Kommentar

Gary Oldman som Churchill i «Darkest Hour», regi Joe Wright.

Vi har fått en ny type krigsfilm som kommuniserer på et nivå regissørene neppe selv er klar over.

På 70-tallet laget Francis Ford Coppola Apocalypse Nå, om krigen i Vietnam.  Filmen handlet om USA, ikke Vietnam. Mørkets hjerte fantes i Amerika.

Dagens krigsfilmer er annerledes. De snakker til en uro og angst i befolkningen. De rører ved noen strenger som allerede er satt i bevegelse av det som skjer rundt oss.

Det gir et nærvær og nerve som jeg ikke kan huske å ha registrert på mange år.

Vi har hatt noe forløpere. Clint Eastwood er en av få regissører som har turt å appellere til amerikansk patriotisme. Hollywood kunne aldri laget American Sniper. Michael Bay, mannen bak Transformer-filmene, laget 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi.

Christopher Nolan og Robin Wright er i en annen klasse. De lager store filmer, ment for et stort publikum. Dunkirk og Darkest Hour er interessante som «temperaturmålere» for vår tid. Det er ikke historisk interesse som får folk til å flokke seg til kinoene. Det er en følelse av at disse filmene sier noe om vår tid.

Darkest Hour er filmen om de skjebnetunge dagene i mai 1940 da Neville Chamberlain måtte gå av som statsminister og Winston Churchill overtok.

Hovedtemaet i filmen er appeasement. Vi ser at den ene etter den andre – konservative, militære, diplomater alle som er resignerte, defaitistiske. De har nederlaget skrevet i pannen. De tror ikke at Hitler kan beseires militært. I stedet for motstand, får alle nederlagene i Belgia, Nederland og Frankrike dem til å gå inn for en forhandlingsløsning med Hitler, selv om alle måtte forstå at det ville bli på seierherrens vilkår: Underkastelse.

Noe hadde bygget seg opp i hodene på den engelske eliten som gjorde at tanken på motstand syntes fjern.

Det ble kalt appeasement-politikk, en tro på at alle konflikter kunne løses gjennom forhandlinger. Det gjelder bare om å gi samtalen en sjanse. Dagens dialog-politikk er som snytt ut av 20-tallet og Folkeforbundet.

Det er klare paralleller: USA valgte å stå utenfor Folkeforbundet, selv om Woodrow Wilson var arkitekt bak nasjonenes selvbestemmelsesrett og bidro til oppløsningene av imperiene. Folkeforbundet trodde også at man kunne vedta seg til fred, slik FN holder på. Er det en krise innkalles Sikkerhetsrådet. Man tror at bare man har de riktige konvensjoner kan man vedta hvordan virkeligheten skal bli.

Norge har vært blant de flinkeste i klassen. Det er ikke noe galt med fredsforhandlinger, men hvis man begynner å tro at man sitter med nøkkelen til universell fred, kaster man blår i øynene på seg selv.

Mye tyder på at vi står i en lignende situasjon som i 20-årene, hvor konvensjoner har produsert en politikk med uønskede resultater. At Vesten ikke for lengst har sagt opp konvensjonene som pålegger oss å ta imot alle som tar seg til våre land og søker asyl, er et alvorlig svakhetstegn.

I stedet roper medier og venstresiden opp om høyrepopulisme og forsøker å mane historiske spøkelser ikke ned, men opp av jorden.

Det er et destruktivt spill.

Darkest Hour viser hvor nær Storbritannia var avgrunnen. Hadde armeen blitt omringet og tatt til fange ved Dunkirk ville Storbritannia stått forsvarsløs.

Appeasement rommer en psykologisk gåte. I filmen eksemplifisert ved utenriksminister Lord Halifax. Han trodde Europa var fortapt og at det bare gjaldt å komme til enighet med Hitler, uansett betingelser.

Hvor mange politikere tenker ikke på samme måter i dag overfor et kravstort og ekspansivt islam? På 30-tallet var det Ragnar Vold i Dagbladet, Carl Joachim Hambro og noen stemmer på venstresiden som advarte mot Hitler. De fleste jattet med slik Aftenposten gjorde.

I dag står det ikke noe bedre til. Vi har ikke medier som tør å se truslene islam utgjør. I stedet angriper de kritikerne og forsøker å få ram på dem.

Mai 1940 er en grusom lærepenge: Begivenhetene slo dem over ende.

Det gjør de også i våre dager. Men kombinasjonen av masseinnvandring, høye fødselstall, høy velferd og en ettergivenhetspolitikk som mener intolerante reglioner har like stor rett på innflytelse og likestilling som humane, gjør at vår motstandskraft undergraves.

Det var denne som reddet britene: Det var nok tæl i befolkningen til at man kunne gå inn i en blodig krig.

Finnes det en slik styrke i dag? Finnes det nok mennesker med karakter og moral til å tåle det som kommer?

Fremdeles later vi som vi lever i et normalt samfunn. Da som nå: Det som skjer ute i Europa kommer hit.

Ett ord sammenfatter utviklingen: Oppløsning. Vi ser lovløshet, blanding av kriminelle strukturer og kultur/relgion, vi ser parallelle samfunn, vi ser anti-samfunn midt i samfunnet, og politikerne snur seg bort.

Anti-samfunnsholdningene er del av undervisningen, del av skolene, den har plass i institusjonene og del av det som kalles integrering.

Så langt hadde ikke Storbritannia kommet i mai 1940. De hadde fremdeles en forestilling om rett og galt, om fedreland og lojalitet, arbeidsmoral og utholdenhet.

Det er skjærende ironisk når dagens aviskommentator oppfordrer borgerne til å møte terror på samme måte som britenes keep calm & carry on under Blitzen.

Dagens mennesker står fullstendig hjelpeløse overfor det som truer oss. Vi har ikke en gang nasjonen.

Men det er en motbevegelse på vei. Trumps seier er i Churchills ånd. Vestens spirit er flyttet til USA og Israel.

Old Europa er trett og splittet. Alt dette er trekk man gjenfinner i Darkest Hour. Hvor motløse og resignerte var de ikke. De hadde sett Hitler gå fra seier til seier og han syntes uovervinnelig.

Det lærer de nok ikke i dagens undervisning. At det kunne gått annerledes.

Winnie Churchill sier rett før utnevnelsen: – Du har forberedt deg hele livet på dette.

Churchill hadde vært stemmen i ørkenen.

Nå ga han Storbritannia retning.

Det er en annen stor lærdom fra filmen: Nødvendigheten av ledelse, og riktig retning, som kan utløse kreftene i nasjonen.

Ingen snakker slik lenger. Men det betyr ikke forholdene er blitt annerledes. Vi er bare blitt redde for å si det høyt. For å beskrive virkeligheten.

Dette er merkelig i vårt kommunkasjonssamfunn. Det er en stor anomali at mediene rotter seg sammen for at sannheten ikke må sies.

I lengden er det en uholdbar situasjon.

Something gotta give, som amerikanerne sier. Før eller siden er det noe som gir etter.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også