Christine Mohn Første gang jeg var i Berlin var jeg så desperat etter musikkopplevelser i verdensklasse at jeg kjøpte billetter til nesten hva som helst, blant annet til en konsert med Radu Lupu. Jeg kjente dette navnet, men hadde aldri hørt ham spille live eller på plate. Inn på scenen foran dirigent Vladimir Ashkenazy kom en skjeggete, langhåret bamse av en mann som tydelig var ukomfortabel i snippkjolen, og jeg forventet en eksplosiv, nesten brutal fremføring av Mozarts 23. pianokonsert. I stedet fikk jeg høre den sarteste, mest sensitive og lyriske Mozart en kan tenke seg. Etter dette har den rumenske bjørnens tolkninger vært dem jeg har tydd til når jeg har hatt behov for musikk som bare er ukomplisert og samtidig dyp og inderlig, uansett komponist. Spesielt er hans Schubert-tolkninger av den sorten. Nå er han borte, og jeg minnes ham med sonate D 959.
