Sakset/Fra hofta

Det er nå gått vel to måneder siden Berlin-filharmonien valgte Kirill Petrenko som Simon Rattles etterfølger. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en artikkel om maktkamp og spill i kulissene forbindelse med valget, men fant det så vanskelig å få bekreftet og avkreftet rykter og vandrehistorier (ryktespredning er gammelmedias oppgave, og ikke noe vi driver med her på Document) at jeg i stedet skriver litt om selve orkestret og dets historie.

Orkestrets offisielle navn er nå, etter litt frem og tilbake opp gjennom årene, Berliner Philharmoniker, som jeg her forkorter til BP. Det ble grunnlagt 1. mai 1882, og er dermed et relativt ungt orkester til tysk å være. (Det eldste tyske orkestret er Gewandhaus-orkestret i Leipzig, som har holdt det gående kontinuerlig siden 1743.) For å markere denne datoen spiller BP hvert år sin Europa-konsert i en europeisk storby 1. mai. Orkestrets hjem var den gamle Philharmonie i Bernburger Strasse, litt sør for Potsdamer Platz. Denne bygningen ble bombet og ødelagt i 1944. I den første etterkrigstiden holdt orkestret hus både i kinobygningen Titania-Palast i bydelen Steglitz helt i sørvest, og på musikkhøyskolen i sentrum. I 1963 ble den nye Philharmonie rett sør for Tiergarten innviet. På folkemunne kalles bygningen Zirkus Karajan, både på grunn av den runde formen og på grunn av den daværende sjefdirigentens navn.

Orkestret har hatt ti sjefdirigenter, som her ramses opp med funksjonstid og nasjonalitet i parentes:

Ludwig von Brenner (1882-87, tysk), Hans von Bülow (1887-92, tysk), Arthur Nikisch (1892-1922, ungarsk), Wilhelm Furtwängler (1922-45 og 1952-54, tysk), Leo Borchard (1945, russisk), Sergiu Celibidache (1945-52, rumensk), Herbert von Karajan (1954-89, østerriksk), Claudio Abbado (1989-2002, italiensk) og Simon Rattle (2002-2018, britisk). Som vi ser er bare tre av dem tyskere (Borchard har riktignok tyske foreldre, men er født, oppvokst og utdannet i Russland),  og kun én av dem, Furtwängler, er berliner. Furtwängler var den første som offisielt ble sjefdirigent på livstid da han tiltrådte sin andre periode i 1952. Både Abbado og Rattle valgte å gå av etter en stund, og Karajan så seg nødt til å innstille sin virksomhet av helsemessige grunner rett før han døde.

Det var i Bülows periode orkestret utviklet den beinharde arbeidsdisiplinen det er kjent for i dag, under Nikisch det reiste på Europa-turneer og ble et navn på alles lepper, under Furtwängler den typisk tyske orkesterklangen (mørk og varm og litt ullen i kantene) ble fremelsket, og under Karajan at BP ble kjent som «verdens beste orkester».

Denne betegnelsen skyldes selvfølgelig orkestrets høye kvalitet, men det er ikke mulig å gradere kunstopplevelser på denne måten. Det er nok bedre å kalle BP et av verdens fem beste orkestre. Det er ikke alt de lykkes like godt med, men den gjennomsnittlige konsertopplevelsen ligger over det som tilbys av de aller fleste andre konkurrentene. Karajans sterke interesse for moderne teknologi og ønske om å spre orkestret i alle kanaler er nok en like viktig forklaring på BPs fremvekst som merkevare. Gjennom sin stilling som noe i nærheten av enerådende husorkester hos Deutsche Grammophon fra allerede fra 1913, kom deres konserter og studioinnspillinger raskt og ofte ut til alle verdenshjørner. Orkestret hadde og har relativt god økonomi, og kan derfor reise ofte på turné – også til alle verdenshjørner. Berlins og Tysklands dramatiske historie kan også forklare litt av orkestrets popularitet, som er et av de mektigste symbolene på det positive i tysk kultur.

Orkestret er litt annerledes organisert enn andre, og kan med rette kalles verdens meste demokratiske. Det har i overkant av 120 fulltidsansatte musikere, som alle er valgt av hverandre. Det vil si at ved hver audition stemmer orkestermedlemmene over om den aktuelle kandidaten skal ansettes. Sjefdirigenten har kun én stemme og kan nedlegge veto mot en kandidat, men dette skjer i praksis ikke. Musikerne velger også sjefdirigent, og dette er kanskje det aspektet ved organisasjonen BP er mest kjent for. Musikerne ikke bare velger selv i siste runde, de foretar også alle de innledende seleksjonsrundene av aktuelle kandidater. Abbado var den første som ble valgt på denne måten. Frem til hans tid stemte musikerne over kandidater som en ekstern gruppe hadde selektert. I andre orkestre er det styret eller eieren – dvs. staten eller kommunen – som utpeker dirigentene. Innad i orkestergruppene organiserer musikerne seg selv. Det vil si at de selv bestemmer hvem som skal ha fri, hvis ikke alle medlemmene i en gruppe er nødvendige under kveldens konsert. Dirigenten har naturligvis alltid sine preferanser blant musikerne, men kan ikke påvirke denne beslutningen. I tillegg velger orkestret sin egen intendant, eller administrerende direktør. Musikerne har god lønn sammenliknet med det som er vanlig i andre orkestre, og småbarnsforeldre får lengre barselpermisjon enn ellers i Tyskland.

Disse demokratiske frynsegodene fører til at musikerne stort sett er topp motivert før hver konsert. Hvis en spiller dårlig, er ikke det bare et svik overfor publikum (og dirigenten, i de sjeldne tilfellene musikerne faktisk liker dirigenten), men også overfor nære kolleger.

