Kommentar

For et års tid siden skrev jeg her om to norske krigshelter, Eiliv Austlid og Carl Gustav Fleischer. De ble miskjent i sin samtid og lenge etter, fratatt den ære som burde være kloke menn og tapre soldater til del, skjøvet til side fordi deres gjerninger og historier utgjorde en belastning for den offisielle fortellingen om krigen i Norge.

I dag ønsker jeg å omtale to andre helter fra samme tid, Oliver H. Langeland og Toralv Fanebust. Begge ble herostratisk berømt under de første etterkrigsårene og nærmest filleristet av makthaverne. De utviste en usedvanlig grad av sivilt mot som gjør at jeg tenker på dem med ærbødighet. Deres skjebner forteller noe om Norge og norsk politikk slik den var på den tiden, men de er sannelig ikke uten informasjonsverdi også om tilsvarende forhold i dag, hvis man bare orker og evner å se de historiske sammenhengene. Tale mot makten har sjelden vært bejublet i vårt land.

Oliver Langeland var født i 1887 og utdannet ved Krigsskolen, men ved krigsutbruddet i 1940 var han for lengst pensjonert major og arbeidet i ligningsvesenet i Oslo. Han bygget fra 1941 av opp den militære motstandsbevegelsen i og rundt Oslo. Da han høsten 1944 måtte flykte til Sverige, besto Milorg D-13 av rundt 7 000 mann og var landets klart største motstandsgruppe. Etter alle solemerker å dømme skulle Langeland etter krigen ha kunnet innta sin rettmessige plass som en av landets mest markante motstandshelter.

Det skjedde annerledes, for da rettsoppgjøret begynte i 1945, fant Langeland snart ut at han ikke var enig i måten de gikk fram på, de nye makthaverne i Norge. I stedet for å holde seg til de allerede i 1940 eksisterende lovene om forræderi og annet, som man mente ikke favnet vidt nok, laget London-regjeringen og Heimefronten nemlig nye sett med ”provisoriske anordninger” for å tiltale og dømme dem de mente var landssvikere. Over 92 000 mennesker ble tiltalt og drygt 50 000 dømt i det store rettsoppgjøret til alt fra små bøter til døden ved skyting. De aller fleste dømte hadde vært med i Quislings parti, Nasjonal Samling (NS); medlemskap i NS etter 9. april 1940 ble gjort til en straffbar handling og aktive så vel som passive medlemmer fikk dommer som ofte inkluderte tap av statsborgerlige rettigheter for noen år fremover. Samtidig valgte man å ikke tiltale de aller, aller fleste som på andre måter hadde gått okkupantenes ærend enten det nå gjaldt tyskerarbeid (man regner at rundt 200 000 nordmenn hadde utført slikt), lukrativ handel med okkupasjonsmakten (relativt mange hadde beriket seg på denne måten) eller politisk og annen støtte til tyskernes forsøk på nyordning av det norske samfunnet (det var ikke helt få i denne kategorien heller, og blant dem fantes flere som etter krigen gjorde sitt ytterste for å legge lokk på disse mindre imponerende sidene ved egen krigsinnsats). Kort og bare litt skjematisk sagt: Man dømte NS-medlemmer uansett hva de ellers hadde gjort, mens andre hverken ble tiltalt eller dømt, igjen omtrent uansett hva de hadde gjort.

Langeland, som altså selv hadde den mest uangripelige ”war record” å vise til, fant rammene for rettsoppgjøret dypt urettferdige. Sammenfatningsvis mente han at mange som ikke fortjente straff, ble straffet, mens mange som faktisk hadde forbrutt seg, slapp unna. Blant de sistnevnte fant man flere som nå var blant de ivrigste etter å straffeforfølge NS-medlemmene, for det er jo gjerne slik at de som selv har hatt sine svin på skogen, ofte på det mest høylydte tar avstand fra tvilsomme handlinger og holdninger hos andre; derved holdes søkelyset vekke fra en selv. Langeland så at det var dette som skjedde, og det stred mot hans rettferdighetssans.

Hva mer er, han sa fra om uretten med sterk og klar røst. I bøkene ”Dømmer ikke” (1948) og ”Forat I ikke skal dømmes” (1949) kom han med sviende kritikk både mot prinsippene for og gjennomførelsen av landssvikoppgjøret. Langeland tegnet et bilde av norsk krigsvirkelighet og motstandskamp som var fullt av gråtoner, et bilde svært forskjellig fra den svart-hvite karikaturen man nå ønsket skulle være enerådende. Bøkene ble på rekordtid solgt i nærmere 30 000 eksemplarer, for Langeland var ikke den eneste som husket, så og forsto. Det er ingen overdrivelse å si at det ”tok fyr i helvetet”; regjeringen og Heimefronten, altså de som foresto rettsoppgjøret, så at de risikerte å miste grepet om situasjonen så vel som definisjonsmakten.

