Gjesteskribent

Olga Sedakova intervjuet av Fabrizio Rossi

«Vår sivilisasjon? Den er ikke fornuftig, men rasjonalistisk: I de nest viktigste tingene er den intelligent, men i de som virkelig teller…» Den store russiske poeten Olga Sedakova forteller om da hun oppdaget Dante, om Auschwitz, vennskapet med Johannes Paul II, sine erfaringer med «dem som ser en fare i enhver sannhet» og hvorfor hun forsvarer «det som gjør mennesket til menneske».

* * *

«Innsnevringen av fornuften?» Olga Sedakova tenker seg om et øyeblikk. «Det er ikke bare et aktuelt tema. Det er vår sivilisasjons virkelige problem.» Dosenten ved Moskva-universitetets institutt for verdenskulturens historie og teori, har viet sin nye bok Fornuftens apologi til dette «problemet». Man ville ha ventet seg en filosofisk avhandling. Olga Sedakova er derimot en poet, blant Russlands aller mest verdsatte sådanne, som for sine dikt – utgitt både i USA og Kina – har mottatt en rekke æresbevisninger: Vladimir Soloviev-prisen i 1998 og Aleksandr Solzjenitsyn-prisen i 2003. Hennes penn har gitt russisk språkdrakt til store poeter og forfattere som Dante, Rilke, Claudel og Eliot. Hun er ortodoks kristen, og har ved en rekke anledninger hatt det privilegium å bli invitert privat av Johannes Paul II til samtaler om Soloviev sammen med en gruppe intellektuelle fra Moskva. «Med Dostojevskij fortsetter vi å håpe på at skjønnheten vil redde verden,» fikk hun en gang som avskjedshilsen fra paven. «Vi ble venner. Da han bad meg om å få en av mine diktsamlinger, trodde jeg det dreide seg om formell høflighet. Men ved neste anledning fortalte han meg at han «leste i den hver dag». Til tross for forskjellene fantes der en affinitet, kanskje fordi også han skrev dikt.

Hvorfor føler De behov for å forsvare fornuften i en sivilisasjon hvor det virker som den har ubestridt dominans?

Jeg vil forsvare den mot dens reduksjon til teknisk rasjonalitet. Det som triumferte med opplysningstiden, var ikke den sanne fornuften: Det er en fornuft som er løsrevet fra personen som helhet, og den fungerer adskilt fra mennesket og dets følelser. Vår sivilisasjon er ikke fornuftig, men rasjonalistisk: Den er dum hva angår de viktige tingene, og intelligent kun i sekundære spørsmål.

Hva er fornuften i den fulle betydningen av ordet?

Helt siden antikken har fornuften i den greske og den jødisk-kristne tradisjon vært forstått som visdom, som sophia: ikke skarpsinn eller en kjølig og analytisk øvelse, men muligheten til å oppnå et dypt forhold til oss selv og verden omkring oss. Det er en fornuft som er klar over sine begrensninger og eksistensen av en mysteriets sfære.

Altså en fornuft som ikke står i opposisjon til troen…

Tvertimot. Aleksandr Pusjkin, den store russiske nittenhundretallspoeten, som avviste ateismen fordi hans intelligens krevde det av ham, forstod dette godt. Han skrev sågar: «Ikke å være åpen for Guds eksistens, er uttrykk for større dumhet enn den man finner hos stammer som tror at verden holdes oppe av et kjempeneshorn.» Størrelser som Goethe og Pasternak forstod intuitivt at fornuften var noe mer enn det den er blitt redusert til.

Og hvordan oppdaget De det?

På universitetet, hvor jeg møtte filosofen, teologen, oversetteren og poeten Sergej Averintsev. Han var en stor humanist (siste kapittel i Fornuftens apologi er viet til ham, red.anm.). Men for meg var han først og fremst en lærer og venn, helt til hans død i 2004. Halve Moskva møtte opp ved hans forelesninger i bysantinsk estetikk. Vi unge intellektuelle bekjempet intellektet, vi trodde at det kvalte følelsene. Av ham lærte vi derimot at vi egentlig ikke visste hva vi snakket om. Idet han presenterte en samtidig dikter eller en kirkefader, tok Averintsev alltid utgangspunkt i en idé om fornuften som var ny for oss: en helhetlig fornuft, knyttet til individets hjerte, akkurat som i Bibelen. Han var den første som rehabiliterte fornuftens status i våre øyne: ikke på abstrakt vis, men ved å vise oss konkret hvordan den fungerer.

Hvilken betydning har denne kampen i dag?

Den er et være eller ikke være for vår sivilisasjon, som er redd for enhver visshet. For en tid siden snakket jeg om dette med kardinal Christoph Schönborn, erkebiskopen av Wien: Da vi studerte Sokrates’ diskusjoner med sofistene på skolen, holdt klassen med Sokrates. I dag ville derimot sofistene bli regnet som de kloke. Vi moderne mennesker har drept Sokrates på ny. Og dette betyr at vi først og fremst har å gjøre med et oppdragelsesproblem.

Hva mener De med det?

