Sakset/Fra hofta

Fredagens utgave av programmet Underhuset på TV2 ble et selsomt skue. Hege Storhaug var eneste gjest i studio hos Jon Hustad og Yama Wolasmal, og temaet for programmet kunne vanskelig bli noe annet enn Storhaugs boksuksess «Islam – den 11. landeplage».

Bakgrunnen for det formidable salget av boken er at forfatterinnen endevender høyst urovekkende sider ved en religion hvis tilstedeværelse i Europa har gått fra å være en plage til en eksistensiell trussel, og hun gjør det med innsikten til en person som har arbeidet med saksfeltet i en årrekke. I løpet av denne tiden har hun vært en offentlig person, som til tider har måttet tåle svært mye pepper fra Over-Norge, men som den dystre utviklingen har gitt rett i svært mye av det hun har anført. Når den norske befolkningen går mann av huse for å kjøpe en bok som traff en åpen nerve etter menneskestrømmen til Europa og terroren i Paris, er det utvilsomt en slags oppreisning for Storhaug, og en vel fortjent sådan.

hustad-underhuset
Jon Hustad

Denne sansen for programmets bakteppe så man ikke stort til hos TV2s studioverter, som under nesten hele sendingens varighet gikk til frontalangrep på Storhaug, i særdeleshet Hustad. I løpet av de ca. tjue minuttene tegnet de etter beste evne et portrett av henne som en innbilsk og slurvete person med tendens til å behandle andre mennesker ufint, og som dessuten har latt seg besudle av å være i dårlig selskap – med fascister, intet mindre. De viste ingen tegn til at de hadde å gjøre med en aktverdig og fortjenstfull person, ei heller til at det går an å være kritisk uten å være uspiselig.

Det var som om saksforholdene forfatterinnen tar opp var mindre viktige enn de feilene som måtte hefte ved såvel boken som dens opphavsperson, og som om research-teamet hadde gjort så godt de kunne for å spa opp det som måtte finnes av konflikter i fortiden hennes. Men hvem har vel levd konfliktfritt? Har folkene i TV2 gjort det?

En av ingrediensene i brygget som var sauset sammen for å gi Storhaug-navnet en dårlig smak, var at hun for snart ti år siden hadde deltatt i et slags online-symposium hvor to av de fem andre deltagerne var Bat Ye’or og den da anonyme og fortsatt relativt ukjente bloggeren Fjordman.

En annen ingrediens var at det fantes visse unøyaktigheter ved tallene i boken. Storhaug forsvarte seg bedre enn man skulle ha trodd var mulig, og anførte blant annet at hun kanskje ikke var den som hadde gjort seg mest fortjent til kritikk for denslags defekter, men snarere institusjoner med makt som påviselig fører folk bak lyset med tall.

Men det som først og fremst slår en ved Hustads overlæreraktige bruk av rødblyanten, er den manglende forståelsen for at denne boken er utgitt uhyre raskt fordi Storhaug fornemmet at den burde utgis snarest mulig.

I land som Frankrike og Italia og andre steder er det slett ikke uvanlig at journalister, som Storhaug også er, utgir bøker som er skrevet i en fei fordi de raskest mulig vil si mye mer om et brennaktuelt tema enn avisformatet tillater. Om man gakker hen til en bokhandel som Feltrinelli, vil man finne en rekke pamfletter produsert på billigste måte som omtaler nokså nylige begivenheter. En journalist som Marco Travaglio produserer dem av og til på løpende bånd, og det sier seg selv at det ikke kan gjøres med samme nøyaktighet som en akademisk publikasjon.

Det fremstår derfor som uhyre smålig når Hustad forsøker å «ta» Storhaug på en teknisk feil. Det er vanskelig å forstå det som en slags ryddighet i form av ekstra varsomhet mot å ta parti med en person som et godt stykke på vei har sammenfallende synspunkter.

Men det er adskillig skumlere når man vil la Storhaug hefte for at hun liksom skal ha latt seg besmitte ved ikke å ha blånektet å delta i en meningsutveksling med Fjordman i 2006. Hvorfor skulle hun ha gjort det? Hun skulle altså hatt full kjennskap til alt en obskur blogger hadde skrevet i løpet av ett års tid, og der funnet noe som var så skandaliserende at hun ikke kunne delta i en slags elektronisk telekonferanse med ham? Og skulle en slik opptreden fra en fri intellektuell i så fall være mer kritikkverdig enn det f.eks. er for en maktperson å omgås, say, det saudi-arabiske lederskapet? Idealet er åpenbart å være en antiseptisk person med sin egen etterretningstjeneste, med mindre det innebærer å sparke oppover.

Gudene vet hva det er i disse Fjordman-tekstene som skulle ha hatt denne besmittende virkningen i 2006, da the person in question ennå ikke var gått inn i tonedøv og repeterende ropert-modus. Var det den om hyllesten til første og andre grunnlovstillegg i USA, som verner henholdsvis ytringsfriheten og retten til bevæpning? «Europeans may have to arm themselves,» skriver han. Vel, det er det faktisk en del av dem som gjør. I Israel er det politikere som har oppfordret sivilbefolkningen til å væpne seg mot den palestinske terrorismen. Skal man boikotte diskusjoner hvor de er med? Og hva er det som gjør det noen sa om «Eurabia» for mange år siden interessant når virkeligheten forlengst har overgått forestillingsevnen?

Denne hysteriske innstillingen til personer hvis ideer man ikke liker, har mest å gjøre med behovet for selv å fremstå så moralsk uplettet som mulig, samt for å herse med dem som ikke gjør det. Det er en form for moralisme, eller puritanisme om man vil, som representerer de mest ulekre sidene ved nord-europeisk, protestantisk kristendom – i moderne tid resirkulert i sekulær drakt, med akkurat like billige tricks.

Det er altså tilsynet for høg moral som er på krigsstien igjen, og de er virkelig ikke blitt noe hyggeligere i mellomtiden. Man får inntrykk av at Hustad og andre mest av alt er misunnelig på Storhaugs suksess. Det sies at misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften i Norge, og det ser ikke ut til å være noen mangel på bekreftelser.

Men hva er det egentlig moralpolitiet vil? Har de tenkt å sitte til evig tid på tilskuerplass og filleriste eller sykeliggjøre enhver som tar til motmæle mot en utvikling de neppe liker selv heller? Står de for noenting? Hvem er de, egentlig? Er de noen?