Kommentar

Møtet med gruppen som kaller seg Tidehverv gjorde dypt inntrykk på en nordmann. Det er altså mulig å lage et åndelig og intellektuelt fellesskap i opposisjon til den rådende tanke, uten å geråde ut i ensporethet eller avsporing les: radikalisering.

Tidehverv er ikke en stor gruppe, men har eksistert siden 1924, da noen modige sjeler i Kristelig Studenterforbund tok et oppgjør med en uforpliktende, progressiv kristendom.

Det er vanskelig å forklare en nordmann hva denne kristendom går ut på. Vi har pietisme og frikirker, avholdsbevegelse og målsak som i sum peker i samme retning. Men de opererer ikke sammen, og derfor forblir de adskilt.

Det dype grunnlag som Tidehverv har vokst frem av og står på heter Søren Kierkegaard og N.F.S. Grundtvig. Grundtvig kan bare forstås ut fra Kierkegaard. Grundtvigs motto var: Menneske først, kristen så.

Det har vi, når sant skal sies, ikke hatt for mye av i Norge. Det er enten eller som gjelder hos oss. Med det ulykksalige resultat at de kristne har unnsagt seg høykulturen og det intellektuelle.

I fire dager satt vi sammen og hørte på tre foredrag om dagen, fra 0900 til 2100 og de varte gjerne i et par timer. Det var særlig fire som gjorde inntrykk.

Thomas Aalmann har vært feltprest for den danske kontigenten i Helmand har skrevet en liten bok Løvehjertene, om hva det si å være soldat i fiendeland. Aalmann spoler samtalen tilbake til det situasjonen krever: at du tar ansvar for ditt liv og innretter deg på verden slik den er. Da må du ha hjertet med deg for å handle riktig. Det nytter heller ikke å innbille seg at lammet kan gresse ved siden av løven. Aalmanns tale har en klang av det gamle norrøne, da man visste hva strid var. Det er kraft i hans ord.

Claus Thomas Nielsen fortalte om Richard Wagner og hans verk – et gigantisk prosjekt som tiden lyttet til, enten det var Berlin, Paris eller London. Wagner hadde en unik posisjon. Som vi vet var det også en forhutlet kunstner i Wien som satt trollbandt, og det var oppføringer han overvar hvor også Sigmund Freud var til stede og Gustav Mahler dirigerte. Skjebnedramaet på scenen og i salen.

Wagner ville det frie mennesket, overmennesket, som står over Loven. Det fører til Ragnarokk. Overmennesket er tiltrukket av  Liebestod, kjærlighetsdøden som flyter over i kjærlighet til døden. Dette er en form for narsissisme som det moderne mennesket, befridd for metafysikk og Gud, er tiltrukket av. Når det avsetter Gud setter det seg selv i stedet.

Derfor har Tidehverv som en av sine merkesaker et oppgjør med moderniteten, fordi den fører til gudløshet og normoppløsning. Søren Kierkegaard så at moderniteten bar fruktene i seg til sin egen undergang. Men i denne undergang ligger også spirene til en ny kristendom.

Når denne kritikken synes uforståelig for norske ører er det fordi kulturradikalismens skyggeside er lite kommentert.

I en liten pamflett om Tidehvervs historie av Søren Krarup, siteres et brev Georg Brandes skrev 24. mai 1871 om det klassiske Grækenland:

Dette folk synes mig mere og mere det eneste, der forstod livet ligefremt, naivt, sandt uden rædsel, dumhed, overtro og grimhed. Se de utallige bryllupsscener! Disse mennesker vidste, hvad mand, kvinde, skønhed, lykke er. De kom aldrig til sanheden ad krogveje. Hvad vidste derimod jøderne? De vidste at sige: De må ikke. Den tommeste, koldeste og mest negative formel. Se derimot grækerne; Theseus kommer, dræber Minotaurus, og alle de unge piger og alle ynglinge omringer ham og kysser hans hænder: heltemod, taknemmelighed, befrielse. Ynglingen sidder på sin seng og venter. De unge pige klæder bruden af. Hun holder en fyldt pokal i sin hånd. Han lægger armen om hendes liv, hånden på hendes bryst, deres læber mødes; ungdom, livsnydelse, festlig indvielse af hele det sandselige liv. Intet forbud, ingen lov. Ingen fristelse, ingen slange. Intet syndefald intet billedstormeri.