Det Langeland gjorde, var formmessig genialt. Mesteparten av den første boken består nemlig av dokumenter diverse norske prominenser hadde forfattet under krigstiden, særlig fra de første månedene etter 9. april mens de fleste ennå mente at Tyskland var i ferd med å vinne ikke bare i Norge, men også den store krigen. Mangt av det som da ble sagt og gjort, oste ikke akkurat av ”nasjonal holdning” slik begrepet senere ble definert. Hans gjennomgang av hvordan regjeringen hadde lagt landet åpent forut for angrepet var ytterst avslørende, en studie i svikt så massiv at den fortonte seg som de facto (men selvsagt ikke villet) forræderi. Som han skrev: Hadde regjeringen med hensikt misskjøttet landets sikkerhetsinteresser, kunne det ikke gått stort verre enn det gikk.

Andre fikk også sitt pass påskrevet – eksemplene er legio – for den historiske virkeligheten var faktisk så æreløs som han beskrev den: Stortingets presidentskap hadde vært villig til å avsette både regjeringen og kongehuset for å komme til enighet med tyskerne sommeren 1940. Administrasjonsrådet ga ordre til Marinens Hovedverft i Horten, Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Kongsberg Våpenfabrikk om å gjenoppta produksjonen for tyskernes regning mens det ennå raste krig i deler av landet (altså før 10. juni 1940). Alt i aprildagene organiserte fremtredende bystyrepolitikere i Oslo og Trondheim (blant disse var også Einar Gerhardsen og O C Gundersen, herrer som siden ble statsminister og justisminister fra 1945 av og som følgelig var ledende i oppgjøret mot landssvikerne) rekruttering av arbeidere for å utbedre flyplassene på Fornebu og Værnes hvorfra tyske fly angrep norske og allierte styrker og etterforsynte de egne. Mange mer eller mindre kjente embets- og tjenestemenn bidro i årene som fulgte de tyske okkupantene på lojalt vis med både jødeforfølgelse og annet (dokumentene i Langelands bøker viste dette hinsides enhver tvil), men uten at adferden fikk påtalemessige konsekvenser etter krigen. Selvsagt var alle disse personene – de var både mange og mektige – svært interessert i at en person som Langeland ikke skulle tillates å ”rock the boat”, de ville ikke at noen skulle ”så tvil om rettsoppgjøret” som det ble sagt.

Man prøvde følgelig å stoppe ham. På slutten av 1948 bestemte regjeringen (!) å få undersøkt om Langelands bøker var injurierende og kunne rammes av straffeloven. Dommen i Eidsivating lagmannsrett året etter frifant Langeland fra anklagene om ærekrenkelse, men bøkene ble inndratt og noen av uttalelsene i dem mortifisert. Høyesterett avviste i 1952 Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger. I 1958 døde Oliver Langeland.

Men bøker stoppes ikke så lett; ”manuskripter brenner ikke” som Bulgakov sa det i ”Mesteren og Margarita”. I 2010 ble begge bøkene utgitt på nytt. I disse dager kommer dessuten Dagblad-journalist Arvid Brynes bok ”Krig og sannhet: Langelandsaken og landssvikoppgjøret” som jeg ennå ikke har fått lest, men som jeg gleder meg til. Forfatteren har selv omtalt boken her. Vi har ikke sett slutten på Langelands rettferdighetskamp ennå, men jeg tror ikke det blir han som kommer til å gå ut av denne delen av vår historie med minst ære.

Den andre helten fra den umiddelbare etterkrigstid som jeg ønsker å skrive litt om, er Toralv Fanebust, ofte omtalt i samtiden som ”Bustefan” av både tilhengere og motstandere. Også han ble relativt nylig (2009) gjenstand for bokomtale, nemlig i ”Krigshistorien TM. Toralv Fanebust og sannheten” skrevet av sønnesønnen Frode Fanebust. Boken er ytterst lesverdig både som kilde til forståelse av norsk selvoppfatning i tiden rundt andre verdenskrig og, ikke minst, hva gjelder farfar Toralvs skjebne. Man formelig hører Nemesis’ fottrinn fra side til side i boken; ikke all urett går stille over i glemselen, noen ganger kommer sannheten for en dag og historien korrigeres.

