Feature

Kvinnelige landssvikere, eller «tyskertøser» på Bredtveit fengsel i Oslo i juni 1945. Her er noen av fangene i arbeid med vedsaging og stabling under oppsyn av fangevoktere. Foto: NTB Scanpix.

Markeringen av 75-års jubileet for frigjøringen har falt i skyggen av koronakrisen. Når de ekte tidsvitnene er døde, står vi tilbake med historiene som er nedskrevet og gjenfortalt. Noen av historiene er fortalt så mange ganger at bare elementer av de opprinnelige hendelsene gjenstår. Historien om Norges behandling av tyskertøsene er en slik historie.

Torsdag publiserte Vårt Land kommentarartikkelen «Kvinnene ble skamklippet. Menn fikk med seg kondomer», forfattet av Une Bratberg. I artikkelen skriver Bratberg om hvordan tyskerjentene ble skamklippet, internert, deportert og fratatt sine statsborgerskap, alt begrunnet i urettferdig seksualmoral overfor kvinner.

Den moralske indignasjonen som «gode nordmenn» tillot seg overfor disse kvinnene, er en skamplett i norsk historie, konkluderer Bratberg.

Det kan synes som Bratberg har liten forståelse både for krigens psykologi, menneskers handlingsgrunner og biologiske forskjeller mellom mann og kvinne. Men Bratbergs framstilling av historien er ikke unik. Det er knappe to år siden statsminister Erna Solberg framsa den norske stats unnskyldning til tyskerjentene. NTB-meldingen fra august 2018 lød slik:

– Flere tusen kvinner som ble kalt «tyskerjenter» eller «tyskertøser», ble internert, fratatt statsborgerskap og sendt ut av landet. Uten lov og dom. Norske myndigheter behandlet dem på en uverdig måte. Rettsstaten sviktet dem, sier Solberg.

– Det groveste er selvsagt at de ble fratatt statsborgerskapet. Å frata folk sitt norske statsborgerskap på et slikt grunnlag er helt urimelig. Mange fikk beskjed om å reise ut av landet. Det fikk store konsekvenser, mange døde uten å ha vært tilbake, forteller Solberg.

Slik ble tyskerjentenes ettermæle at de som gruppe ble grovt sviktet av sitt eget land, kun for å ha blitt forelsket i fienden. Den romantiske forestillingen om hvordan ungpikers rene kjærlighet ble tilsmusset av statens fordømmelse, har blitt en opplest og vedtatt sannhet. Men denne sannheten har mange modifikasjoner.

Å forstå fortiden ved å se den gjennom samtidens briller, er ikke alltid hensiktsmessig. I beste fall gjengis historien unyansert, i verste fall gjengis den direkte feil. Skal man forstå folkets harme, må man se harmen fra de okkupertes ståsted, ikke gjennom feministbriller anno 2020.

At tyskerjentene ble behandlet som tøser i krigstidens Norge, bør ikke være vanskelig å forstå. At folk reagerte på at jenter gikk over til tyskernes side under okkupasjonen, er tvert imot forståelig. Det er lett å si at kjærlighetens veier er uransakelige, men faktum er at disse jentenes valg av tyske menn kunne sees som et valg av side. Det synes pussig å glemme at de tyske mennene også var soldater i nazismens tjeneste.

Når Bratberg skriver at Norges behandling av kvinner og barn er ikke noe å være stolt av, bør utsagnet også sees i lys av reelle krigstall. Bratberg hevder at kvinnene led størst overlast. Samtidig viser SSBs tall at blant krigsdødsfallene var det 9379 menn og 883 kvinner. 266 kvinner falt som deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger, mens det var 532 kvinner som falt blant sivilbefolkningen ellers. Det kan vanskelig hevdes at ikke mennene betalte den største prisen. Det døde like mange norske menn som det ble født barn med norske kvinner og tyske menn som foreldre.

Og det er nettopp dødstallene som bør gi en større forståelse for hva som foregikk i krigsårene, og hvilke følelser som lå til grunn for utstøting av kvinnene som innledet forhold til fienden. Fienden var dødelig, først og fremst for menn. Å skulle fordre empatisk forståelse for kvinners kjærlighet til en fiende som kunne drepe deg, synes ikke rimelig. Når det i ettertid likevel fremmes som urimelig, og framstilles som at staten behandlet en gruppe på titusenvis av kvinner på den mest fornedrende, lovløse måte, er heller ikke dette korrekt gjengivelse av historien, verken av Bratberg eller av vår egen statsminister.

