Brigade Nords panservogner vil få store problemer med å forflytte seg fra Troms til Finnmark under forventet intens russisk ild. Foto: Forsvaret.
Hærens viktigste formasjon, Brigade Nord, vil bli malt i stykker før den overhodet kommer i kamp, viser en rapport som er utarbeidet av 13 av FFIs mest briljante unge forskere. Verken forsvarsminister Odd Roger Enoksen eller forsvarssjef Eirik Kristoffersen synes av den grunn å miste nattesøvnen. I debatt etter debatt mumler de svevende om angivelige «andre planer» som skal forhindre at Riksvei 50 i Nord-Troms blir gravplass for 5000 soldater med foreldet utstyr. Blant fotfolket har den hasardiøse manøveren allerede fått et kynisk navn: Operation Gloriuos Death.
Alte Kameraden under falske navn
En varm julidag i 1949 ble fire Alte Kameraden under stort hemmelighetskremmeri geleidet inn på det loslitte Terminus hotell i sentrum av Oslo. Under overoppsyn av den alkoholiserte levemannen, tidligere etterretningssjef Ragnvald Roscher Lund, ble gjestene sjekket inn med falske pass som anonyme tyske reisende, og raskt installert i lite luksuriøse enkeltrom – med kommandosoldaten Kaspar Gudmundseth som hardkokt livvakt og cicerone.
Viseadmiral Otto Ciliax (nr. 3 fra venstre) under inspeksjon av et kystfort, trolig i Narvik/Harstad-området, da han var Hitlers marinesjef i Norge. Foto: Wikimedia Commons.
Det fantes gode grunner til at sikkerheten var skjerpet. Bare fem år tidligere hadde gjestene tilhørt nazismens herrefolk med stående suiter på Bristol og Grand, krypende lakeier på hver finger og nærkontakt til Hitler og hans krets av brutale krigsforbrytere. Den to meter høye og aristokratiske prøysseren, generalmajor Bernhard von Lossberg, hadde som en av Wehrmachts stabsoffiserer stått sentralt i planleggingen av overfallet på både Norge og Sovjetunionen, og generalløytnant Andreas Nielsen i Luftwaffe var bærer av nazipartiets Blodorden og hadde kommandert Luftflotte 5 med standplass i Oslo, Rovaniemi og Kirkenes. Viseadmiral Otto Ciliax hadde ledet Hitlers slagkryssere til han ble marinesjef i Norge, og generalløytnant Eugen Theilacker hadde tilbragt blodige år på Østfronten da han i 1944 kom til Oslo som okkupasjonsstyrkenes stabssjef.
Luftwaffe-general Andreas Nielsen (til venstre) bar nazipartiets Blodorden som bevis på at han hadde støttet Hitlers kuppforsøk i München i 1923. Her lyttende til øverstkommanderende i Norge og Nord-Finland, generaloberst Nicolaus von Falkenhorsts sedvanige ordflom, med den finske forbindelsesoffiseren Willamo i midten. Foto: SA-Kuva.
Gjestene hadde alle vært tjenere av den totalitære ondskap. De ville vel fortjent og meget forståelig ha møtt lokalbefolkningens spott og hat – om de passerende i Øvre Slottsgate hadde visst hvem de tyske reisende egentlig var. Hvis nordmennene i tillegg hadde ant at de høyt dekorerte koryfeene ikke kom som turister til gamle jaktmarker, men som AP-regjeringens og forsvarsminister Jens Christian Hauges personlige gjester, ville raseriet muligens ha endt i hoderystende vantro. Sårene etter Annen verdenskrig og fem års okkupasjon var knapt begynt å gro. Hvordan kunne Arbeiderpartiet, som under sterk motstand og debatt nylig hadde sagt ja til NATO, finne på å invitere dødsfienden til Oslo?
