Kommentar

Jan Karski er et navn alle skulle kjenne. Han var sendebud for den polske undergrunnen til de allierte under annen verdenskrig.

Han kom for å fortelle, ikke bare hva som skjedde med polakkene, men også hva som skjedde med jødene.

polen.jan.karski

Karski hadde vært to ganger i Warszawa-gettoen og en gang til dødsleieren Belzec. Han hadde sett noe nesten ingen annen ikke-jøde og ikke-nazist hadde sett: Utryddelsen på nært hold.

Karskis vitnemål slår hull på forestillingen om at Vesten ikke visste. Hadde de bare det ville Holocaust kunne vært avbrutt, trøster vi oss med.

Men det stemmer ikke. Karski fortalte dem i detalj om hva som foregikk. De allierte visste.

Karski er spesiell. Han gjør et sterkt inntrykk. Man ser en stor, sterk mann, med karakter, som bryter sammen. Han gjør ikke noe forsøk på å skjule sine følelser. De overmanner ham.

Karski var med i Claude Lanzmanns episke dokumentar Shoah (1985), der han beskriver et besøk i Warzawa-gettoen.

Intervjuet er gjort i leiligheten hans i Georgetown, Washington. Man forstår at det Karski så ikke har latt ham i fred. Det blir aldri historie. Han gjenopplever det han så for våre øyne, og også vi merker at dette er noe det er umulig å legge fra seg.

Avvist

Men da han forsøkte å formidle dem til allierte ledere i 1942/43, ville de ikke ta inn over seg det han sa.

Dette burde forurolige oss på et dypere plan, for vi som lever i menneskerettsalderen tror at den som vet det rette, gjør det rette. Men slik er det nødvendigvis ikke.

Karski møtte den britiske utenriksminister Anthony Eden. Han ble sjekket og resjekket. Han informerte den polske regjering i eksil, som publiserte en hvitbok om jødeutryddelsen 1o. desember 1942: The mass extermination of Jews in German occupied Poland. Dette var den første detaljerte beskrivelsen av Holocaust fra en pålitelig kilde.

 

Man skulle tro at beskrivelsene av gettoen og dødsleiren ville ryste vestlige ledere. Men det resulterte ikke i handling. Snarere så de vekk. De klarte ikke ta inn over seg det de hørte.

Klarest kom dette til uttrykk i møtet med høyesterettsjustitiarius, Felix Frankfurter. Frankfurter var jøde og aktiv i kommuniteten. Karski var god til å oppfatte og «ta» mennesker: Frankfurter var liten og oppvakt, et intelligent menneske som forsto hva som ble sagt.

Karski var både offiser og utdannet og erfaren diplomat. Han visste hvordan man skulle kommunisere med mennesker på høyt nivå.

Dette formidler han på glimrende vis i intervjuet med Lanzmann.

Frankfurters reaksjon er blitt typisk for den vantro Holocaust ble møtt med. Frankfurter sier han er jøde selv. Nå får han høre at jødene er ved å bli utslettet i Europa. Dette er katastrofescenarier jødene kjenner fra historien. Men Frankfurter greier ikke ta det inn. Han sier til Karski: «sorry, jeg klarer ikke tro på det du sier», «jeg sier ikke at du lyver, men jeg klarer ikke tro det».

Skulle Frankfurter gjort det måtte han gått ut av rollen som høyesterettsjustitiarius, han måtte ha blitt et menneske, en jøde som kjempet for sitt folk uten hensyn til etikette og formalia.

Da Karski traff de to jødiske lederne i Warszwa-gettoen sa de til ham; – Sett himmel og jord i bevegelse, få verden til å forstå. Legg dette på verdens samvittighet. Ikke la dem ha uvitenhet som sovepute.

Karski prøvde det, han slapp inn til de mektigste. Men de ville ikke forstå.

Ingen symboliserte makten og lederrollen mer og bedre enn Franklin Delano Roosevelt. Karskis møte med ham varte 1 time og 20 minutter. Først mot slutten kom de inn på jødenes situasjon. Karski fortalte hva han hadde sett og at de ville bli tilintetgjort. Likevel stilte ikke Roosevelt ett eneste spørsmål om jødene. Han snakket om hester.

Karski var budbæreren og de som møtte ham avviste budskapet. Det reiser mange spørsmål: jøder vil selvsagt aldri mer legge sine liv i ikke-jøders hender. Aldri.

Men på et dypere plan handler det om den frie verdens illusjoner. Ibsen sier at hvis man tar livsløgnene fra gjennomsnittet mennesket klarer det ikke leve. Her var det sannheten som ble for sterk for vestlige krigere, og det selv om de var oppe i en krig med en hensynsløs motstander. Budskapet om jødene ble for sterkt. Ikke bare der og da, men også utover krigen. Jan Karski ba, tryglet, om at jernbanesporene til Auschwitz måtte bombes. Da ville i det minste en halv million ungarske jøder blitt reddet. Men ingenting skjedde.

Vantroen ble til aktiv fornektelse.

Karski gjennomskuer hvordan mennesket benytter språket til å legitimere og skjule for seg selv hva det gjør og hva det er skyld i. Dette er like gammelt som historien og ikke noe nazistene oppfant.

It was easy for the Nazis to kill Jews, because they did it. The Allies considered it impossible and too costly to rescue the Jews, because they didn’t do it. The Jews were abandoned by all governments, church hierarchies and societies, but thousands of Jews survived because thousands of individuals in Poland, France, Belgium, Denmark, Holland helped to save Jews. Now, every government and church says, «We tried to help the Jews», because they are ashamed, they want to keep their reputations. They didn’t help, because six million Jews perished, but those in the government, in the churches they survived. No one did enough.[21]

Nazistene innførte sin Sprachreglung, som bestemte hvordan man skulle omtale det at jødene ble utslettet. Slik ble det lettere å håndtere noe som var uten sidestykke. På den ene siden snakket man om jøder som Untermenschen, men man hadde likevel behov for å legge et filter mellom seg selv og handlingene man utførte.

Men dette filteret hadde sitt motstykke på alliert side; lenge levde man i uvitenhetens tussmørke. Men da man fikk vite sa erkjennelsen stopp.

Sivilisatorisk er dette en tilkortkommenhet som vi ennå ikke har funnet noe svar på. Nazistene kunne gjøre det, men menneskene i frie samfunn klarte ikke å vite om det.

Her er ingen enkle svar.