Kommentar

Burde Churchill-statuen på Solli plass ha høyre arm høyt hevet til Sieg Heil, slik statuen av Knut Rød har i haven utenfor Villa Grande? Klassekampens Jon Hustad trekker en slik parallell. Grunnen er Churchills taushet om Holocaust.

Lind_Knut_Rod.jpg
Det skrives mye rart i Norge. Jon Hustads «Historieforfalskning» onsdag 21. februar er noe av det mest vrøvlete jeg har lest på lang tid. Hvordan er det mulig at en person som skriver en kritikerrost dokumentarbok, «Varsleren», kan prestere noe så slett? Her svikter både kunnskaper og den kritiske sans.

Åpning: Hustad mener å vite at det var knekkingen av det tyske kodesystemet Enigma som fortalte engelskmennene om nazistenes drap på jødene. Han sier at fra desember 1940 var Churchill klar over hva som skjedde med jødene. Likevel ble ikke jernbanelinjene til Auschwitz bombet. Millioner kunne vært reddet, men engelskmennene ville ikke at tyskerne skulle forstå at Enigma-kodene (det var flere) var knekket.

Churchill og den engelske ledelsen befant seg altså i et moralsk dilemma, og valgte den letteste løsningen. Ifølge Hustad.

Det er nesten ingenting som stemmer.

Churchill fikk ikke vite om planene om «den endelige løsningen» i desember 1940, for de fantes ikke den gang. Først våren 1941 gjøres vedtak om en krig i Øst som ikke følger noen regler, og jødene fikk Sonderbehandung, gjemt bak en Kommissarbefehl om utryddelse av de røde kommisssærer.

Det var blant andre den polske motstandsbevegelsen som gjennom eksil-regjeringen i London foret britene med opplysninger om at Operasjon Barbarossa var en annerledes krig. Det er først på våren og sommeren at de første alarmerende meldinger om masseutryddelse kommer. Utover høsten blir meldingene så mange, detaljerte, og kommer fra så mange kanter at de ikke lar seg overse. Det resulterer i United Nations, dvs. de alliertes erklæring om jødeutryddelsen 17. desember 1942. Likevel ble ikke himmel og jord satt i bevegelse for å redde dem. Det har forundret oss i ettertid, vi som sitter trygt og tørt med fasit. Men hadde ikke lederne også visshet for at noe utenkelig skjedde? Jo, og de hadde vanskelig for å forstå det. Slik som ettertiden også har problemer med å «forstå» Auschwitz, utryddelsen av kvinner og barn, vitenskapeligheten, vanviddet og presisjonen. I tillegg skjedde dette under en krig, og antisemittismen både fantes og var en vanskelig størrelse. De allierte ville ikke ha det på seg at de kjempet jødenes krig slik nazistene påsto (her finnes assosiasjoner til dagens situasjon). Til syvende og sist dreide det seg om at jødene sto alene. De hadde ingen stat, ingen som sto opp for dem med statlig autoritet og suverenitet.

Churchill er av dem som kommer hederligst fra kategorien av de som «visste», men ikke gjorde noe. Churchill ga faktisk ordre om å undersøke om det var mulig å bombe jernbanelinjene til Auschwitz i 1944, men ordren ble sabotert av byråkratiet rundt ham. I et demokrati er ikke en leder suveren, selv i krig. Uvilje mot jøder preget beslutningene til mange på leder- og mellomledernivå.

Historien om de allierte og jødene under annen verdenskrig er en historie om svik og unnfallenhet.

Norges plass

Norge har på en måte ikke helt plassert seg i det europeiske bildet av annen verdenskrig. På HL-senteret forsøker en etter fattig evne å bidra med erkjennelse. En statue av politiinspektør Knut Rød med hevet hånd er en kunstnerisk gest fra en kunstner som selv kunne ha vært på «Donau» da den la ut Oslofjorden i november 1942.

Jeg oppfatter den som et symbol på kollaborasjonen og dobbeltmoralen. Mange nordmenn helgarderte: De tjente NS-styret og Terboven så lenge det så ut til at Tyskland skulle vinne, og snudde da de så hvilken vei det bar. Det kunne skje ved å gjøre motstandskampen tjenester, og de ble så veid opp mot kollaborasjonen etter krigen. Politiinspektør Knut Rød var ingen vanlig tjenestemann. Han sto for razziaene som hentet jødene i sine hjem 26. november 1942, fikk dem til Vippetangen og om bord i «Donau». Det er vanskelig å se hvilke tjenester som skulle kunne oppveie denne forbrytelsen.

Likevel ble Rød frikjent etter krigen, først av tingretten og så av lagmannsretten.

Jon Hustad gjør et merkelig trekk: Han ser paralleller mellom Churchill som «visste» men ingenting gjorde og en norsk statspolitimann under krigen. Men Knut Rød arresterte da vitterlig norske jøder og sendte dem til en skjebne som han nok visste ikke var blid. Det var på den tid man i Europa visste at jødene nok ikke kom til å dø, men heller ikke leve. Slik uttrykte man seg, for folk ante at det ikke ventet dem noe godt.

At dette kan bli oppveid av tjenester ytt til motstandskampen forekommer meg å være et uttrykk for den forstokkede bokstavelighet som preger Norge til denne dag: Man insisterer på en snever forståelse av virkeligheten, og nekter å ta inn over seg dens dypere betydning. Dens mening. Kanskje er det derfor antisemittismen igjen reiser sitt hode i Norge?

Det var en motstand mot å erkjenne at det var grumsete farvann mellom norske opportunister og motstandsbevegelsen. Norge er et lite land, folk kjenner hverandre. Det var en nasjonal skam, det som skjedde med jødene, selv om det skjedde på tysk kommando. Kunne noe av skammen smitte over? Var det ikke bedre å dysse det ned?

Det har vært snakket om at det gikk ut beskjed til motstandsbevegelsen om at det ikke var så farlig med jødene. At de fikk komme i annen rekke. Det viktigste var kampen for nordmenn, Norge og hjemmefronten. Det ville ikke være noe sensasjonelt i det. Slik tenkte og oppførte man seg mange steder i Europa. Det fantes et trykk fra okkupasjonsmakten, og man kviet seg for å møte det frontalt når man ikke trengte. Det rammet jo jødene, som allerede var skilt ut. Jødeboppgjøret etter krigen tyder også på at nasjonen hadde dårlig samvittighet.

Å kalle en slik tilnærming «historieforfalskning» er å snu tingene fullstendig på hodet, og ut av proposjoner. Odd-Bjørn Fure er her inne på noe riktig.

Les også

-
-
-
-
-
-