Kommentar

Et argument krigsrevisjonistene bruker når de hevder at Hitler ikke visste om jødeutryddelsene, er det faktum at det ikke er funnet skriftlig dokumentasjon der Hitler gir en klar ordre om å utrydde jødene. Nå er et sånt bevis oppdaget i nasjonalarkivet i Washington, der det kan ha ligget siden 1945. Dokumentet impliserer dessuten Vichy-regjeringen på en måte som kan gi et viktig bidrag til fraskmennenes eget oppgjør med sitt kollaboratør-regime – og kanskje også politikere som har trenert oppgjøret etter krigen.

Selv om det ikke hersker noen tvil om at Hitler personlig sto bak Holocaust, har «mangelen» på en skriftlig ordre gjort det vanskelig for historikerne å fastslå akkurat når og hvordan den ble gitt.

Under tittelen Hitlers Befehl – Hitlers ordre – skriver Hanns C. Löhr at Hitlers ordre om deportasjonen av de franske jødene ble gitt i desember 1942.
I januar samme år hadde Wannsee-konferansen funnet sted, der praktiske og tekniske «løsninger» for massedrapet på jøder ble diskutert. De første transportene av jøder fra Frankrike begynte i mars 1942, men det har vært uklart om det dreide seg om starten på systematiske massedeportasjoner, eller om det var et «enkelttilfelle». 10. desember 1942 skriver Heinrich Himmler om en samtale med Hitler. Han skriver «til punkt 6»: «Føreren ga beskjed om at jødene og spesielle fiender i Frankrike skal arresteres og deporteres (transporteres). Dette skal imidlertid finne sted først når han har snakket med Laval om dette. Det dreier seg om 600 til 700.000 jøder.»

Hitlers Befehl
Von Hanns C. Löhr

(For den som er interessert i å lese saken i Frankfurter Allgemeine Zeitung: 23/2 går den inn i betalingsarkivet til nettavisen.)

Dokumentet med Himmlers underskrift ble merket som «geheime Reichssache» og passer inn i det som skjedde før og etter. I april 1942 hadde Hitler tatt til orde for å deportere franske jøder som hevn for den franske motstandsbevegelsens angrep på tyske soldater. Men i desember 1942 «forsvant alle hemninger» og «Hitlers vilje til utryddelse ble tydelig» skriver FAZ. En måned etter at de allierte hadde gått i land i Nord-Afrika i november, hadde Pierre Laval, som var statsminister i Vichy-regimet, et møte med Hitler i Øst-Preussen. I 1943 begynte store deportasjoner av jøder i Frankrike.

Det store antallet jødiske ofre som Himmler refererer i dokumentet, 700.000, er oppsiktsvekkende for det bodde bare 330.000 jøder i Frankrike i 1940. Det høye tallet er uttrykk for den viljen som lå bak beslutningen om å utrydde jødene, skriver Löhr. I februar ga Himmler ordre om at 100.000 jøder skulle deporteres i razziaer i Marseilles. I virkeligheten ble «bare» 1.600 deportert.

Dokumentet som nå er gjenfunnet i Washington gjemte Himmler sammen med arkivet sitt i en saltgruve i Hallein ved slutten av krigen. Etter krigen ble det tatt hånd om av amerikansk etterretning. Siden ble det overført til et amerikansk kontor som samlet bevis mot tyske krigsforbrytere. Det ble merkelig nok ikke framlagt som bevis under Nürnberg-prosessen der stornazistene, de som ennå var i live, ble dømt. En grunn kan være at dokumentet impliserte Laval og Vichy-regjeringen, og de tiltalte kunne ha fått anledning til å insistere på skylddeling med det franske kollaboratørregimet. Det kan derfor «formodes at det lå politiske grunner bak beslutningen om å legge dokumentet i et amerikansk arkiv, og offentliggjøre det først senere», skriver Löhr.

Derfor er dokumentet svært viktig også med hensyn til historiens dom over Vichy-regjeringen. Det bekrefter noe historikeren Serge Klarsfeld har hevdet, at utryddelsen av de franske jødene var mulig å gjennomføre bare ved at Vichy-regjeringen samarbeidet. Det har parallell til Norge, hvor også tyskerne lyktes i å ta jødene, med hjelp av Quisling-regjeringen, norske tjenestemenn og politi. I land der myndighetene var motvillige eller satte seg mot de tyske planene, overlevde langt flere jøder. Danmark står i en særstilling. I Frankrike er oppgjøret rundt egne myndigheters skyld og ansvar for jødedeportasjonene trenert gjennom en lov om amnesti som daværende innenriksminister Francois Mitterand, senere president og statsleder, sørget for i 1953. Først på 90-tallet begynte en større diskusjonen om Vichy-regjeringens rolle og ansvar å komme til overflaten, og det gjenfunne dokumentet bør kunne ventes å bli et viktig bidrag i den franske prosessen. Trolig for seint i forhold til å dømme noe rettslig, men uansett viktig for et eventuelt nasjonalt oppgjør med kollaboratørregimet.

Hitler kunngjorde aldri beslutningen om å utrydde jødene, eller talte om det offentlig, og det som skjedde ble også skjult i retorikken til de ledende nazistene – det var bokstavlig talt unevnelig, også for dem som sto bak, også for Heinrich Himmler som ved en anledning beskrev drapene på jødene som en historisk stor og viktig oppgave for Tyskland.
Revisjonistenes og hitlerbeundrernes ærend er å hevde Hitlers uskyld og uvitenhet om behandlingen av jødene. Holocaustfornekterne blant dem hevder at jødene overhodet ikke ble systematisk drept, og i alle fall ikke i den omfatningen som historikerne har slått fast og vitnene som overlevde, har fortalt.

Dokumentet blir helt sikkert viktig også i den videre forskningen og oppfatningen av Holocaust. Vitnene, de som erfarte grusomhetene og så hva som skjedde, er snart borte. Ettersom avstanden til verdenskrigen og jødeutryddelsen i Europa blir større, er det fare for at holdningen blir slappere både til selve tragedien, til ofrene, og til skyld og ansvar. Relativiseringen av Hitler; å gjøre ham til en hvilken som helst statsleder som startet en krig, og tapte, kan få større grobunn, om man ikke vokter over historien og bevarer bevisene og de skriftlige vitnemålene som vil overleve sine kilder. I den sammenhengen er dokumentet som er funnet, også av svært vesentlig betydning. Det var ikke først og fremst «systemet» eller «tiden» som la grunnen for jødeutryddelsen, men viljen, og i neste rekke feigheten/frykten for truslene og faren, eller for noen av dem som samarbeidet: ambisjoner, trangen til å være betydningsfull. Eller så simpelt som Albert Speer: muligheten til ubegrenset å kunne dyrke et talent og yrke, kombinert med å «ikke vite» hva som foregår.