Kommentar

Det er ikke lenge siden Therion viste oss Bertel Thorvaldsens vakre relieff «Natten med dens to Børn, Søvn og Død» fra 1815. Bildet traff meg, også fordi jeg lenge har ønsket å si noe om det ene av de to barna, men da i et politisk-biologisk-mytologisk perspektiv. Det sistnevnte lyder voldsomt, men er ikke mer enn en «tongue-in-cheek»-formulering for å antyde det uforståelige i berøringspunktet mellom livets dypeste eksistensielle spørsmål og moderne samfunnsutvikling. Jeg kommer til dette etter hvert, men først skal vi en tur innom gresk mytologi. Når alt kommer til alt, er det like godt å begynne der når man skal forsøke å forklare det uforklarlige.

Natten (Nyx på gresk, Nox på latin) gjorde i følge de gamle grekerne sin entré tidlig under skapelsen av alt som er. I følge Hesiods «Theogonia» («Om gudenes skapelse») ble hun født av Kaos, hun oppstod altså omtrent parallelt med og hadde samme opphav som Kosmos selv. Jeg skal ikke si mye om natten, dertil er stofftilfanget av både mytologisk og annen karakter alt for stort, men la meg i det minste gi dere noen sommervarme lenker som kan være til glede både når det er mørkt og lyst ute. Den første er til et maleri av Nyx laget av William-Adolphe Bougereau, en av de franske akademimalerne hvis kunstforståelse ble rent i senk da den impresjonistiske avantgarden slo igjennom for litt over et århundre siden; han må ha vært en senere stilmessig (klassisistisk) åndsbror av før nevnte Thorvaldsen.

bougerau.night

Man kan si hva man vil, men for meg går kombinasjonen av Mythos (og nå snakker jeg ikke om gresk øl!) og Eros illustrert som vakker kvinne aldri ut på dato. Dessuten fullfører jeg kinderegget med «die Nacht» i henholdsvis Franz Schuberts og Richard Strauss’ tapning. Stille skjønnhet er et uttrykk som trass sin tilsynelatende selvmotsigelse passer godt på slik musikk.

Som mange andre greske guder og gudinner førte også Nyx et komplisert liv, noe som resulterte i variert og interessant avkom. Med Erebus (Mørke) hadde hun sønnen Aether (Lys) og datteren Hemera (Dag). Siden fikk hun – mer eller mindre på egen hånd så vidt jeg kan forstå – flere andre barn, inklusive Hypnos (Søvn) og Thanatos (Død).

Hypnos fikk i sin tur tre sønner eller drømmer (oneroi) av både det hyggelige og det uhyggelige slaget, nemlig Morpheus, Phobetor og Phantasos. Fra sin hule ved havet langt i vest sendte de menneskene nattlige, indre bilder, men først etter at far Hypnos hadde fått dem til å sove. Vekselspillet mellom våken tilstand og fysiologisk bevisstløshet, mellom gode, onde og på andre måter aparte drømmer og søvn av alle de slag har forundret menneskene siden vi begynte å tenke over hvorfor vi er som vi er, en undring som slett ikke opphørte i og med Freuds forklaringsforsøk i boken «Drømmetydning» fra århundreskiftet. Jeg velger å bruke dette som påskudd til å lenke til en av de aller fineste sangene om drøm, søvn og alt annet menneskelig-guddommelig, nemlig Mahlers «Zarathustra’s Rundgesang» med tema fra Nietzsches bok «Also sprach Zarathustra» som kom et drygt tiår før Freud slo gjennom. Det lønner seg å stoppe opp innimellom og ta inn over seg erkjennelsen av at dyp evighet faktisk finnes, selv i dag. Dessuten mener jeg å huske at noen her inne har klaget over at de fikk for lite Mahler på document.no; dette er et beskjedent bidrag til å avhjelpe dette høyreekstreme (ironi!) savnet.

Hypnos’ tvillingbror var Thanatos, den personifiserte ikke-voldelige døden (voldelig død, derimot, var domenet til hans blodtørstige søstre, Keres), og egentlig er det for å kunne si noe om ham og hans virke jeg tok veien om denne lange innledningen. At dødsguden er søvnens tvilling og nattens sønn, krever ingen kommentar; det fortoner seg umiddelbart rimelig.

Thanatos må ikke forveksles med Hades, den litt upersonlige kongen over dødsriket. Derimot viser Thanatos’ oppgaver en viss overlapping med dem som tillegges Hermes, en annen bevinget gud eller demon. Begge er beskrevet som hjelpesmenn for døde på vei mot dødsriket; så vidt jeg kan skjønne, leder de dem til grenseelven mellom jorden og underverdenen, Styx, der fergemannen Kharon tar over og fører de døde videre.

Dødens uavvendelighet er én ting – en tidsmessig død etter et langt levet liv ser mange på som en befrielse når den inntreffer – noe annet er om man leker og lefler med den eller endog inviterer den inn i førtid. Dette kan skje ved at folk balanserer på den ekstreme, ytterste grensen gjennom sine handlinger enten disse involverer droger, vettlaus fysisk aktivitet eller et hundre andre bevisste og ubevisste livsfarlige og unyttige aktiviteter.

