Kommentar

For noen år siden utga Document forlag Walter Laqueur The terrible secret under tittelen Det ufattelige var sant. Den beskrev i detalj når og hvordan vestmaktene, hjelpeorganisasjoner og kirken fikk kunnskap om det som skulle bli kjent som Holocaust.

Bokens hovedtema er: Hva vil det si å vite? Den polske kurer Jan Karski tok seg inn i dødsleiren Belsez og fikk se inferno på nært hold. Han var i Warszawa-ghettoen og møtte jødiske ledere som fortalte ham hva som holdt på å skje med deres folk. Selv for en polakk i det okkuperte Polen var dette hinsides fatteevne. Men Karski så hva han så. Han påtok seg å bringe kunnskapen til Vesten.

Etter mye om og men – herunder et selvmordsforsøk i fengsel – kom han til Washington, der han fikk fortrede for både Roosevelt og justisminister Felix Frankfurter. Roosevelt var distansert. Frankfurter, som selv var jøde, viste større nysgjerrighet. Men da samtalen var over, sa Frankfurter noe som gjorde Karski fortvilet. – Jeg tror du snakker sant, sa Frankfurter. – Men jeg kan likevel ikke tro deg.

Frankfurter innrømmet at han ikke kunne ta det inn.

Slik var jødenes skjebne. Det nazistene gjorde mot dem var på et nivå som gjorde at mennesker i den vanlige verden rygget tilbake.

Slik er det i dag med IS og islamistisk terror. Vi nekter å ta inn over oss hva som skjer.

I dag er slektskapet umiskjennelig: Jødene har for lengst forsvunnet. Nå er det kristne som forfølges. Skånselløst. Likevel nekter Vesten å ta inn over seg hva som skjer.

Douglas Murray gir flere eksempler på at britiske innvandringsmyndigheter nekter å gi visum til katolske prelater og nonner fra Syria og Irak. De blir møtt med de mest vrange byråkratiske hindre og slipper ikke inn.

Er det fordi byråkratene ikke vet hva de har gjennomgått? Ikke med mindre de lever i en osteklokke.

Begrunnelsene minner om de som flyktende jøder ble møtt med under annen verdenskrig. Det var en holdning på toppen av Foreign Office som var negativ til jøder. Those wailing Jews, var et uttrykk Laqueur gjengir. Disse jamrende jødene.

Storbritannia var midt oppe i en kamp for overlevelse. Britene hadde mer enn nok å henge fingrene i. Men avslagene og negativiteten fortsatte selv etter at det var klart at tyskerne hadde reservert en Sonderbehandlung for jødene. Det var meningen at ingen av dem skulle overleve.

Det er noe av den samme ubehagelige følelsen man får når man leser om avslag til katolske nonner.

Enda verre blir det når man vet at de samme myndigheter ønsker hjemvendte IS-krigere velkommen. Folk som Ahmed Hassan som forsøkte å sprenge et tog i morgenrushet på Parsons Green. 51 passasjerer ble såret. Dette er de menneskene britiske myndigheter ønsker velkommen hjem.

Dette er de myndighetene som overlevde Blitzen.

Noe er alvorlig galt i Storbritannia. Nonnene og prestene fra Irak lever ikke under slike illusjoner. De fikk sine knust da naboene vendte seg mot dem.

Hva har britene i vente? Det vi ser er et sjeldent, komplisert og livsvarlig syndrom, som betyr identifikasjon med aggressor.

Det begynner helt på toppen. Theresa May har mange ganger vist at hun er angrepet. Hun snakker fortsatt om at islam betyr fred. Dette er ikke bare en vanlig villfarelse. Det er en aktiv bekjempelse av hva man selv er.

Mediene har gått foran i denne forførelsen, og jo lenger den varer jo vanskeligere er det å bryte ut av den.

Var det noen som sa vi lever i et liberalt, åpent samfunn, langt mer tolerant enn før?

Tolerant overfor hva?

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.  Boken koster beskjedne 99 kroner, den er fortsatt en uvurderlig kildesamling.