Jeg trodde at den tid var forbi da politiske initiativer utgående fra vår politiske elite kunne overraske, men se: Plutselig erfarte vi for kort tid siden at Taliban-ledere, på norsk initiativ og for vår regning (naturligvis!), var fløyet til Norge og samlet på Soria Moria, langt oppe i Oslos aller fineste finkolle for diskusjoner om «kvinners rettigheter og politikk og sånn».

Påstanden mellom hermetegnene er intet sitat, men likevel en rimelig oppsummering av måten våre politiske superhumanister (med statsminister Støre og utenriksminister Huitfeldt i spissen) spant saken overfor folket via Dagsrevyen og andre eter- så vel som papirmedier. For nå (det skjedde sist sommer) hadde Taliban vunnet den lange krigen i Afghanistan, og tapt er tapt og spist er spist var åpenbart holdningen i regjeringskretser, så nå gjaldt det for nordmenn å gå videre og gjøre sitt – det vil antagelig si alt – for det lidende afghanske folkets skyld.

Vi støttet ikke de ekstreme islamistene på noe vis, presiserte de mektige og gode, men tiden var inne for å anlegge et overordnet humanistisk syn på tingene og hjelpe de nødstedte; alle andre perspektiver var underordnede. Dessuten kunne en ny runde med humanistisk-politisk aktivisme kort tid etter det militære nederlaget faktisk vise seg å være nyttig, antydet statsministeren, og ikke bare mellom linjene, for kanskje kunne vi gjennom dialog og nødhjelp akkurat nå forebygge fremtidige flyktningbølger ut av det krigsødelagte fjellandet.

Naivistisk rundhåndethet

Trettheten kommer sigende når man enda en gang opplever denne type naivistisk rundhåndethet fra våre lederes side, slik tilsynelatende uforklarlig raushet med nordmenns penger (for de sitter jo på fellesskapets verdier, de politiske sjefene, ingen separat skattkiste finnes med ugjennomtrengelige skillevegger mot øvrige budsjettposter og statlige sparekonti; vi er følgelig alle med på å betale gildet som islamistene ble invitert til). Noen bortskuslede millioner her og noen der; det blir penger av slikt, selv innen de romsligste budsjettrammer.

Jeg kan ikke gjøre det uforklarlige forklarlig, men ønsker likevel å bidra med mitt til å sette handlingsmønstret inn i en historisk sammenheng, samt reflektere over hvilke verdier slik oppførsel viser at vår tids mektige akter respektive forakter. Det blir mest trist og uggent det jeg har å anføre, men slik er det dessverre ofte når voksne, tenkende mennesker prøver å få hode og hale på det noen før yndet å kalle «den objektive, materielle virkelighet som eksisterer uavhengig av oss».

Villighet til å snu kappen kjapt etter vinden og innlede et samarbeid med dem man nettopp kjempet og tapte mot («man» ovenfor referer seg i praksis til stridsmenn rekruttert fra det store folket, eller sammensuriet, i noens språkbruk, langt sjeldnere til medlemmer av den lille og langt mer eksklusive eliten), har vært demonstrert gjentatte ganger i både gammel og ny norsk historie. Jeg mistenker at enkelte lesere synes det blir fjernt grensende til irrelevant å bringe inn eksempler fra tomånederskrigen i Norge våren 1940 når samtidsspørsmål skal belyses, men der er jeg uenig: Aldri var vår statsledelse under et slikt press som da, og menneskers kvaliteter (gode som dårlige) samt instinktive reaksjonsmønstre viser seg nå engang mest tydelig når forholdene er kritiske.

Historiens plausible løgner

Det gikk bare dager etter at tyskerne hadde lagt under seg de største norske byene, før storstilt utbedring av flyplasser ble påbegynt i tysk regi, men gjennomført av godt betalte lokale arbeidere oppmuntret av stedlige politiske ledere.

