Interlude

Antonin Dvorak skrev en drøss med operaer, men utenfor hjemlandet er det stort sett bare «Rusalka» som er kjent. Her hører vi Eduard Haken som Nøkken i en oppsetning fra Narodni Divadlo i Praha i 1975. (Lucia Popps versjon av Månearien kan høres her.)

I går kveld så jeg Den norske opera & balletts oppsetning av dette vidunderlige verket.

Og dette er vel den beste betegnelsen på forestillingen – vidunderlig. Alt stemte, i alle fall fra der jeg satt. Solistene gjorde en stort sett meget bra jobb. Hovedrollen ble sunget av Valeria Stenkina, Henrik Engelsviken var Prinsen, Carsten Stabell var Nøkken og Ingebjørg Kosmo var Jezibaba. Særlig vil jeg fremheve Toril Carlsen som Den andre fyrstinnen. Hennes dramatiske talent er like stort som stemmen – en helstøpt scenepersonlighet.

Eivind Gullberg Jensen har dirigert ganske mye tsjekkisk opera rundt omkring i Europa det siste året, og gjorde en solid jobb. Kanskje kunne han ha fått frem litt fler detaljer her og der, og kanskje kunne han ha dempet orkestret litt mer der det var tydelig at sangerne var i fare for å drukne – vi var kommet godt over halvveis i Månearien før han begynte å jobbe med Stenkina i stedet for mot henne. Men slike skjønnhetsfeil kan tilgis når helhetsinntrykket var meget positivt.

Operasjef Paul Curran hadde regien, og samarbeidet med scenograf Kevin Knight resulterte i et lekkert visuelt inntrykk. Her var tendenser til minimalisme, men ikke i så stor grad at det hele virket kaldt eller upersonlig. Mange regissører mener åpenbart at tilskuerne er for ubegavede til å forstå seksuell symbolikk og pøser på med vulgært overspill i scener der kjødets lyster skal beskrives. Curran valgte en direkte, men likevel smakfull tilnærming, og leken rundt den digre, veltede trestammen i 1. og 3. akt gjorde hentydningene til erotiske lengsler og frustrert seksualitet til en verdig beskrivelse av et tema som i dette verket i like stor grad handler om følelsesmessig og sosial nærhet som kjødelige lyster.

Det gikk opp for meg først etter at forestillingen var over at jeg ikke en eneste gang hadde rykket til over usjarmerende toner fra orkestergraven. Den norske operas orkester har endelig lært seg å spille! Her var en samklang og et samarbeid jeg aldri tidligere har hørt fra dem. Enten må de ha øvd som jernet i hele sommer, eller så har de drastisk forbedrede arbeidsforholdene i Bjørvika begynt å gi resultater. Antakelig har begge faktorer bidratt. Uansett årsaksforhold – slik godlyd må en vanligvis til et EU-land for å oppleve. Endelig har musikken kommet til Norges nasjonalopera