Dette er skrevet nesten 100 år før 68-generasjon, men sammenhengen og inspirasjonen er ikke til å ta feil av:  Intet forbud, ingen forbrytelse. Ingen slange, intet syndefall. Gudene er overflødige.

Denne fremtidsoptimisme hadde en mørk side. Likevel har kulturradikalismen frikjent seg selv for hva som skjedde: to verdenskriger, den ene verre enn den andre.

Det er få som setter spørsmål ved den radikale humanismen som ble toneangivende innen kulturen i Vesten. Krarup og Tidehverv kaller det en løgnaktig humanisme: «En gjennomgripende løgnaktighet som går gjennom humanismen».

Den som satte prikken over i’en var Monica Papazu, som kom fra Romania til Danmark i 1980. Hun har kjent det totalitære på kroppen og er derfor skikket til å forstå den franske akademiker Xavier Martin som har gjort det til en livsoppgave å forske på Den franske revolusjons mennskesyn og Opplysningstidens mørke side.

Filosofer som Voltaire hadde en mørk side. Det gjaldt både deres praksis – Voltaire var rikmann, med et gods med 1.200 sjeler under seg, han drev innbringende slavehandel, – men mest av alt deres menneskesyn: mennesket var et formbart vesen, som voks, en ubeskrevet tavle. Det kunne formes til hva som helst. Derfor var pedagogikken så viktig, og den dyktige pedagog visste å forme mennesket/barnet uten at det selv var klar over det. Det ligger en autoritær holdning bak og et nedlatende syn på det enkelte mennesket. Det var et menneskesyn uten metafysikk, uten Gud. Mennesket var ensomt, uten fellesskap. Fellesskapet måtte skapes.

Volden lå svanger i dette menneskesynet som ikke tålte noen andre oppfatninger. Da revolusjonen brøt ut startet terroren nokså umiddelbart. Giljotinen arbeidet, angiveri florerte og menneskene ble feige og så bort når venner og naboer ble ført bort. Dette er den revolusjonen vi feirer som begynnelsen på våre moderne opplyste samfunn. Slagordet Frihet, likhet, brorskap hadde derfor en bitter bismak. Er det ikke også mange av dagens honnørord som har det?

Den som får høre om denne mørke siden, det formynderske menneskeforaktende menneskesynet, vil gjenkjenne den totalitære, kontrollerenede tendens fra det 20. århundres ideologier, men også i fortynnet form i vårt eget sosialdemokrati. Det er også et samfunn uten metafysikk. Uten tro på noe annet enn det menneskeskapte.

Det menneskeskapte liker ikke å bli konfrontert med sine skyggesider. Kjennskapet til Opplysningstidens mørke side er sparsom, selv  om kildene ligger der. Man holder seg til den offisielle versjonen, og den gjenfortelles igjen og igjen.

Men i krisetider blir man nødt for å se seg om etter andre forklaringer. Europas krise handler om noe mer enn euro. Den stikker langt dypere og går helt tilbake til Opplysningstiden, den tiden vi ellers feirer som gjennombruddet for fornuftens tidsalder. Men så enkelt er det ikke, og den som får høre hele historien vil intuitivt forstå sammenhengen.

 

Neste sommermøde er fra 29. juni-3.juli også det på Rønshoved Højskole, helt på den dansk-tyske grense, ved Kruså. Da bør det være et helt lag med nordmenn!

 

Se ellers Tidehverv.dk