SVT har vist dokumentarprogrammer om to høyst spesielle mennesker: Nelly Sachs og Georg Klein. Nelly Sachs er død (Hun delte Nobelprisen i litteratur i 1966 med Yosef Agnon). Det er hennes lyrikk og skjebne som gjør inntrykk. Klein snakker til oss direkte, og han er et sjeldent menneske.

Sachs kjente jeg bare på avstand. (Jeg visste ikke at hun var en så stor poet.) Klein har jeg lest noe av. Det er ikke ofte man sitter trollbundet av et menneske som snakker. Klein er et unikum. Han er ungarsk jøde. Unnslapp med en hårsbredd å bli sendt til Auschwitz i 44. Han er en fantastisk forteller. Ordene blir sittende.

(Han befant seg i tvangsarbeidsleir, men visste at han måtte flykte når han ble overført til vestsiden av Donau. Det var vakter overalt, tyske og ungarske, men mørkt. Klein åpnet døren til huset på jernbanestasjonen, og følte seg fram i mørket: Han kjente trekken av frisk luft, og skjønte at han var ute på den andre siden: noen hadde glemt å låse -Jeg flyktet som en hund i mørket, sier han. På mirakuløst vis fant han fram til læreren på gymnaset, som ga ham klær. Mange av hans skolekamerater var ikke så heldige. Grupper av Pilkors-soldater patruljerte gatene. Så de noen mistenkelige menn tok de dem inn i et portrom og tvang dem til å ta av seg buksene. Så var det kort prosess
Halve gymnasklassen var jøder. Da Klein drar tilbake på et reunion-møte mange år senere, er det bare innfødte ungarere igjen. Alle jødene ble drept. I hans egen familie ble farmoren og to onkler sendt til Auschwitz.

Kleins eget liv er en suksesshistorie. Han kommer til Sverige og blir kreftforsker på Karolinska Insitutet. En av de fremste. Han blir internasjonalt kjent. Men det spesielle med Klein er at hans talent går i mange retninger. Han er vitenskapsmann, og samtidig interessert i humaniora. Det er flere trekk som minner om Primo Levi: Klein sier at han sto i tvangsarbeidsleiren og følte seg helt fortapt. Han var nær ved å gi opp. Mange gjorde det. Da faller noen linjer av Rilke ham inn: De har dette udødelige ved seg: om morgenrøden, Aurora, og de vide slettene hinsides tiden. -Jeg fant tilbake til meg selv, sier Klein. Levi hadde den samme opplevelsen med Dante i Auschwitz.

Begge har også den vitenskapelige analytiske evnen. Men de bruker den på en innfølende måte. En blanding av distanse og følelse. Det gir en sjelden klarhet.

Klein er opptatt av Schopenhouer, og filmen åpner med at Klein sier at selv om Schopenhouer aldri har lest Darwin, så har han skrevet en helt ut moderne tekst. Det er bare å erstatte «den blinde viljen» med «det selviske genet», så har du evolusjonslæren. Men så kommer Scopenhouer og sier man bør avstå fra seksualitet. -Der står jeg av, sier Klein, -for det er selve motoren i det selviske genet. Han sier det så overbevisende: Det er genene som driver oss, som vil overleve, forplante seg, og tror seg unike, for enhver pris. Opp mot dette stiller Schopenhouer tre typer kjærlighet: caritas, agape og pieta. Pieta er evnen til å se at andre vesener, fremfor alt mennesker, er som en selv. De befinner seg innelåst i den samme overlevelseskampen. Det er gjenkjennelse. Klein sa det ikke, men det er forutsetningen for moral overhodet.

Andre ting som har bitt seg fast: Klein forklarte hva som er så spesielt med poesi. Han mener den har en helt egen evne. Prosa snakker til fornuften, ratio. Musikken beveger følelser. Poesien derimot har evnen til å løfte sjelen. Det er magi. Ikke alle språk beveger Klein på denne måten: ungarsk, tysk, italiensk og hebraisk. Men ikke svensk og engelsk, for det er for ham arbeidsspråk.

Klein og Sachs har kjærligheten til det tyske språk felles. Sansen for tysk kultur. Denne merkelige symbiosen mellom tyskere og jøder var en gullalder i europeisk kultur. Det skrives stadig bøker om den. Men den er historie. Tyskland ble arisert, for godt. Og har mistet surdeigen.

Klein sa noe om jøder som jeg fant høyst originalt: Kampen for tilværelsen, har utstyrt jødene med et overlevelsesgen. Det er et være eller ikke-være gen. Man satser alt. Da jødene ble empansipert og kunne delta fritt i konkurransen, eksploderte talentet. De steg til værs som jurister, leger, bankfolk, vitenskapsmenn og kunstnere. For dette alt-eller –intet genet gjorde dem skikket til suksess. Men det er et farlig gen, sa Klein. Det må brukes på den rette måten. Han sa det ikke rett ut, men jeg forsto ham dithen at en del jøder som har gjort det svært godt innen økonomi i USA og Russland f.eks. har brukt dette genet ikke bare på en god måte. Det er ikke til å underslå at statistisk er jøder overrepresentert både blant oligarker og blant en del forretningsfolk som har gjort seg heller dårlig bemerket. Klein gjør dette forklarlig, uten at det ender i antisemittisme. På en avvæpnende måte. Århundrelang forfølgelse har utviklet dette genet. Det ligger dypt, utenfor vår bevissthet, sa han. Selv har Klein visst å utnytte det på en kunstnerisk rik måte.

Denne mannen som skulle tro ville snakke om jødisk spiritualitet og religion er en «troende» ateist. Han leser religiøs poesi, men tror absolutt ikke på Gud. Det er ingenting der ute hindsides Døden. Men selv det greier Klein å si på en måte som er spirituell. Det er sann alkymi.

PS: Nelly Sachs får vi komme tilbake til. .