Ovenfor nevnte Freud gav oss sitt bud på hva som lå bak slik adferd. Han var ikke bare opptatt av Eros som urkraft i menneskesinnet, som energikilde i det underbevisste, men også av Thanatos’ tilsvarende rolle. Særlig kom dette frem i bøkene «Jenseits des Lustprinzips» fra 1920 og «Das Unbehagen der Kultur» ti år senere (norske oversettelser av titlene: På den andre siden av lystprinsippet og Kulturens ubehag). Freud påpekte at man både hos barn og voksne, hos traumatiserte (mange slike fantes blant soldatene som hadde overlevd første verdenskrig) og tilsynelatende normale, på individnivå og for grupper av mennesker fant tegn til overdreven aggresjon vendt utad så vel som innad, en aggresjon som var selvdestruktiv inntil det bokstavelig talt livsfarlige. En av sivilisasjonens viktige funksjoner var å fungere som et regulerende over-jeg som kunne holde denne typen tendenser i sjakk. Psykoanalysens far brukte rett nok ikke selv ordet Thanatos som en parallell til Eros i sammenhengen, men det tok ikke lang tid før guden ble knyttet til den ny- eller gjenoppdagede dødsdriften, benyttet både av Freuds tilhengere – enten de kjøpte hans teori om den nye og negative urkraften eller ikke – og hans motstandere. Eros og Thanatos ble parhester som sendte impulser oppover i sjelslivet som så menneskets bevissthet fikk ta hånd om som best den klarte.

Det finnes mye å si om Freud både som litterat, psykiater og forsker, og alt er allerede sagt flere ganger. Selv er jeg blant dem som finner ham fascinerende, om enn notorisk uvitenskapelig i enhver moderne betydning av ordet. Dette betyr selvsagt ikke at han ikke kan ha rett i et og annet, i alle fall ikke at han ikke kan ha påpekt sammenhenger av betydning, men hans opus er og forblir mer litterært enn vitenskapelig. Det samme gjelder naturligvis i minst like høy grad forgjengeren Schopenhauers pessimistiske filosofi der det hevdes at døden er livets mål, et før-freudiansk synssett som Freud anerkjente foregrep hans egen psykoanalytiske forklaring på menneskers selvdestruktivitet.

Selv er jeg yrkesmessig vant til å tenke i biologiske termer, ganske spesielt i darwinistiske sådanne, og jeg må bare innrømme at jeg har store problemer med å få hode og hale på alle teorier om selvdestruksjon som en selvstendig «drive» i naturen. Lesning om selviske gener og lignende – blant annet at man er parat til å ofre livet for to avkom fordi de snittmessige til sammen har de samme gener som du har – har ikke gitt noen dypere forståelse av temaet; det hele blir for reduksjonistisk. Men greit, å akseptere at man på et eller annet nivå er villig til å ofre seg for de sine, gir mening selv uten moderne biologers prosentregning. Dette er likevel noe annet enn dødsdrift ad modum Thanatos som involverer eksposisjon «for kicks» for fullstendig unødige og unyttige risici; i møtet med slikt svikter min fatteevne totalt.

Enda verre fremstår fenomenet på gruppe- eller samfunnsnivå: hvorfor opptrer et rimelig velfungerende samfunn på en selvdestruktiv og skjødesløs måte som setter dets egen fremtid i alvorlig fare? Det jeg har i tankene er i første rekke hvorfor europeiske land, ikke minst Norge, under de siste tiårene har utvist en nasjonskadende adferd ved å akseptere storskalig fremmedkulturell innvandring. Jeg argumenterer ikke her for at det er dette som skjer – det ville være for tidkrevende i sammenhengen – men stiller spørsmålet i sin mest provoserende, nakne form. For meg er svaret like langt unna som når det gjelder individers grunnløse selvskading; hvorfor gjør vi dette, presumtivt kloke og ansvarlige samfunnsborgere som vi er?

Jeg har alt signalisert at jeg ikke kjenner svaret, «utfordringen» får forbli hengende i luften som et varsko og et hjertesukk. Det er selvsagt mange andre som har slitt med temaet før meg, med ulike bud på forklaringer. Ole Jørgen Anfindsen kalte for eksempel sin verdifulle bok om aftenlandets kullseiling for «Selvmordsparadigmet» hvilket mer enn antyder hans mening om hva vi holder på med.

Jeg vet ikke om slike ord gir større «forståelsesmessig merverdi» enn en enkel innrømmelse av at vi dypest sett ikke fatter hva vi driver med som samfunn. Ikke alltid blir ting klarere av at det settes ord på dem, at vi gir dem navn; jeg sier ikke det er galt å gjøre det enten man strever ut fra Freuds, Anfindsens eller andre ståsteder, jeg er bare redd for at vi maskerer vår egen vankunne.

Thanatos.Archaeological_Museum,_Athens_-_Thanatos_-_Photo_by_Giovanni_Dall'Orto,_Nov_13_2009

Thanatos, Archeological Museum, Athens.

La meg derfor avslutte innen det kunstneriske domenet av titteltemaet snarere enn bidra med min egen variant av «nytt navn på det uforståelige»-spillet; kunsten har tross alt som funksjon å hjelpe oss til å forstå det uforståelige, å sette ord på det uutsigelige. Det hjelper å minnes at Thanatos fremstilles som en mild budbringer og hjelpesmann, en man ikke trenger å frykte. Skjønt selvsagt gjelder her som ellers at «timing is everything,» og det kan nok være svært så ulike meninger om hva som er rett tidspunkt å få ham på besøk. Uansett: Lytt til vakre (påstanden gjelder både ansikt og stemme!) Irina Zholudova synge Schuberts «Der Tod und das Mädchen» og uforlignelige Dietrich Fischer-Dieskau (at mannen var storrøyker, er tvers igjennom uforståelig) fremføre Goethes «der Erlkönig», enda en Lied skapt av Schuberts geni. I slik kunst finnes evig trøst.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også