NAZIJEGER: Thomas Will (i midten) da han i 2020 ble utnevnt til sjef for Zentrale Stelle der Landes­justiz­verwaltungen zur Aufklärung national­sozialistischer Verbrechen, omgitt av justisminister Guido Wolf (t.v.) og riksadvokat Achim Brauneisen (t.h.). Will har tatt jobben med stort alvor, og var like før jul aktor i en sak mot en av de få gjenlevende vaktene i Sachsenhausen. 100-åringen var anklaget for mer enn 3000 drap.

Den rå og brutale henrettelsen av 11 dødsdømte sivile nordmenn i Kirkenes den 17. august 1943 blir nå gransket av tyske nazijegere. Motstandsheltene ble ikke skutt, men brutalt slått i hjel. «Jeg har mottatt sakens dokumenter, og vil ta en avgjørelse innen overskuelig tid», opplyser førstestatsadvokat Thomas Will, som leder Tysklands spesielle etterforskningsenhet for naziforbrytelser.

Tirsdag 17. august 1943 ble 11 sivile småbrukere og fiskere dødsdømt av den tyske krigsretten i Kirkenes i Øst-Finnmark. Dommen skyldtes at de 11 under utvisning av enestående sivilt mot hadde gitt støtte til de norsk-russiske partisangruppene som i 1942 og 1943 opererte mot den tyske skipstrafikken på kysten av Finnmark. Forholdene var ekstremt vanskelige. Partisanene lå skjult i fjellhuler, prisgitt værgudene med hyppige stormer, snø og isnende kulde, og ofte i kamp på liv og død mot tyske forfølgere. Uten assistanse med mat, klær, medisiner, brensel og opplysninger fra lokale sivile ville de neppe ha overlevd.

KRIG: På kysten av Øst-Finnmark var det nesten daglige krigshandlinger, særlig i krigens to siste år. Her angripes en tysk konvoi av sovjetiske Boston bombefly, mottatt i våpenhjelp fra USA, Partisanene var i virkeligheten radioagenter, som sendte opplysninger om konvoiene til Den røde hærs baser i Murmansk. Foto: Privat.

De 11 motstandsheltene betalte nå prisen: dødsdommer etter Terbovens brutale Forordning av 12. oktober 1942, som var et av naziregimets instrumenter for å terrorisere sivilbefolkningen til lydighet med trusler om de alvorligste represalier for enhver som satte seg til motverge mot tyranniet. Etter press fra Berlin skjedde henrettelsen få timer etter at dommene var avsagt. Eksekusjonspelotongen var sammensatt av personell fra ulike militære Wehrmacht-avdelinger i Kirkenes.

Sto overfor rå krigsforbrytelse
Først da gravene ble påvist og åpnet i 1946, forsto lederen for landssvikpolitiet i Kirkenes, politifullmektig Sigurd Zachariassen, at han sto overfor en krigsforbrytelse. Fangene var ikke henrettet etter Haag-konvensjonens regler. De var slått i hjel på bestialsk vis. Dokumentene jeg etter hvert har gravd fram og mottatt og sendt til statsadvokat Will, beviser det hele.

Jeg siterer fra Zachariassens rapport: «Arbeidet med å finne gravstedet til de norske patriotene, som ble henrettet i Kirkenes i okkupasjonsårene, tillå Landsvikavdelingen ved Sør-Varanger politimesterembete. Som politifullmektig var jeg leder for denne avdelingen i tidsrommet juni 1945 til september 1947. Politiets engasjement besto blant annet i følgende: å komme i kontakt med de pårørende og lensmennene i distriktet samt med Sorenskriveren i Varanger. Jeg fikk også forbindelse med professor Waaler, som påtok seg obduksjonsforretningen. Han ankom en av de nærmest følgende dager til Kirkenes med fly.

