Wagner (1813–1883) er en av musikkhistoriens storheter. Hans operaer eller musikkdramaer, som han selv kalte dem, oppføres stadig over hele verden. Mange er besatt av denne musikken og vil ikke ha noe annet. Og han etterlot seg et enestående mangfoldig livsverk; det er praktisk talt ufattelig at to så vesensforskjellige verk som Tristan und Isolde og Die Meistersinger von Nürnberg ble skapt med få års mellomrom. Det er sublim skjønnhet her, og dypsindige myter fortelles. Jeg er en fan.

Wagner var ikke et sympatisk menneske. Har noen biograf eller kommentator hevdet noe annet? Han var hemningsløst egosentrisk og betraktet alt og alle som ressurser for egen virksomhet. Han visste det selv – egoist må man være, i den store stil, ellers går det ikke. Wagner er ikke den eneste store kunstner med betenkelige menneskelige egenskaper, man må heller lete lenge for å finne noen uten. Så det er ikke et problem.

richard-wagner

Verre er at Wagner ikke bare var en antisemitt; hans pamflett Das Judentum in der Musik, først utgitt anonymt i 1850, så under eget navn i 1869, satte antisemittismen på et nytt spor, mye farligere enn før. Det er et motbydelig skrift, som inneholder alle jødehatets sentrale ingredienser. Oppgaven omtaltes som følger (min oversettelse):

ANNONSE

”Vi må forklare det for oss uvilkårlig frastøtende ved jødenes personlighet og vesen med tanke på å rettferdige denne instinktive antipati, som vi tydelig erkjenner er sterkere og veier tyngre enn all bevisst anstrengelse for å blitt kvitt den.”

Moderne antisemittisme – fra ca. 1800 – kan grovt inndeles i to typer. I den eldste anklages jødene for at de isolerer seg og danner et parallellsamfunn, som det heter i dag. De rotter seg sammen og bruker sin makt i finans og i kulturliv til fordel bare for sine egne. En slik anklage kan også rettes mot andre grupper, som frimurere. Jødene er bare den største og mektigste gruppe som utgjør en fare for samfunnet. Den andre type antisemittisme anklager jødene for nøyaktig det motsatt, for at de assimilerer seg. Så det er damned if you don’t, damned if you do. I Wagners skrift finnes begge anklager, i likhet med andre revolusjonære fra 1848 så han pengemakten som roten til samfunnets elendighet. Og jødene sitter på pengene. Men Wagner gikk fremfor alt i bresjen for den andre, farligere varianten, som med fordel kan illustreres ved en aktualisering, som følger.

Noen hevder i fullt alvor at muslimer er vår tids jøder, slik at ”islamofobi” er den nye utgaven av antisemittisme. Dette er så åpenbart uriktig at kommentar strengt tatt er overflødig. Men faktisk er det mulig å konstruere en islamofobi som tilsvarer Wagners nye form for antisemittisme. Den kunne ytre seg slik:

”Enkelte muslimer er godt assimilert, for eksempel politikerne Hadia Tajik og Abid Raja. De uttaler seg som andre politikere fra samme partier og alt synes greit. Det er et bedrag. Dette er mennesker med muslimsk bakgrunn, uten dype røtter i norsk natur og lynne, følgelig vil de aldri kunne bidra med noe verdifullt for vårt land. Det de driver med, er en avansert form for herming. De har merket seg norske talemåter og norske synspunkter, og etterligner så godt de kan. Det kan ikke bli annet enn falskhet. Mennesker med islamsk blod i årene vil uunngåelig virke korrumperende overalt i det norske samfunn.”

Ingen med forstand og dømmekraft i behold kan gi sin tilslutning til et så grotesk synspunkt. Nevnte politikere kan selvsagt kritiseres, men definitivt ikke på den måten. Men dette er Blut und Boden-mønsteret i den wagnerske antisemittismen. For ham gjaldt det musikken. Jøder skrev musikk som var populær i samtiden, og særlig Mendelssohn spilles hyppig også i dag. Det synes godt assimilert til tysk musikk. Men det er et bedrag. Jøder kan i virkeligheten ikke bidra med noe verdifullt, det blir bare herming, korrumperende for ekte tysk kunst.

Så kommer paradokset. Wagner var gjennom hele sin karriere omgitt av jøder som beundret, roste og støttet ham, finansielt og på andre måter. De første wagnerianere var overveiende jøder. Et par berømte unntak er Baudelaire og kong Ludwig II av Bayern. Jødene var de mest trofaste. Wagner var så omgitt av jøder at han ble mistenkt for å være jøde selv, ”rabbien i Bayreuth”. Kanskje har Wagner tatt del i mistanken, siden hans stefar kunne ha vært hans far, og dessuten jødisk. Disse antakelsene blir visstnok avvist i dag, men det spekuleres naturligvis: ligger denne usikkerheten til grunn for den rabiate anti-semittismen? Umulig å vite. Jødisk støtte og beundring nøt han i alle fall.