Toralv Fanebust var et stridbart åndsmenneske som alene drev sin lille avis ”§100” (oppkalt etter ytringfrihetsparagrafen i grunnloven) på Vestlandet. Skjønt fra april 1940 la han som den første redaktør i Norge ned avisen; han ville ikke finne seg i at tyskerne skulle sensurere ham. Svært forsiktig sagt: Ikke alle norske presseorganer fulgte samme linjen. Under krigen holdt han liv i seg og familien ved å drive et småbruk. Han var ikke aktiv krigsdeltager, men hjalp ved en anledning to agenter sendt over fra England, så når sant skal sies hadde han mer å vise til enn de fleste andre når det gjaldt praktisk støtte til kampen mot Nazi-Tyskland. Aldri ga han uttrykk for ens den minste sympati for nazismen, hverken før, under eller etter krigen.

Det han derimot ga uttrykk for, da han fra sommeren 1945 av tok opp igjen sin skribentvirksomhet, var skepsis til rettsoppgjøret. Svært mye av kritikken er av samme type som den Langeland målbar (bare så det er sagt: disse to var ingenlunde alene om sitt syn, men her må jeg begrense meg). Dessuten var Fanebust en prinsipiell og svært tydelig motstander mot at dødsstraff igjen var blitt innført, og det i et Norge i fred, og han skrev gripende mot dette barbariet både i ”§100” og andre steder. Som alle andre som ytret seg mot den nye konsensus, fikk han pepper så det rakk. Han og tidsskriftet ble av mediene og makta kalt både ”silkefront” (uttrykket ble brukt om dem som ville balansere den harde behandlingen av landssvikerne), ”stripete” (altså en blanding av nazivennlig og nasjonalsinnet) og ”nynazistisk”.

Det som riktig fikk det til å koke over, var imidlertid at Fanebust tillot seg å gjøre kjent for allmennheten at høyesterettsadvokat Sven Arntzen, en av de ledende menn i Heimefronten og en helt sentral skikkelse i rettsoppgjøret, i en periode til og med som riksadvokat, i egenskap av privatpraktiserende advokat i Oslo under krigen uforvarende (Fanebust presiserte at han ikke tiltrodde Arntzen noen vond vilje i sammenhengen, han mistenkte intet forsett) hadde gjort tyskerne oppmerksom på at en sentral person i XU (en viktig motstandsorganisasjon i Oslo-området) kunne være i ferd med ulovlig å forlate landet. Bakgrunnen for Arntzens brev om dette til nazi-lensmannen på Nordstrand, som sendte brevet videre til tyskerne, var en skilsmissekrangel mellom mannen, Sundet Johansen, og hans kone som var Arntzens klient. Mannen ble arrestert, torturert og sprakk, som nesten alle gjorde, og som følge av dette ble XU rullet opp. Flere titalls motstandsmenn ble tatt, mange torturert og i alt fire ble henrettet. Arntzen hadde ikke visst at Sundet Johansen var motstandsmann, men han visste at rømming til utlandet kunne være forbundet med dødsstraff, og følgene av uaktsomheten (igjen: Fanebust formodet at det var det ikke var noe annet det dreiet seg om) med brevet om ektemannen som angivelig var ved å flykte fra sine bidragsforpliktelser, ble altså de verst tenkelige.

Fra myndighetshold formelig kastet man seg over Fanebust som skrev om saken i sitt blad. Han hadde våget å sverte en av Heimefrontens og rettsoppgjørets mest sentrale menn; dette var et angrep man ikke kunne tillate. Fanebust ble tiltalt for injurier og til slutt dømt til 9 måneders fengsel som alle ble avsittet, visstnok en klar rekord i norsk rettshistorie. Det skortet ikke på ressursene som ble brukt mot den stridbare redaktøren, samtidig som kjelke etter kjelke ble lagt i veien for hans mulighet for å forsvare seg. Pressen, også de organer som hadde vist betydelig ”fleksibilitet” under krigen og okkupasjonen, gikk av skaftet for å smusskaste ham. Anklager om ”nynazisme” haglet. At Fanebust selv hevdet at angrepene han ble utsatt for reflekterte holdninger ikke ulike dem de tidligere okkupantene hadde manifestert, altså en”smitte” fra nazismen til etterkrigstidens nye makthavere, prellet selvsagt av. Kun få støttet ham. Han ble dømt, utskjemt, latterliggjort og ruinert økonomisk.