Utgravingen og likskuet ble ledet av professor Georg Waaler fra Rettsmedisinsk kommisjon, som nettopp hadde ledet arbeidet med å finne gravene til de henrettede patriotene i Trandumskogen, og identifisere de døde.

Entydig rapport fra Norges fremste patolog
Waaler var en landets mest erfarne patologer, og la med sitt grundige arbeid under tragiske omstendigheter fundamentet for moderne norsk rettsmedisin. Hans rapport var entydig: «Etter oppnevnelse som sakkyndige av Varanger herredsrett foretok undertegnede, professor Waaler, og tannlege Torgersrud 29. august 1946 og påfølgende dager rettslig likskue av 11 lik, funnet i grav ved Kirkenes. Før selve identifiseringen vil undertegnede bemerke følgende:

Ingen av likene er skutt. Sikkert kan det for det første sies at ingen er skutt i brystet, særlig ikke i hjertet. Alle klærne på brystet var uten skuddhull, og på huden av de lik hvor denne var vel bevart, fantes ingen skuddåpninger. For tre av hodene (lik nr. 6, 8 og 9) ble kraniet funnet knust. Det er ikke utelukket at disse lesjoner kan være fremkommet ved skudd med militærvåpen, men for alle de andre 8, hvor størstedelen av kraniet var vel bevart, kan det sikkert sies at det ikke har foreligget skudd. Det ser således ut som om dødsårsaken for alle 11 har vært kraniebrudd, oppstått ved kraftig, stump vold mot hodet.»

KRIGSHELT: Den 45-årige fiskeren Gudvar Olsen deltok i motstanden fra 1941. Han var en av dem som ble slått i hjel. Foto: Privat.

Endelig skrev hans assistent, den kjente tannlege Sven Torgersrud fra Drammen, en mer personlig rapport: «Jeg fulgte med da likene ble gravd opp, og noe som forundret meg var likenes stilling i graven. Da likene var kommet ned til kjelleren i kapellet, lette både professor Waaler og jeg etter kulehull, men de fantes ikke. Derimot fant vi at bakhodet var slått inn hos alle. Forklaringen fikk vi etter noen dager. Et ‘ludder’, som hadde pleiet omgang med tyskerne fortalte: Da nordmennene holdt på å grave sin egen grav, holdt tyskerne på å feste. Det var vanlig når de skulle skyte noen. En av dem kom ut og gjorde narr av fangene og var uforskammet mot dem. Da ble en av nordmennene (sannsynligvis Egil Bertheussen, en svær kar), så forbannet at han slo i hjel offiseren med spaden sin. Til straff måtte nordmennene stille seg opp på gravkanten, og så ble de slått i hjel med det vi ville kalle et balltre. Derfor var heller ikke alle slått i hjel, men hadde beveget seg etter at de kom i graven.»

DET SISTE BREVET: Brevet fra brødrene Leif og Erling Olsen til moren Jørgine i Persfjord er et sterkt og evig vitnesbyrd om motstandens pris. Det er skrevet i timene mellom dødsdommen og den bestialske henrettelsen 17. august 1943, og skriften er oppløst i tårer. Fra forfatterens arkiv.

Null interesse for oppklaring
De rettsmedisinske undersøkelsene viste entydig at krigens lover var brutt, men politifullmektig Zachariassens etterforskning ble raskt gitt opp. Verken norske eller britiske myndigheter var særlig interesserte i å oppklare det som hadde skjedd, noe hans avsluttende bemerkninger viser:

«Mulighetene for å finne frem til ugjerningsmennene viste seg å være mikroskopiske. Demobiliseringen av de tyske styrkene var nær innpå avsluttet. Den lokale Gestapo-sjefen August Haberstroh, som tidligere hadde vært oss til noen hjelp under etterforskningen, var primo november 1946 blitt beordret tilbake til Oslo. Nytte-effekten av hans opphold som fange i Sør-Varanger var tydeligvis ikke lenger til stede.