Det er en nødsituasjon som jeg møter i forelesningssalen hver dag. En gang forklarte jeg auditoriet en passus hvor Pusjkin sier til sin kvinne: «Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig som Gud lar deg bli elsket av en annen». Studentene rekker opp hånden og sier: «Det er ironisk ment, er det ikke?». Ingen kunne tro at det fantes et så rent kjærlighetsforhold. Under en annen forelesning leste vi versene hvor Pusjkin sammenligner seg med en gondolier i Venezia, og avsluttet med: «Jeg synger av ren lyst, som ham, uten ekko…». Jeg spurte: «Hvem av dere er det som noen gang har gjort noe uten at det var for penger, innflytelse eller annen hensikt?». Av tredve stykker var det kun én studine som svarte. Hos de andre fantes igjen den samme kyniske vantroen. Som om ingen lenger trodde på kjærligheten eller vennskapet. Sammen med fornuften reduseres også verdiene. Og igjen står bare utilitarismen, hvor det ikke lenger er plass til poesien.

Pusjkin, Dante, Goethe, Pasternak… Hvorfor har De valgt å konfrontere Dem nettopp med poetene i Deres bok?

Fordi sammen med disse kan man snakke om de viktige tingene i livet: friheten, meningen, viljen, hjertet… De samtidige dikterne er ofte ikke interessert i disse tingene. Derfor har jeg alltid følt meg nær en som Dante, selv om han i den sovjetiske kulturen gikk for å være en museumsgjenstand. Da jeg leste Den guddommelige komedie på russisk, forstod jeg at det var noe som manglet. Siden kjøpte jeg en italiensk utgave under bordet hos en brukthandler, og jeg studerte språket. I Dantes egen, levende stemme oppdaget jeg en følsomhet som jeg godt kjente.

Synes De ikke det er paradoksalt at det er en poet, og ikke en filosof, som kjemper for å forsvare fornuften?

Mange blir forbløffet og tenker at poesien tilhører den irrasjonelle sfæren. Men det er nettopp de store poetene som forsvarer fornuften, den «nye intelligensen» Dante taler om. Motsetningen mellom fornuften og hjertet oppstod først etter at fornuften ble adskilt fra menneskelivets totalitet. Slik gikk det til at den første identifiserte seg med et kjølig, analytisk prinsipp, og den andre med rent føleri. Et hjerte uten fornuft ser bare spøkelser.

For eksempel?

Tenk bare på samtidskunsten, resultatet er godt synlig for alle: Utstillinger med søppel og mareritt, verker fulle av panikk… Jeg har inntrykk av at den vestlige kulturens fornuft er falt i dyp søvn. Banaliteten hersker overalt. Tenk på den prestisjetunge poesifestivalen i Berlin, hvor jeg var i sommer. Det var kun tre diktere som fortsatt holdt seg til ordene under sine deklamasjoner. Alle de andre peste i mikrofonen, brukte synthesizer, laget bråk eller hoppet opp og ned.

Fornuftens bortgang sleper språket med seg i døden, som om det ikke lenger fantes erfaringer å gi uttrykk for…

For meg var det skrekkinnjagende tegn: Tomme lyder tok ordets plass. Det er ikke nok å oppleve noe for å ha erfart det. Mine studenter kan sette seg ned og lytte til meg, men det er ennå ikke erfaring. Det avhenger av hvordan man stiller seg: Man må være tilstede med hele seg selv. Erfaringen er en reservasjonsløs hengivenhet, du kan ikke forstå noenting ved å holde deg på avstand. Det er en annen av den moderne fornuftens illusjoner: Den later som den kjenner noe uten å delta i det. I Russland ser vi dette tydelig: Med alt det vi opplevde under regimet, har vi ennå ikke forstått hva det var som hendte oss. Hvordan kunne det gå så langt? Hvordan kom vi oss ut av det? Vi følte det på kroppen, men det er ennå ikke en erfaring.

Da De mottok Solzjenitsyn-prisen talte De om «nødvendigheten av en indre frigjøring».

Som metropolitten Antonij di Surož har sagt i mange år: «Etter å ha erfart noe, har vi noe å fortelle verden.» Som om det skulle være umulig å skrive poesi etter Auschwitz! Men denne muligheten eksisterer bare for den som vil være i stand til å erstatte dette «vi» med «jeg»: Ikke jeg som et historiens offer, men jeg personlig, med for- og etternavn.

1900-tallets revolusjoner og tragedier viste hva som kan skje når denne fornuften blir urimelig. Hvilke farer ser De i dag?

Vi må igjen stå opp mot en ideologi, som er vanskeligere å gripe fatt i, men ikke mindre totalitær. Jeg vet ikke hvor mange som innser det, men det dreier seg ikke simpelthen om konsumisme. Traumatisert av det tjuende århundrets hendelser, ser mennesket en fare i enhver sannhet. Det murer seg inne i en verden laget etter mål, hvor det ikke lenger er plass til mirakelet, det overnaturlige, det som ikke er logisk.

Altså ikke en genuin virkelighetsoppfatning…

Man kommer jo ingen vei med den. Hvem er det som kan leve uten å hevde en visshet?

———————————–

Den russiske filologen, forfatterinnen og oversetterinnen Olga Sedakova (1949) er mest kjent for sin metafysiske poesi, som blander det klassiske og det moderne og henter inspirasjon fra Pusjkin, russisk folklore og H.C. Andersen. Av henne foreligger diktsamlingen Kinesisk rejse og andre digte på dansk. Hennes øvrige produksjon omfatter essays om poesi, filosofi og oversettelseskunst. Dette intervjuet stod opprinnelig i desembernummeret av det italienske månedsskriftet Tracce.