Fiksjonen som endrer oss

Da BBC i 2018 kåret de 100 bøkene som i størst grad har bidratt til å endre verden, kom Harriet Beecher Stowes «Onkel Toms hytte» på andreplass. Boken bidro til at amerikanerne fikk et helt annet syn på slaveriet, og sies å ha beredt grunnen for den amerikanske borgerkrigen. Stowes skildring av slavenes følelsesliv gjorde at mange levde seg inn i deres skjebne og fattet sympati med dem, til tross for at karakterene var fiktive.

Fiktive historier finnes også her hjemme. BT Magasinet trykket i 2008 en artikkelserie som satte søkelys på behandlingen av tyskerjentene. Artikkelserien ble sågar belønnet med den store journalistprisen i 2008.

«Elses kjærlighetshistorie» var den første artikkelen i serien. I den sto det skrevet at:

17. mai 1945. I hjertet av et Norge i lykkerus, tvinges tyskerjentene til å marsjere halvveis avkledd oppover Karl Johan. «Jeg er tysk hore», sier plakaten de må bære.

Journalisten Egil Christophersen reagerte på historien, og lurte på hvorvidt den var sann. Det var ikke mulig å finne noen annen referanse til hendelsen enn teksten i BT Magasinet, og Christophersen mente det var underlig at ingen journalist, fotograf eller for den saks skyld privatpersoner ville ha dokumentert noe så uhyrlig. Det viste seg til slutt at historien ikke hadde andre holdepunkter enn den dessverre avdøde «Else» som hadde fortalt den, og mest sannsynlig var historien ren fiksjon.

Slike historier gjør noe med oss. De utvider vår empati, til tross for at de er fiktive. Når usanne historier brennes fast i minnet som sanne, er de i stand til å endre den reelle historien også. Det er ikke funnet sannsynlig at tyskerjenter måtte gå halvnakne opp Karl Johan under frigjøringen. Likevel påvirker historien oss slik at vi synes ekstra synd på tyskerjentene, og befester «sannheten» om at staten skylder dem noe.

Visste hva de gjorde

Før radioapparatene ble beslaglagt, leste Toralv Øksnevad, også kjent som «stemmen fra London», opp en svært tydelig fordømmelse av kjærlighetsforhold til tyskere i radio i mai 1941. Det var derfor ingen hemmelighet i Norge at man i London, der regjeringen befant seg, oppfattet forhold til tyskere som en form for kollaborasjon.

Redaktør og NRK-programleder Toralv Øksnevad (1891-1975), kjent som «stemmen fra London» under krigen 1940–1945, her i Oslo i 1945. Foto: Scanpix / Aktuell

Kvinnene var heller ikke i særstilling når det gjaldt fordømmelse for omgang med tyske soldater. Nesten alle som hadde ønsket okkupantene velkommen, fikk problemer etter krigen, kvinner som menn. Fordømmelsen ble begge kjønn til del. At kvinnene skulle fritas grunnet kjærlige følelser, synes som et merkelig krav. Også kvinner visste hva de gjorde.

Det som likevel synes aller mest urimelig ved gjengivelsen av Norges behandling av tyskerjentene, er antakelsen om at staten anerkjente hets i form av skamklipping. Det stemmer at enkelte jenter ble utsatt for dette, men forekomsten var sjelden. Det antas at om lag 4 prosent av jentene som hadde forhold til tyske soldater, ble skamklippet. Handlingen ble uten unntak utført av «gatas parlament», og det ble statlig fordømt, til tross for at politiet ikke grep inn når det skjedde.

Etikk og moral

Antakelsen om at staten Norge anno 1945 var totalt blottet for empati, kan enkelt motbevises. 30. juli 1945 uttalte rikspolitisjef Auli seg på en pressekonferanse om «behandlingen av tyskjentene». Det var ingen tvil om at myndighetene anså denne behandlingen både mangesidig og komplisert, men samtidig var rikspolitisjefen veldig klar på at alminnelige jenter som hadde innledet kjærlighetsforhold til tyske soldater, ikke skulle behandles dårlig.

