Kultur

Til stående ovasjoner bukket bassisten Ron Carter og hans medspillere seg ut av scenen på Cosmopolite i Oslo forrige søndag kveld. Den vel 80 år gamle Carter mottok bifallet fra et publikum med en gjennomsnittsalder ikke så langt fra mesteren selv, et snitt som ved et subjektivt anslag vel kunne sies å ligge på sånn rundt + 60 år.

Og det var langt fra en glissen publikumsdel i Soria Moria gamle kinolokale som takket Carter og hans musikklag for konserten, salen var proppfull av folk. Ja, man kunne vel spurt Cosmopolites driftige og jazzkyndige sjef, Miloud Guiderk, om det ikke kunne være publikumsrekord. Men så er man jo ikke lønnet mediemann lenger, men pensjonist, og tenker at det spørsmålet får være ubesvart.

Ja, for det var nærmest en bauta i jazzverdenen som ydmykt bukket til takk for publikum. Å kalle Ron Carter ”the gentleman of jazz” er ingen overdrivelse, med sin milde og vennlige vesen. Hans musikalske cv er enorm. Carter har spilt sammen med det meste og de fleste innen jazzen fra 1960-tallet og fram til i dag og skal ha vært med på et par tusen plateinnspillinger. Det er kanskje tiden med Miles Davis han er mest kjent for, og konserten søndag skulle, ifølge konsertreklamen, være i Davis sitt tegn. Nå ble det med noen parafraser over låter hentet fra den ikoniske Kind of Blue-skiva til Davis, der for øvrig Carter ikke var med. Undertegnede mener også at han registrerte noen musikalske hint til Davis sitt samarbeid med arrangøren Gil Evans.

Publikum fikk dessuten høre to standardlåter i delikat musikalsk innpakning, ”My funny Valentine” og ”You and the night and the music”, og en del av Carters egne komposisjoner, som Saguero, fra en av hans mange plateinnspillinger i eget navn der bassen er hoved- og soloinstrument. Det er en plate som jeg ikke husker tittelen på, men som befinner seg vel forvart i en samling som inneholder bortimot 700-800 lp’er med jazz,  men akkurat nå 1.000 kilometer borte uten muligheter til navnesjekk.  Det er en meget fin innspilling som til min skuffelse fikk tre og ei halv stjerne i jazzmagasinet Down Beat i sin tid. En skuffende ”dom”, etter undertegnedes mening, som ville ha satt den til minst fire i magasinets vurderingssystem, der den øvre grensen er fem stjernetegn, så vidt man husker

Kveldens største musikalske beholdning leverte pianisten den canadiske pianisten Renee (Irene) Rosnes, som også var den som høstet sterkest bifall fra kjennerne i publikumet. Rosnes har bakgrunn i klassisk pianoutdanning og spilte også klassisk piano før hun fikk snusen på jazz og begynte å spille sammen med jazzfolk på 1980-tallet og skaffet seg raskt et navn som en svært dyktig jazzpianist. Jeg mener jeg hørt henne på 1980-tallet en gang, men husker ikke hvor, og hun har neppe tapt seg som musiker siden den gang. Det hun leverte, var imponerende. Hun benytter til tider en perkusiv angrepsmåte på pianoet, som vel er inspirert av McCoy Tyner, som var pianist i John Coltrane-kvartetten, og diverse bluespianister, de som vel var først ute med den afroamerikanske, perkusive tilnærmingen til pianoet. Rosnes er så teknisk god og skolert at hun behersker og kan utnytte de fleste muligheter som ligger i et klaviatur. Hun har en svært rask og løpende høyrehånd og en snert i høyrehåndspillet som er misunnelsesverdig, og en muskuløs frasering som ikke er så vanlig i klassisk pianospill, og som man kanskje ikke ville tiltro en kvinne, men slikt er det jo farlig å påpeke i dag. Det er et voldsomt driv i spillet hennes, særlig i de lengre musikalske strekkene der hun får rom og tid til å utfolde seg. Ja, det var en fest å høre henne der hun innimellom som snarest hintet til ”klassiske”folk som Bach og Beethoven. Den klassiske skoleringen deler hun for øvrig med Ron Carter, som så vidt jeg vet, begynte som klassisk bassist.

