Mer enn 90 000 jøder er blitt portugisiske eller spanske statsborgere de siste seks-syv år. I 2015 vedtok de to landene lover som tilbyr statsborgerskap til etterkommere etter tradisjonelle jødiske samfunn på den iberiske halvøy; såkalte sefardiske jøder.

Lovene Portugal og Spania har vedtatt er et sent, men godt ment sonoffer for den urett hundretusener av jøder på den iberiske halvøy ble utsatt for fra slutten av 1400-tallet og frem til de ble fordrevet. 

Spania har mottatt vel 153 000 søknader om statsborgerskap. Portugal har mottatt minst 86 000 søknader, ifølge spanske og portugisiske medier.

Spania har innvilget statsborgerskap til 36 000 søkere eller 23 prosent av behandlede saker. For Portugal er tallene mer enn 54 000 statsborgerskap og en innvilgelsesrate på 63 prosent. Mange tusen søknader venter på vurdering i begge land.

Lisboa-pogromen

I Portugal nådde jødeforfølgelsene et høydepunkt under det som er blitt stående som «Lisboa-pogromen» i 1506 da rundt 1900 jøder ble drept. Dette er kjent som «Lisboa-massakren», «Lisboa-pogromen» eller «Påskeslaktet 1506». 

Katolikker så vel som utenlandske sjøfolk som lå for anker på Tejo, forfulgte, torturerte, drepte og brente hundrevis av mennesker som var eller ble anklaget for å være jøder og kjettere.

Dette fant sted tredve år før inkvisisjonen i Portugal ble etablert, og ni år etter at jødene i 1497 ble tvunget til å konvertere til katolisismen.

Bakteppet var at omkring 93 000 jøder flyktet fra Spania til Portugal på grunn av Isabella og Ferdinands uforsonlige politikk overfor vantro fra 1492 og utover. Manuel I «den lykkelige» av Portugal var langt mer tolerant enn sine spanske kolleger. Men hverken folket eller kirken delte hans toleranse og 5. desember 1496 bestemte Dom Manuel I at alle jøder måtte konvertere til katolisismen eller forlate landet.

Den sosiale og religiøse spenningen mellom kirkens og folkets harde linje på den ene side og monarkens toleranse på den andre, endte i massakre og i 1536 etablering av inkvisisjonen i Portugal.

Det begynte i São Domingos-klosteret søndag 19. april 1506. Mens de troende ba om at tørken og pesten skulle ta slutt skjedde det et mirakel: Kristi ansikt viste seg på alteret.

En «Cristão-Novo», en nykristen konvertert jøde, mente det bare hadde vært refleksjonen av et lys. Folket grep mannen i håret og dro ham utenfor kirken hvor han ble slått ihjel. Kroppen ble brent i Rossio i sentrum av Lisboa.

Fra det tidspunktet ble «Cristãos-Novos» som ikke var klarert av befolkningen, syndebukker for tørke, hungersnød og pest. Enkelte prester lovet folket forlatelse for synder begått de siste hundre dagene om de drepte kjetterne, og en mengde på mer enn 500 mennesker slo ihjel, brente eller druknet i Tejo alle jødene de kunne finne. Den søndagen ble mer enn 500 mennesker drept.

Kongen hadde forlatt Lisboa for å unnslippe pesten. Da han ble informert om hendelsen sendte han embedsmenn for å stoppe blodbadet.

Mandag 20. april hadde enda mere voldelige mennesker sluttet seg til mobben. Jødene ble dratt ut av hus og kirker og hele familier ble brent. Selv ikke spedbarn ble skånet, mobben rev dem i stykker eller kastet dem mot veggene. Husene deres ble plyndret for alt av verdier.

Annen dag ble mer enn 1000 mennesker drept, og ikke bare jøder – når folk beskyldte naboen for kjetteri kunne han møte samme skjebne som «Cristãos-Novos».

Tirsdag ankom kongens menn og fikk stanset uhyrlighetene. Noen medlemmer av mobben ble arrestert og hengt, andre fikk sine eiendeler konfiskert av kronen. São Domingos-klosteret ble lagt ned i årene som fulgte.

Etter massakren spredte det seg et klima av antisemittisme i Portugal. Inkvisisjonen ble opprettet tredve år etterpå; jødiske familier som nektet å la seg konvertere rømte eller ble forvist; de måtte forlate eller selge eiendommene sine til kronen og fikk bare reise med den bagasje de kunne bære med seg.

Mange av de tvangskonverterte jødene som ble igjen, fortsatte å praktisere jødiske skikker og religion i det skjulte; enkelte holdt sin jødiske identitet hemmelig i flere hundre år – helt frem til nyere tid.

Velkommen tilbake!

Det er disse menneskenes etterkommere som nu ønskes velkommen tilbake. Til tross for utvisning og forfølgelse av deres forfedre har mange beholdt ikke bare sin variant av det portugisiske språket – lusitansk – og familienavn, men også gamle religiøse ritualer, gjenstander og dokumenter sammen med sterke emosjonelle bånd til Portugal. De blir fremdeles referert til som «portugisiske jøder».

Flertallet av søkerne til Portugal kommer fra Israel, men også fra Tyrkia, Brasil, Balkan, Nord-Afrika, Nederland etc.

Med jødenes tilbakevenden bygges det synagoger og jødiske kultursentra. Et av de siste er nylig reist i Cascais vest for Lisboa.

Blant kjente personer med sefardisk bakgrunn er politikeren Benjamin Disraeli og filosofene Baruch Spinoza, Jacques Derrida og Bernard-Henry Lévy.

 

Arnt Jensvoll bor i Portugal.

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.