I løpet av et vanlig døgn produserer NTB flere titalls innenriks­meldinger og flere titalls utenriks­meldinger. De sistnevnte er ofte basert på meldinger fra utenlandske byråer som AFP, AP, DPA og andre, men også på egen produksjon eller egne resymeer av utenlandske aviser.

For vanlige mennesker med jobb og familie, som hverken har som yrke eller livsstil å holde seg oppdatert på nyhets­strømmen, er dette en overveldende informasjons­mengde. Og de tallrike norske mediene som publiserer NTB-meldinger i tillegg til sin egen journalistikk, herunder de store avisene, foretar da også hele tiden et utvalg av den som videre­formidles til leserne.

I en ideell verden ville dette utvalget bli foretatt etter noenlunde objektive journalistiske kriterier: Hva er det som gjør den ene nyheten viktig, og den andre mindre viktig?

Et kriterium for vesentlighet kan f.eks. være at en nyhet bærer bud om konsekvenser for vår egen del av verden. Når Document offentlig­gjør en NTB-melding – i dette tilfellet et selvstendig journalistisk arbeid – om faren for radikalisering i de franske forstedene, er det fordi dette er noe som i det lange løp truer med å destabilisere Frankrike, et stort og viktig europeisk land.

Men når vi ser oss omkring i det norske medie­landskapet, er det knapt noen andre som har tenkt i de samme baner, altså at denne historien er viktig å videre­formidle. Såvidt vi kan se, er det ingen andre enn ABC Nyheter som har publisert saken foruten oss selv.

Dette fenomenet, at de ingen av de store mediene, eller knapt noen medier overhodet, gir noen spredning til nyhets­meldinger vi anser som viktige, er noe vi observerer hele tiden.

Det er umulig ikke å tenke at det har å gjøre med den politiske synsvinkelen. Men det mest bekymrings­fulle er at den samme synsvinkelen motiverer nokså lignende politiske utvalg av nyheter i nesten alle medier. Den ideologiske ensrettingen i bransjen er nær total. Har du lest én avis, har du på en måte lest dem alle. Velkommen til det hyllede mediemangfoldet.

Når et mønster av utelatelser gjør seg gjeldende i nesten all politisk relevant masse­kommunikasjon over flere år, setter det utvilsomt en bom for visse tankebaner hos største­parten av befolkningen. Problemet er at disse stengte banene fra tid til annen kan lede en til viktige sannheter. Når en befolkning knapt får oppdage visse viktige sannheter, begynner det å bli et demokratisk problem.

Men vel så fascinerende er den psykologiske siden ved det hele. Hva var det som fikk nesten hver eneste redaktør i medie-Norge til å la være å offentlig­gjøre Bibiana Pienes tekst i formiddag?

En fransk borger av nord­afrikansk opprinnelse som sier at «Frankrike er noe dritt», setter et alvorlig spørsmåls­tegn ved den fler­kulturelle ideologien som er den eneste tillatte. Det er nærliggende å forestille seg at redaktørene tenkte noe i retning av dette: Denne nyheten stemmer ikke overens med det bildet vi ønsker å gi av virkeligheten. Det er nok best ikke å formidle den, for ellers kan folk få gale ideer.

Når man først er havnet på den galei, blir det på en måte forpliktende å vedlikeholde bildet. Og akkurat som løgneren har et svare strev med å fortelle historier som er konsistente med løgnen, har bilde­makeren sin fulle hyre med å holde uønsket informasjon på avstand. Men så lenge han klarer det, blir allmennheten manipulert.

Vi vil gjerne formidle så mange som mulig av de viktige NTB-meldingene som andre helst tier om. Det er en ambisjon som gir økt tidsbruk og større økonomisk byrde. Om vi skal klare den oppgaven, må leserne hjelpe til.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