Norges krig for 75 år siden: Fornebu, Lade og Værnes

Fra Fornebu kunne derfor fra midten av april tyske fly støtte de egne landstyrkenes angrep mot norske tropper som trakk seg tilbake oppover langs Gudbrandsdalen, mens tilsvarende flystøtte fra Lade og Værnes utenfor Trondheim gjorde livet surt for fienden (les: norske stridsmenn) ved Snåsavatn så vel som lenger nord. Uten flystøtte sørfra hadde ikke de hardt kjempende bergjegerne og strandete sjøfolkene tilhørende general Dietls «Gebirgsmarine» (språklig humor hjalp til å gjøre livet levelig på alle krigsavsnitt og blant alle grupper stridende) klart å holde ut så lenge som de gjorde på Narvik-avsnittet i fjellene mot svenskegrensen, faktisk helt til de allierte trakk seg ut på grunn av nederlaget på Kontinentet, og Norge kapitulerte.

En spesielt pikant detalj ved forhandlingene i Trondheim mellom byens ledende menn og tyskerne er verdt å minnes: De tyske talsmennene dels truet, dels lokket, men gjorde til sist samarbeidsbeslutningen lettere for nordmennene ved å erklære at «flyene ikke skulle bli brukt mot norske styrker». Dessuten var det så at bedre flyplasser var en nødvendighet for «forsvaret av byen», må vite. Selv de minst plausible løgner kan være tilstrekkelige dersom viljen til å tro på «det bästa hos människan» – naturligvis kombinert med litt alminnelig feighet – er stor nok. Det skal videre anmerkes at ingen av de kollaborerende prominensene i hverken Oslo eller Trondheim våren, sommeren og høsten 1940 ble rettslig gått etter i sømmene da den store krigen fem år senere var over og Norge igjen var blitt fritt, langt mindre ble de dømt for noe. Tvert imot ble flere av dem forfremmet til landets høyeste politiske og juridiske embeter.

Selvhenførelsens ynkryggeri

Hvorfor dveler jeg ved denne gamle historien? Fordi den viser hvor enestående politikeres vilje til selvhenførelse kan være, ikke minst når man ser den supplert av de samme mektiges evne til å forklare og tilgi egne mistak, endog spinne dem slik at det som objektivt skader det egne landet, fremstår som meritter bare man justerer det historiske perspektivet tilstrekkelig. Dette gjaldt i 1940 mens man i eget land stod overfor fremmede styrker med våpen i hånd, en formidabel fiende som i løpet av kort tid tiltvang seg makten, men samme type unnvikende adferd – ja, rent ynkryggeri (nei da, ordet fantes ikke før, men nå finnes det!) eller ynkelighet – har kunnet iakttas også senere i mindre truende situasjoner. Feighet omtolkes til ansvarlighet, endog modig sådan, og personlig vinning eller ønske om å være viktig tillates satt inn i en unnskyldende kontekst som får svikt og svik til å fremstå som rosverdig. De mektiges narrativ er i sannhet et mektig sådant, og innen denne fortellingen kan hvitt fort bli til svart og omvendt.

I et demokratisk perspektiv er det tristeste ved slik adferd at folkeflertallet ser ut til å legge for dagen ytterst begrenset interesse for å konfrontere sine tillitsvalgte (for dét er faktisk hva politikerne er, hverken mer eller mindre) med at deres oppførsel ikke holder mål. Man nøyer seg isteden med noen bortforklaringer som tillater alle parter å late som om intet kritikkverdig har skjedd, og så «legger man saken bak seg» og «tar ansvar ved å bli sittende», i verste fall i et litt annet høysete enn det man hadde før. De mektige holder hverandre om ryggen verbalt så vel som på andre måter; i det minste denne siden ved deres adferd er slående konsistent.

Men norske soldater, kvinner og menn under våpen, har faktisk kriget i Afghanistan i rundt 20 år nå mot akkurat de samme folkene som Jonas Gahr Støre med støttespillere i januar 2022 gav VIP-behandling på Soria Moria. Rundt ti av våre folk falt for Norges sak i løpet av denne perioden, og mange flere vil for alltid måtte slite med senvirkninger etter det de har vært igjennom. Mange av våre allierte led enda langt større tap.

Er stunden da inne til å leke humanistisk storkar og fredsskaper? Nei, overhodet ikke. Den norske politiske eliten bringer enda en gang skam over landet og seg selv ved slik ynkelig oppførsel. At de ikke selv innser hvilke signaler deres gjerninger sender, er en skjerpende omstendighet, ingen unnskyldning. At ikke bestyrtelsen blant folket i sakens anledning er massiv, er til å gråte over. I sannhet, trellen Kark har mange etterkommere blant nordmenn.

 

 

 
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.