AI-generert illustrasjon: Midjourney.

Kjære journalist­kollega – og alle dine lesere.

Jeg tipper du er oppdatert på nyhetsbildet allerede før du kommer på jobb fordi det er avgjørende for arbeidsdagen din. Det mangler ikke på spor som trigger vaktbikkja i deg. Det er bare så sjelden du får tid når katastrofe­meldingene hagler inn og du må hive deg rundt i jakten på en lokal vinkling.

Hvis du har vært i bransjen så lenge at du overlevde de brutale kuttene i antall redaksjonelle medarbeidere for 10–15 år siden, sitter du også på viktig erfaring. Husker du merinformasjonen du kunne formidle fordi du hadde tid til å ta på deg skoene, gå ut og snakke med folk og bruke observasjon og refleksjon som metode? Husker du følelsen av å levere et journalistisk produkt som var så gjennom­arbeidet at leseren kunne gjenkjenne din unike signatur i tekstens detaljrikdom og nyanser?

Journalister i faglig spagat

Jeg var lettet da jeg beholdt jobben, til tross for at mer ble lesset over på oss som var igjen. Dette skjedde samtidig som hele yrkes­grupper, som fotografene og grafikerne, ble skjøvet mer eller mindre ut. Deler av deres yrkes­ekspertise ble lagt over på journalistene.

I dag forventes det at journalisten skal gjøre research, skrive, ta bilder, filme, redigere, lage grafikk, jobbe med datasett, være oppdatert og «på» alle kreative nyvinninger, og samtidig fylle rollen som allrounderen med kompetanse på alt fra økonomi, sport, politikk, jus, kultur, religion, livssyn og næringsliv til offentlig forvaltning.

Den spagaten står journalisten i, samtidig som det sjongleres i en kontinuerlig strøm av katastrofer som dikterer redaksjonens prioriteringer.

Var det så lurt?

Under et slikt umenneskelig press er det lett å forstå at journalistene må ta noen valg. Kanskje ble noen tatt uten at man tenkte godt nok over konsekvensene.

Var det for eksempel så lurt at journalister overlot viktige deler av research- og kilde­kritikk­arbeidet, som tross alt er journalistens viktigste oppgave, til fakta­sjekkere?

Jeg legger ikke skjul på at jeg falt for fristelsen selv. I ettertid har jeg tenkt mye på ansvaret som følger med blind tillit til andres research og kilde­kritikk – eller mangelen på den. Det er ingen god følelse å ha bidratt til feil­informasjon forkledd som fakta.

Papegøye-journalistikk

Den samme utfordringen ser jeg i mediehusenes utvekslings­avtaler. Konsernets mediehus kan publisere hverandres saker uten at det blir foretatt selvstendig kilde­kritikk før det trykkes på publiserings­knappen. Ideelt sett skulle de konkurrerende mediehusene ha fulgt opp med egen journalistikk, med supplerende perspektiv og nyanser som ville bidratt til et mer helhetlig bilde av komplekse saksfelt.

Når mediehusene i tillegg publiserer nyhets­meldinger fra for eksempel NTB og Reuters, så er det med utgangspunkt i blind tillit og fravær av egen kildekritikk.

Kjære kollega: Ser du farepotensialet ved at mediehusene papegøyer hverandre?

Hvor ble det av aktivistene?

«Vi er journalister, ikke aktivister!»

Hvordan passer egentlig den frasen med Vær Varsom-plakaten, hvor vi har definert vår egen vakt­bikkje­rolle? «Det er pressens oppgave å beskytte enkelt­mennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Min mening er at vakt­bikkje­rollen er subjektiv. Aktivisten trer frem idet journalisten identifiserer overgrep og forsømmelser mot enkelt­individ og grupper i samfunnet. Der oppstår kraften som driver journalisten videre i jakten på dokumentasjonen som viser hvordan det kunne skje, og hvorfor.

En virkelig god journalist er en aktivist som følger mage­følelsen når «noe ikke stemmer». Journalister leter jo ikke i blinde. Her kommer den enkeltes evne til å betrakte fra fugle­perspektiv inn. Det systematiske arbeidet tar form gjennom utarbeidelse av en arbeids­hypotese, noe som i realiteten er en konspirasjons­teori. Denne er nødvendig for at journalisten skal kunne systematisere arbeidet på en fornuftig måte. Oppgaven videre blir å finne ut om konspirasjons­teorien er usann, delvis sann eller sann.

(Hvis man i det hele tatt får tid, da.)

Ord og bilder er mektige våpen

Ettersom konspirasjons­teori er et viktig journalistisk verktøy, er det også et paradoks at det samme begrepet brukes som et selvstendig argument for å diskreditere andre. Særlig når argumentet ene og alene er et produkt av andres research og kilde­kritikk.

Vær Varsom-plakaten minner oss om: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

Når journalister overlater sin egen jobb og ansvar til ulike «sannhets­ministerier», er den åpenbare risikoen at man kan bli brukt som et middel for andres mål om å diskreditere borger­journalister som har sett seg nødt til å gjøre det massemediene ikke kan eller vil vise.

Den faren øker når katastrofene tikker inn på løpende bånd, den ene blodtåka avløser den andre, og aktivistene blir redusert til referenter som konkurrerer om ekspertenes sitater.

Var det drømmen din da du bestemte deg for å bli journalist?

Mona Wikøren er journalist og redaktør for Winkelnews.substack.com.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus her!