Det ble skilt mellom fire hovedgrupper kvinner; prostituerte, nazisympatisører, alminnelige jenter i kjærlighetsforhold og mindreårige.

3–5000 tyskertøser ble internert. De falt inn under de to første hovedgruppene. Dette er anslagsvis ti prosent av kvinnene som hadde forhold til tyskerne. I gjennomsnitt satt de internert i to måneder, før de slapp ut igjen. De ble forhørt om landssvik og undersøkt for kjønnssykdommer. Hjemmelen lå i en provisorisk anordning fra 1943 for tiltak mot kjønnssykdommer, og internering skjedde etter administrative vedtak uten rettslig prøving og uten rett til advokatbistand. En provisorisk anordning er en bestemmelse som gis av Kongen i statsråd i henhold til Grunnlovens §17, angående handel, toll, næringsliv og politi. Slike anordninger gis når Stortinget ikke er samlet, slik at det ikke er mulig å hjemle det som bestemmes i et stortingsvedtak. Når det gjengis av Solberg i beklagelse til tyskerjentene at de ble behandlet rettsløst, stemmer det altså ikke helt med det som skjedde. Så kan man i historisk perspektiv anse interneringen som klanderverdig, men det fantes altså hjemmel for det som gjort.

Den moralske fordømmelsen kommentarforfatter Une Bratberg beskriver, ble likevel sterkt imøtegått av rikspolitisjefen på nevnte pressekonferanse i 1945:

Hva mener rikspolitisjefen bør gjøres med de kvinner som ikke rammes av noen lovbestemmelse? Publikum later til å være av den oppfatning at samfunnet «ganske enkelt» må kvitte seg av med dem?

– Det er helt forkastelig, og det kan vi dessuten ikke gjøre. Etter fem års okkupasjon lever vi igjen i et rettssamfunn, og det må ikke vanæres verken ved rettsovergrep eller ved at enkeltpersoner forsøker å ta loven i sin egen hånd. Det eneste en kan gjøre er ved fornuftig påvirkning forsøke å få disse kvinnene til å gå i seg selv. Vi må la dem forstå at de med tiden kan regne med alminnelig tillit som norske borgere, og at de på vanlig vis kan gå inn igjen i arbeidslivet, sa Auli til NTB, gjengitt i avisen Tromsø.

Nasjonalisme, sjalusi og kjønnsmoral

I Bratbergs artikkel viser hun til en dansk forfatter:

Det er forskjell på hvordan tusenvis av «tyskerjenter» ble behandlet i forhold til menn som hadde kontakt med fienden.

Den danske forfatteren Anette Warring, som har forsket på «tyskerjenter», mener tvangsklippingen av dem var motivert av nasjonalisme, sjalusi og kjønnsmoral.

Det synes noe underlig at Warring skal ha konkludert med nøyaktig samme ord som en av andre verdenskrigs mest kjente, norske leger, Johan Scharffenberg, men det får stå sin prøve. Scharffenberg protesterte kraftig og offentlig mot tvangsklipping av tyskerjentene. På lokalhistoriewiki står følgende:

En av de som protesterte kraftig mot slik behandling var lege Johan Scharffenberg. Han mente at det lå tre faktorer til grunn for behandlinga kvinnene fikk: nasjonalfølelse, sjalusi og kjønnsmoral. Det nasjonale, kravet om isfront mot okkupasjonsmakta, var altså bare en av faktorene. Sjalusien kan i en del tilfeller ha vært på et personlig plan, men handler trolig mest om «Våre kvinner», det vil si et mannssjåvinistisk ønske om å kontrollere hvem kvinner kunne være sammen med. Kjønnsmoralen var i 1940-åra også ubalansert; menn kunne ha forhold og sidesprang, mens kvinner skulle være kyske. En ting som tyder på at Scharffenberg hadde rett i analysen er at det oppsto liknende reaksjoner mot kvinner som hadde forhold til allierte soldater etter frigjøring.