Etter fengselsoppholdet kjempet han utrettelig for å bli renvasket. Først under regjeringen Borten (fra 1965 av) begynte det å løsne og flere innså etter hvert at her var det sannsynlig at et justismord var blitt begått. Selv kalte Fanebust det som hadde skjedd med ham, for en norsk Dreyfus-sak. Han ga aldri opp, men fortsatte til det siste å bruke pennen mot uretten. I 1971 falt han plutselig død om på gaten, offer for et massivt hjerteinfarkt. Dermed så det ut til at det offisielle Norge skulle slippe unna et pinlig oppgjør med sin egen nære rettspraksis og mediale historie.

Men 40 år etter trakk altså sønnesønnen fram farfars kamp mot overmakten igjen. Jeg gjentar min anbefaling ovenfor: Frode Fanebusts bok er glitrende både hva gjelder gjennomgangen av den norske offisielle fortellingen om krigshistorien og skjebnen til ”Bustefan”. Det er likevel ikke selve historiekorreksjonen jeg nå til sist ønsker å dvele ved, men først og fremst hvordan den norske offentligheten behandlet kritiske røster. Her er det et og annet å lære, både om praksis da og med mulig overføringsverdi til dagens virkelighet.

Både Langeland og Fanebust ble søkt latterliggjort og, da dette ikke hjalp, kneblet med medienes, politiets og rettsvesenets hjelp. For Fanebusts vedkommende er det sannsynliggjort at selv overvåkningspolitiet ble aktivt brukt for å hindre at han fikk noen støtte og for å vanskeliggjøre hans forsvar, blant annet ved å hindre ham i å få trykket stenografiske referater fra rettssaken; man sparte ikke på noen midler og brukte de metoder som var nødvendige for å vinne fram. En samlet presse var skrikende i fordømmelsen av enhver som gikk mot enigheten i tiden, ensrettingen var like massiv som den var skremmende. Man beskyttet de sine, man beskyttet fasaden. Kritikk ble forsøkt brennemerket som de facto nazistisk, selv når den kom fra folk som Langeland og Fanebust, menn som sto så langt unna nazismen som overhodet mulig. Ytringsfriheten skulle ikke gjelde for dem som sa imot.

Er situasjonen bedre i dag? Ja, jeg tror den er bedre, men den er ikke bra. Uttrykker man ikke iallfall prinsipiell støtte til multikulturen, så anklages man direkte eller indirekte for å være på parti med de mørkeste kreftene i europeisk historie og får føle konformitetssvøpen. Alliansen mellom de toneangivende politiske og mediale kretser fungerer i et like godt tospann i dag som den gjorde på Langelands og Fanebusts tid. Noen ganger er pisken fløyelskledd, andre ganger er den det ikke. Makt kan utøves på så mange måter.

Det er i sammenhengen tankevekkende at også Frode Fanebusts bok ble forsøkt stoppet da den kom, nemlig av høyesterettsadvokat Arntzens barnebarn, den ikke helt ukjente dommer Wenche Elizabeth Arntzen. Hun mente boken svertet hennes bestefars minne og for øvrig ikke brakte noe nytt utover det som var fremkommet i retten for over 60 år siden. Det ble med forsøket, det ble ingen rettssak denne gang og heller ingen inndragelse av boken.

Jeg tar meg den frihet å mistenke at dette siste skyldtes hensynstagen til et prinsipp som flere ganger fremholdes som bærende i boken om ”Bustefan”: Ubehagelige påstander må være så sviende som de bare vil, men injurierende kan de ikke være dersom de er sanne. Toralv Fanebust ble underkastet judisiell observasjon (i en injuriesak!) og psykiateren gjorde det klart at mannen så visst ikke hadde hverken varig svekkede eller mangelfullt utviklede sjelsevner, men at han derimot var en ”fanatisk sannhetssøker”. Fanebust selv var stolt av den karakteristikken.

En del sannheter mottas med forakt i samtiden, endog med hat og forsøk på å undertrykke dem. Det sanne blir ikke mindre sant av den grunn. Historiene om Langeland og Fanebust har forblitt omstridte til denne dag, men etter min beste forståelse må hovedkonklusjonen være at de i all hovedsak hadde rett. Deres skjebner er lærerike, trøstende og dypt moralske. Det er viktigere å ha rett enn å få rett. Det er bedre å snakke sant og bli miskjent, enn å snakke usant og bli bejublet.