Orkestret eies av en stiftelse som finansieres av delstaten Berlin, og ikke den tyske staten sentralt. Det kan dermed diskuteres om BP kan kalles et reelt nasjonalorkester, men slikt er flisespikkeri. BP er uansett Tysklands viktigste musikalske ansikt utad. Deutsche Bank bidrar som privat sponsor.

Til tross for uvanlig stor musikermakt er stillingen som sjefdirigent for BP antakelig den mest ettertraktede i verden. Eller er det nettopp demokratiet som er så forlokkende? Musikerne er, som sagt, ekstremt motiverte, og det tekniske nivået ligger skyhøyt over det en finner de fleste andre steder. Begavede musikere som stort sett er fornøyd med arbeidssituasjonen leverer som regel topp innsats, uansett hva de synes om dirigenten, som jo er alle orkestermusikeres naturlige fiende.

Dette orkestret er det altså Kirill Petrenko overtar i 2018. Da vi diskuterte BPs forestående dirigentvalg i denne tråden, kom ikke Petrenkos navn opp som aktuell kandidat. Det skyldes flere forhold. For det første er han ung, for det andre er han under langtidskontrakt som operasjef i München, for det tredje har han hatt få gjesteoppdrag med BP, og for det fjerde er han så lite interessert i mediaopptredner at han kanskje ble vurdert som for innadvendt til en slik jobb. Nå i ettertid er det tydelig at disse egenskapene ikke har vært til ulempe for ham. Han er ikke den yngste sjefdirigenten i BPs historie; Furtwängler var 36 da han fikk jobben og hans arbeid var mildt sagt godt nok. Petrenko kan dessuten løses fra kontrakten i München eller lede begge institusjonene i en overgangsperiode, slik det er relativt vanlig blant dirigenter av dette kaliberet. Han har ikke dirigert mange konserter med BP, men har gjort et sterkt inntrykk på musikerne de få gangene han har vært der (Mariss Jansons var et relativt ubeskrevet blad i Oslo på 1970-tallet, og vi så jo hvilken lykke han var for oss). Hans sterke interesse for å arbeide med musikken fremfor å gi intervjuer i øst og vest markerer definitivt et brudd med Rattle-perioden, men det er kanskje det orkestret trenger nå. Simon Rattle er en elskverdig, vennlig, morsom og sosial fyr, men mange av konsertene hans er for overflatiske og kjedelige. Petrenko er kjent for å file på absolutt alle mulige detaljer – som Jansons – og får frem sider ved musikken som ofte kommer overraskende på selv den som kjenner det aktuelle partituret godt. En kan være uenig med ham i valg av tolkninger, men han har nesten aldri fått dårlige kritikker.

Hvem er han så, Kirill Petrenko? Han ble født i Omsk i Russland (strengt tatt Sovjetunionen) 11. februar 1972. Begge foreldrene var musikere, og familien flyttet til Østerrike i 1990. Der studerte Kirill piano og orkesterledelse, og fikk sitt først faste engasjement som sjef for Wiener Volksoper i 1997. Deretter var han operasjef i Meiningen i Tyskland (1999-2002), og ved Komische Oper Berlin (2002-2007). Han er dermed ingen ukjent størrelse i den tyske hovedstaden, og fra denne tiden stammer også noen av hans ytterst få plateinnspillinger. Frem til 2013, da han ble sjef for Bayerische Staatsoper, var han frilansdirigent ved alle de store tyske institusjonene og ved flere utenlandske orkestre, og ble valgt til «Årets dirigent» i Tyskland både i 2007 og 2009. Med sin personlige erfaring med både russisk, østerriksk og tysk musikktradisjon er han særdeles godt rustet som leder for BP, som nå må sies å ha blitt et generalistorkester der den tyske musikkarven ikke er så dominerende som tidligere. Han vet at han som russiskfødt automatisk blir regnet for å være spesielt sterk med hensyn til det russiske repertoaret, og har derfor bevisst lagt seg i selen for å bli kjent med franske, italienske og engelske komponister. Han snakker flytende tysk, i motsetning til Rattle, og har ingen kommunikasjonsvansker med musikerne. Et par tyske mediakommentatorer av det heller klønete slaget har fremhevet det faktum at han er BPs første jødiske sjefdirigent, og reaksjonen fra publikum var interessant: Både andre musikkjournalister og deltakere i kommentarfeltene krevde svar på hvorfor Petrenkos etnoreligiøse bakgrunn var saken vedkommende. Disse har helt rett. En slik opplysning ville kanskje vært relevant i 1946 og tegn på Tysklands ønske om å legge den nære fortiden bak seg, men totalt uinteressant i 2015. Mannen er en genial musiker, det er det som teller.

En liten personlig bemerkning til slutt: En gang i februar 2011 var jeg på reise i utlandet og fikk en SMS fra moren min, som spurte om jeg hadde hørt nyheten om at Petrenko var blitt Oslo-filharmoniens nye sjefdirigent. Jeg ble hoppende glad, og mente at Münchens påtroppende operasjef var et skikkelig varp for Oslo. Kunne vi virkelig ha slik flaks? Norge som musikknasjon har jo hatt dårlig rykte etter at Jansons ikke orket mer. Misforståelsen ble raskt oppklart. Det viste seg at det var Vasily Petrenko vi hadde fått (forøvrig ingen slektning av Kirill), og at Kirill nok ble værende i München. Nå skal han altså til Berlin. Han passer nok bedre der, i et land som virkelig respekterer musikk.