Lege, psykiater og sosialpolitiker Johan Scharffenberg (1869–1965). Fra 1933 kritiserte han nazistenes maktovertakelse og Hitlers raseteorier. Etter den tyske invasjonen fikk han tale- og skriveforbud, men kom sterkt tilbake i den offentlige debatten etter krigen. Her i hvit legefrakk ved skrivebordet på kontoret i Oslo før krigen. Foto: NTB / Scanpix.

At 40-årenes kjønnsmoral sammenliknes med 2020-tallets, er heller ikke rimelig. Bratberg framstår naiv i sin framstilling av henholdsvis mannlig og kvinnelig fraternisering:

At dette skjedde – ikke bare i Norge – forteller noe om hvordan kvinnen og kvinnens seksualitet blir vurdert. I krig «eies» kvinnen av nasjonen og fellesskapet, ikke henne selv.
Det moralske totalansvaret hviler på hennes skuldre når regninga skal gjøres opp.

Evolusjonsbiologisk seksualmoral i krig

Det er fristende å gi Bratberg en innføring i evolusjonsbiologi når seksualmoral skal diskuteres. Det vil nemlig til alle tider være slik at kvinner som fraterniserer med fienden i krig, vil fordømmes. Og bakgrunnen er å finne i biologien – kvinnen er den knappe ressursen.

Hva er forskjellen mellom menn og kvinner? Det kan gis et generelt svar på dette som ikke gjelder noen bestemt art. Hannene er de med de små kjønnscellene. Å være hann er å ha en sæd som inneholder genetisk materiale, og det er i utgangspunktet dét. Hunnene har de store kjønnscellene. Den kvinnelige kjønnscellen, egget, inneholder også genetisk materiale, men det inneholder også alt som trengs for å få en organisme til å vokse.

Så hvorfor har dyret med den mindre kjønnscellen en tendens til å vokse opp til å bli det større dyret? Robert Trivers løste mysteriet i 1972 ved å henvise til ideen om parental investment, foreldreinvestering. Trivers definerer foreldreinvestering som enhver investering av foreldrene i et avkom, som øker avkommets sjanser til å overleve på bekostning av foreldrenes evne til å investere i andre avkom.

Gitt at fosteret typisk vokser inne i hunnen, fører dette til en forskjell i foreldreinvestering. En hann kan ejakulere og deretter etter kort tid ejakulere igjen og igjen, og hver gang, teoretisk sett, produsere minst ett nytt avkom. Når en hunn først er gravid, så er det dét. Da er hun gravid i ni måneder. Hun kan ikke få et annet avkom mens hun er gravid, og ofte når hun dier, kan hun heller ikke få et annet avkom.

Rent praktisk betyr dette at avkom er mer verdifulle for hunner enn for hanner, i den forstand at hunner kan få færre barn enn hanner. Dette innebærer at hanner typisk har mindre foreldreinvestering enn hunner. Både hanner og hunner vil ha avkom, det er det genetiske imperativet, men hannene kan satse på et kvantitativt antall partnere å få dem med, mens hunnen må satse på partnerens kvalitet når hun skal få avkom.

Dette fører til konkurranse mellom hanner. Det er konkurranse hann mot hann som fører til utvikling av mer aggressive trekk enn hos hunnene. Det fører også til at hannene utvikler visse egenskaper for å tiltrekke oppmerksomhet fra hunner. Hunner er den knappe ressursen her. Og derfor konkurrerer hannene med hverandre for å tiltrekke hunner.

Hva har dette med mennesker og krig å gjøre? Vel, vi ser den samme typen forskjeller, den samme typen psykologiske konsekvenser av denne asymmetrien i foreldreinvestering hos menn og kvinner. Og til tross for at vi har likestilt mannlig og kvinnelig seksualitet i dagens Norge, og at tilgangen på prevensjon gjør det mulig, er det fortsatt slik at kvinnen er en knapp ressurs som kan tillate seg kvalitative valg. Når kvinnen i krig velger fienden, er dette biologisk sett et langt verre valg enn om mannen velger en fiendekvinne. Det er derfor det siden tidenes morgen har det vært slik at det er fornedrende for kvinnen å ligge med en «uverdig» mann, mens mannen kan ligge med hvem som helst uten å fornedres. Følgelig var det ikke fornedrende for en norsk mann i Tysklandsbrigaden å ha sex med en tysk kvinne. Det var derimot fornedrende for en norsk kvinne å underlegge seg en tysk soldat. Så kan det være på sin plass å minne om at ikke bare menn, men også kvinner, fordømmer kvinner som velger fienden.