Alderen setter sine spor, også hos Ron Carter, som av alle ting ga til beste en versjon av den folkelige sangen, eller skal man si, folkesangen, ”You are my sunshine”. Kanskje har han hørt Niels-Henning Ørsted Pedersen spille danske folkesanger solo, men der Ørsted Pedersen på ofte greier å utvikle de musikalske temaene han presenterer på en interessant måte, så ble Carters spill utflukter fra temaet som han stadig vendte tilbake til. Det skapte ikke den musikalske progresjonen som kunne forvente av en jazzmusiker i en slik sammenheng.

Musikalske muskler har også Carter-kvintettens tenorsaksofonist, James Green, som med voldsom energi og en perkusiv tilnærning til hornet kan få en til å tro at han har spilt mye ”Rythm and Blues”. Hans svært kjappe løp vitner om god teknikk, men man kunne bli sittende med en følelse av noe utvendig i spillet hans. Det ble kanskje vel mye demonstrasjon av teknikk og kraft i hans forhold til de musikalske temaene han introduserte. Men det er en skjebne han deler med mange andre jazzmusikere som vil gjøre inntrykk på sine tilhørere på uten å gå omveien om det musikalske innholdet, hvis man kan si det på den måten.

Men begeistringen var stor hos det alderstegne publikummet, gamle jazzfolk som i god tradisjon tømte sine halvlitre med det meget friske og gode ølet på Cosmopolite, sjøl om betenkelig mange skulle ha rødvin i glasset. Rødvin er noe som ser ut til å komme med alderen, også hos dagens jazzpensjonister som jeg har sterk mistanke har sine politiske sympatier på venstresiden. Jazz var og er en gutteting i Norge, men det var faktisk en del kvinner på Cosmopolite, sine menns koner, vil jeg tro. Og forbausende nok, jeg kunne faktisk registrere et par tre av de mange hundre publikummere som var under 40 år. De drakk pils og alkoholfritt øl, heldigvis ikke rødvin, om det nå skulle indikere politisk tilhørighet?

Jeg har aldri vært særlig opptatt av bass som instrument i jazzen, men Ron Carter er et unntak, og det skyldes i stor grad en opplevelse fra New York i 1984 der jeg var for å være med i bryllupet til en god venn av meg som skulle gifte seg inn i det steinrike finansmiljøet i Greenwich Connecticut, stedet med flest milliardærer og millionærer i forhold til folketallet i USA. Jeg var med i utdrikkingslaget i en Cadillac Limousin på Manhatten et par dager før bryllupet, dit jeg aldri kom. Jeg havnet i stedet på en jazzbar i Greenwich Village der Ron Carter spilte duo med pianisten Bill Mays. Det ble en uforglemmelig musikalsk aften, lite folk i puben og med meg og en kollega fra NRK og kona hans sittende helt inntil bandstanden nynnende på temaene som ble presentert, uten at musikerne lot seg affisere av det, snarere tvert imot. Jeg mener jeg tømte i meg 21 whiskey-drammer, men mine følgesvenner mener at de siste 10 inneholdt bare vann fordi jeg ganske tidlig hadde tømt barens whiskey-lager. Og det var kanskje sant fordi jeg mener ikke å huske noen bakrus, men det kan jo skyldes all den flotte musikken og forundringen over de lange fingrene til Carter, som nok er en del av forklaringen på det flotte bass-spillet hans. Sammenholdt med de lange fingrene er ikke Carter noe lang og stor mann, men en stor musiker som brukte stokk for å gå av scenen på Cosmopolite, for siste gang?

 

Ron Carter: bass.

Jimmy Greene: tenorsaksofon.

Rene Rosnes: piano.

Payton Crossley: slagverk.

 

 

Denne anmeldelsen skulle selvsagt vært publisert sist mandag. Red. kan bare beklage.

Les også

-
-
-
-
-