Kommentar

Norske medier kan ikke unngå å gjengi hva som foregår i Nord-Irak, men de klarer ikke forstå det.

Dette er ikke ukjent i historien. Når noe stort skjer som kullkaster alle vante forestillinger, beskytter menneskene seg. De vil helst slippe.

Slik har nasjoner og kulturer gått til grunne. De tok ikke advarslene på alvor, og ettertiden har undret seg over hvorfor. Tegnene var jo overtydelige.

Evnen til benektelse ligger dypt nedfelt i den menneskelige psyke.

Neville Chamberlain er blitt erkesymbolet på benekteren. Han trodde han hadde reddet freden i Europa da han forholdet med Hitler om Sudetenland.

Det er ikke vanskelig å se parallellen mellom dagens dialogpolitikk og Chamberlain. Begge tror på at alle dypest sett vil det samme, og at det derfor nytter å snakke. Alltid, med alle.

Det har de kristne i Irak bittert fått erfare ikke stemmer.

De forsøker å fortelle oss noe med rolig stemme. Leder av den kaldeisk-katolske kirke, patriark Sako, sier til Tove Gravdahl i Morgenbladet:

 

Patriark Sako skriver at «dersom situasjonen ikke endres, vil hele verden måtte ta ansvaret for et sakte folkemord mot en enestående del av det irakiske samfunn og for tapet av en eldgammel kultur. IS forsøker å slette alle spor.»

Warduni er patriark Sakos nærmeste medarbeider, og han bekrefter at kirken ikke er fornøyd med omverdenens innsats.

– De visste for to måneder siden hva som ville komme, og ingen gjorde noe, hverken Europa, USA eller FN. Men det er bedre sent enn aldri, sier Warduni, som er bekymret for at amerikanernes luftangrep ikke er målrettede nok.

– De kan ikke bare bombe noen steder og la andre steder være.

Situasjonen er en parallell til de jødiske og ikke-jødiske utsendingene som forsøkte å få de allierte til å forstå hva som var nazistenes plan med jødene. Den amerikanske justisminister Felix Frankfurter sa, etter å ha hørt Jan Karski fortelle detaljert om utryddelsen: – Jeg forstår og tror på hva du sier, men jeg kan ikke tro det.

Denne manglende evne til å forestille seg, til fantasi, til å tro det utenkelige, for å låne Walter Laqueurs uttrykk, er det vi står overfor idag.

Vestlige eliter nekter å tro det som skjer. De kan ikke tro det.

Å forstå er ikke én ting. Det er komplisert.

Eller som en jødisk kvinne i Berlin sa det til en norsk journalistgruppe, da hun ble spurt om de ikke forsto hva reisen til Øst betød:

– Vi trodde ikke vi ville se dem hjem. Vi trodde ikke de var i live, men vi trodde ikke de var døde.

Det lyder fullstendig meningsløst. Ikke levende, men heller ikke død. Men slik fungerer psyken. Den er en gåte.

Vestlige eliter befinner seg i limbo. De hører brølet fra barbariet i øst. Men de greier ikke gi slipp på sin virkelighet, sin hverdag, sine privilegerier. De tror til det lengste at de skal kunne forene det umulige.

De lever i benektelsen.

Selv når unge europeiske muslimer strømmer til jihad i tusenvis, klarer de ikke ta inn over seg hva det betyr.

Å våkne fra drømmen er for smertefullt.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også