott og fint i alle sine uttrykk, vil ikke hjernen engang ha utviklet de synapsene som setter en i stand til å begynne å tenke i de baner.

Dithen er altså vår kollektive samtale, intelligens og observasjonsevne kommet: Vi hverken taler fritt eller tenker ubundet, og vi ser ikke lenger våre medmennesker. Og selv om den mildner ubehaget på kort sikt, blir tilstanden forverret av den store pengebingen.

Les også

-
-
-
-
-
-