Hvordan var det mulig? En viktig del av forklaringen er at antisemittisme var utbredt i samtiden. Det lå i luften. Man mislikte jøder slik man i dag misliker rasister. Jødene hadde levd med dette lenge. At Wagners antisemitisme var verre enn den alminnelige, kunne man fortrenge hvis man hadde kjennskap til det.

Dessuten er det et faktum at Wagner ikke skrev et antisemittisk verk – noe som benektes av hissige anti-wagnerianere. En viss fanatisme gjør seg gjeldende. Når en usympatisk, vemmelig eller ond skikkelse dukker opp i et W-verk, da må vedkommende ifølge anti-wagnerianerne tolkes som et jødeportrett. Dette er en fiks idé og en håpløs feilslutning fra kunstner til kunstverk. Selv hadde jeg et visst kjennskap til musikken før jeg fikk kjennskap til antisemittismen. Surprise! Var jeg blitt tryllet inn i gryende jødehat uten å vite det? Tullprat.

Den meste kjente fortelling om Wagner og jøden handler om uroppførelsen av Parsifal i 1882. Ludwig stilte det kongelige orkester i München til disposisjon, dirigent var Hermann Levi, en av samtidens mest anerkjente. Wagner mislikte sterkt av verket skulle dirigeres av en jøde. Hadde han bare latt seg døpe! Man presset Levi hardt, men han nektet. (At dåp kunne gjøre en forskjell, tilsier at denne antisemittismen ennå ikke er fullblods nazistisk.) Wagner ga etter, og Levi dirigerte, både i 1882 og etter mesterens død. Dette blir noen ganger fremstilt som tegn på Wagners toleranse, tross alt. Det er nok rimeligere å se det som eksempel på at hensyn til verket gikk foran alle andre hensyn.

”Wagners musikk er min religion.” Sitat Adolf Hitler. Ikke bare ble mesteren i Bayreuth den selvsagte nasjonalkomponist under nazi-regimet, Føreren personlig dyrket et nært forhold til familien, særlig til svigerdatter Winifred. Det er lett å forstå hvorfor Lohengrin var en åpenbaring for Hitler. En uskyldig kvinne, Elsa von Brabant, anklages med urette og er i livsfare. På middelaldervis skal sannheten fremtre ved tvekamp mellom to riddere. Hvem vil kjempe for Elsa? Stillhet og fortvilelse råder, inntil svaneridderen Lohengrin seiler inn på scenen til herlige toner, tar Elsas sak og seirer for henne. Dette ga god mening for unge Adolf. Elsa = Tyskland. Den reddende ridder = Hitler.
 


Lohengrin i Jonas Kaufmanns tolkning, fra en forestilling ved La Scala i Milano under Daniel Barenboims ledelse.
 

Så kommer paradoksenes paradoks. Den amerikanske dirigent og musikkviter Leon Botstein erklærte nylig i en TV-dokumentar at Lohengrin er ”en klassisk jødisk fantasi”. Hvorfor? Ridderen er ukjent, ingen kjenner hans navn eller hjemland, som kanskje ikke finnes, og denne utenforstående kjemper for det gode, seirer og vinner folkets begeistring og kjærlighet. Det er hva en hjemløs jøde drømmer om.

Hitlers favorittopera er en klassisk jødisk fantasi! Disse ser seg i samme rolle. Man kan bli svimmel av mindre.

Thomas Mann var en livslang wagnerianer som i 1938 skrev om den erketyske kombinasjon av barbari og raffinement, tydelig manifestert hos Wagner. Det er mye ”Hitler” ved ham, skrev wagnerianeren i eksil. For meg er Thomas Mann i denne og mange andre sammenhenger en autoritet. Så ta sørgemusikken etter Siegfrieds død (Götterdämmerung, akt III). Der blir velkjente motiver rekapitulert voldsomt, hardt, brutalt. Det er bare så altfor nærliggende å tenke seg dette spilt ved en minnemarkering for falne SS-soldater. Og uten nazistenes makt og begeistring – hadde det da vært like hardt og brutalt? Hvis en kunstner ikke unnslipper en ond ettervirkning, så er det Richard W.

Puritanerne så klart. Vil man ha et samfunn der moralsk entydig renhet hersker suverent, da må alle teatre og operahus stenges. Man må holde seg til salmer med bare myke toner. All stor kunst er suspekt. Selv den fromme Johann Sebastian Bach kommer i faresonen, jmf. Toccata og Fuge D-moll. Den er skummel. Åpningssekvensen gir en sterk fornemmelse av demonenes innmarsj.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629