Bare gifte kvinner måtte dra

Det var ikke før på slutten av 1990-tallet at det ble kjent at mange mistet jobbene sine da freden kom i 1945, ble internert i leirer under svært dårlige forhold, som på Hovedøya utenfor Oslo, og ble deportert til et fullstendig krigsknust Tyskland. Statsborgerloven ble endret med tilbakevirkende kraft, slik at norske kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, mistet sitt norske statsborgerskap. Det er anslagsvis 10.000 barn som også har betalt prisen for samfunnets fordømmelse over mødrenes valg. Og straffen ble de aldri kvitt. Loven gjaldt kun for kvinner, skriver Bratberg i Vårt Land.

Deportasjon er et alvorlig virkemiddel. Men hva var alternativet? Synes det rimelig å gi oppholdstillatelse til tyskerne som var deres ektemenn, og for de fleste nordmenn symboliserte okkupasjonsmakt, overgrep og drap?

Det er interessant å lese rikspolitisjef Aulis uttalelser fra pressekonferansen juli 1945 vedrørende akkurat dette punktet:

– Er det mange kvinner som framleis ønsker å gifte seg med tyskerne?

– Ja, det er det. Til de tyske samleleirene går det framleis en strøm av kvinner. De fleste av dem er rene tøser, men en må være oppmerksom på at enkelte ikke har noe større ønske enn å finne igjen sin Fritz, Hermann, Heinrich eller hva han nu heter, og gifte seg med ham. At de så i regelen må flytte til Tyskland, betrakter de ofte som en fordel.

I Ebba Drolshagens bok «De gikk ikke fri» står det å lese på side 165 at hvert sjuende norske ekteskap sommeren 1945 hadde tysk brudgom. Det var bare kvinnene som giftet seg tysk som ble deportert, alenemødrene ble værende i Norge med sine statsborgerskap intakt. Det skulle etter få år vise seg at mange av de deporterte kvinnene vendte tilbake, og også fikk tilbake sine statsborgerskap etter skilsmisse fra sine tyske ektemenn.

Franske kvinnelige kollaboratører (tyskertøser) med barberte hoder trykker seg sammen i et hjørne ved politistasjonen i Sees i Frankrike i 1944 – til spott og spe for byfolket. Mens det i Norge var om lag 4 % av tyskerjentene som ble skamklippet som straff av lokalbefolkningen, var praksisen svært utbredt i Frankrike. Foto: NTB Scanpix.

Ønsket om å komme seg til Tyskland var altså til stede hos mange av dem som måtte dra. Hvor mange de var totalt sett, har det ikke lykkes å finne svar på.

IS-brudene vår tids parallell

På mange måter kan norske IS-bruder sammenliknes med 2. verdenskrigs tyskertøser. Sammenlikningen gjør det enklere å forstå reaksjonene mange hadde under og etter krigen. Man kan inneha den holdningen at alt skal tilgis, så lenge det er et element av forelskelse involvert, men samtidig må det åpnes for å forstå at folk lar seg provosere av fraternisering med fienden. Vi lever i en rettsstat, og i den står folk fri til å ta frie valg. Samtidig kan ikke alle valg bejubles.

Mange kvinner som valgte tyske menn, har måttet svi for valget sitt, mange også for lenge og for hardt. Men de hadde samtidig friheten til å velge, og de visste hva de gikk til. Når privatpersoner skamklippet og hånte dem, er det forkastelig, men det er kanskje heller ikke nødvendig med statlig beklagelse sytti år etter?

Hva slags ettermæle vil vi gi IS-brudene? Skal også de romantiseres, tilgis og unnskyldes av en framtidig statsminister? Er deres romantiske følelser for sine IS-menn nøytraliserende mot det faktum at valget av ektemann kan sees som et valg av side? Krever man likebehandling av begge kjønn, må også begge kjønn være ansvarlige for valgene de tar.

Så kan alle meningsbærere enkelt enes om at barna er den lidende part, man velger som kjent ikke sine foreldre.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!