For å vinne tid i etterforskningen, kontaktet jeg muntlig rikspolitisjefen. Jeg kontaktet også de britiske myndigheter for om mulig å få hjelp derfra til å oppspore gjerningsmennene. De tyske fangene sorterte som kjent under britene. Jeg håpet i det lengste å få positivt svar. Men en melding senhøsten 1946 gjorde det klart at en umulig kunne oppnå noe når det gjaldt å finne frem til ugjerningsmennene verken i Norge eller Tyskland.»

Dermed ble voldsdåden av Wehrmacht i Kirkenes henlagt – uten at noen ble stilt til ansvar for ugjerningen. Det som skjedde i Utkant-Norge var lavt prioritert, og spesielt hvis det var egnet til å sette APs regjering før, under og etter krigen i et dårlig lys. De hadde forsømt Forsvaret før krigen, nesten ikke hatt kontakt med Nord-Norge under krigen og sviktet fullstendig under evakueringen og brenningen.

Den siste uoppklarte forbrytelsen

Men i befolkningen er saken ikke glemt, og den siste uoppklarte krigsforbrytelsen har hvilt på meg personlig siden jeg skrev min bok «Rød august» i 2005. Jeg har samlet materiale, studert bevisene og ventet på en mulighet. Den kom for et par år siden da jeg på nytt kom i kontakt med Zentralstelle, som hadde vært til essensiell hjelp da jeg oppklarte omstendighetene rundt drapene på Hopseidet i Finnmark tidlig i mai 1945 – en annen meningsløs voldshandling utført av tyske kommandosoldater etter at Hitler hadde tatt sitt eget liv og krigen i virkeligheten var over.

TERROR: Journalistene i norsk presse hadde tidlig bøyd seg for terroren, og Aftenposten og en rekke andre aviser brakte dødsmeldingen for de sivile på ordre fra NS og okkupantene – uten et pip av protest. Meningen var å skremme de sivile fra motstand, og de lyktes så lenge redselen grep om seg.

Mange mener at vi en gang for alle må legge annen verdenskrigs redsler og nazismen bak oss, i Norge og i Tyskland. Førstestatsadvokat Thomas Will synes å være av en annen støpning, og har til nå vært villig til å kjøre upopulære saker for å vise at mord og bestialsk mishandling ikke er akseptabelt i en vestlig rettstradisjon.

«Drap foreldes ikke», har han sagt. «Men vi er i et kappløp med tiden.»

Han mente at antallet som det er mulig å tiltale og bringe for en domstol, raskt svinner hen, og det er korrekt. De gjenlevende krigsforbryterne er få, og de fleste er mellom 90 og 100 år gamle. Oppgjøret med nazismens voldsutøvere vil snart stoppe av seg selv. Men i saken fra Kirkenes dreier det seg om noe mer: Wehrmachts ansvar som landmilitær formasjon og det nåværende Bundeswehrs forgjenger. I tillegg var noen av det juridiske Tysklands førende menn involvert: dr.juris. Karl Sack, som var hærens øverste juridiske autoritet og godkjente regelbruddene i Kirkenes til tross for sin Hitler-motstand, anklager i krigsretten, premierløytnant Fritz Pardon, som ble dommer i Westphalens høyesterett etter krigen, og seniorløytnant Ernst Gieseking, som var bykommandant i Kirkenes og ansvarlig for eksekusjoner. Han var i tillegg innehaver av Tysklands største forlag for juridisk litteratur og reiste like etter bestialitetene hjem til Bielefeld, der forlaget fortsatt eksisterer.

La oss håpe at førstestatsadvokat Thomas Will er like hardkokt overfor Tysklands juridiske elite som han har vært overfor utryddelsesleirenes personell. Selv om ingen blir dømt, kan vi kanskje komme et skritt nærmere å skjønne nazismens voldskarakter – også blant dem som tilhørte toppen av den totalitære maktpyramiden.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.