Forsvaret forsømt
I historiens lys var svaret enkelt. For å holde på makten hadde Gerhardsens regjering prioritert popularitet hos velgerne. Valutareservene, som var inntjent av krigsseilerne, var brukt til velferdstiltak som landet ikke hadde råd til. Mens finnene og andre krigsrammede i Europa strammet beltene og jobbet dag og natt for å overleve, hadde den norske nanny-staten fått sin begynnelse. Forsvaret var grovt forsømt. Under Tsjekkoslovakia-krisen i 1948 hadde forsvarsminister Hauge til sin skrekk oppdaget at han hadde mindre å sette inn mot et sovjetisk angrep enn den pasifistiske regjeringen Nygaardsvold hadde hatt til disposisjon mot det tyske overfallet i april 1940.
Med millioner av dollar i ryggen av Marshallhjelp fra USA og innpisket flertall for NATO hadde Hauge nå demonstrert hva ordet pragmatisme betydde. Han hadde beordret landets nye etterretningssjef, den like pragmatiske tidligere marxisten Vilhelm Evang, om å finne tyske offiserer med erfaring fra Østfronten til et skarpt oppdrag: De skulle lansere mottrekk mot et fryktet sovjetisk angrep over grensen i nord. Det var Evang som via sin protesjé i Tysklandsbrigaden, den meget intelligente og handlekraftige etterretningsoffiseren Trond Johansen, og sine kontakter i vesttysk og amerikansk etterretning hadde effektuert det hele. Lossberg, Nielsen, Theilacker og Ciliax hadde alle sett lyset etter Nazi-Tysklands sammenbrudd, hvitvasket sin nazistiske fortid og stilt sine kunnskaper om Stalin og kommunismen til Vestens rådighet.
«På grunnlag av tyskernes erfaring med russisk taktikk og teknikk var formålet med konferansen å bedømme de russiske mulighetene til å angripe Norge», skrev den svenske observatøren på Terminus hotell, kaptein Fredrik Löwenhielm. «Med utgangspunkt i disse erfaringene skulle de norske forsvarstiltakene utredes. På forslag fra tyskerne ble oppgaven utvidet til å gjelde hele Skandinavia.»
Lyngen-linjen ble anlagt av russiske krigsfanger høsten 1944 og vinteren 1945 under grusomme lidelser. På bildet begraves noen av dødsofrene etter tyskernes kapitulasjon. Foto: Bjørn Wisnses / Narviksenteret.
Lyngen-linjen
Lyngen-linjen var Nazi-Tysklands arv til Norge. Den var anlagt den brutale høsten 1944 av utsultede russiske krigsfanger som en uinntakelig fjellfestning i det veiløse og ville landskapet mellom bunnen av Storfjorden og grensen til Finland og Sverige. Bak et system av skyttergraver og bunkere under 1500 meter høye klipper hadde den tyske Lapplandsarmeen gjort holdt og vendt seg rundt etter retretten fra Øst-Finnmark og Nord-Finland. Hvis Stalins røde hær fulgte etter gjennom det brente og raserte Finnmark i et fremstøt mot Tromsø og Narvik, ville de bli stanset av drepende ild foran den henimot 40 km brede sperringen.
Lyngen-linjen strekker seg mellom 1500 meter høye fjelltopper fra bunnen av Storfjorden i Nord-Troms til den finsk-svenske grensen. Foto: Ximonic, Simo Räsänen / Wikimedia Commons.
Gerhardsen-regjeringens nye tyske rådgivere priset i 1949 Lyngen-linjens militære verdi, og foreslo at den på nytt ble tatt i bruk mot fryktet sovjetisk aggresjon. Som generalmajor von Lossberg uttrykte seg: «Hvis nordmennene ikke kan holde Banak flyplass i bunnen av Porsangerfjorden, gjenstår kun én løsning: forsvar i høyde med Lyngenfjorden. I første omgang synes en styrke på tre divisjoner (om lag 60 000 mann, forf. anm.) å være påkrevet fra Lyngen og østover. Lyngen-linjen må utbygges med store minefelt i forkant.»
Generalløytnant Ole Berg (over) var forsvarssjef under forsvarsminister Jens Chr. Hauge da Lyngen-linjen ble anlagt. Foto: Forsvarsmuseet og Leif Ørnelund / Wikimedia Commons.
De tyske ideene adoptert
Da den første Forsvarsplanen for Nord-Norge etter Koreakrigens utbrudd ble behandlet i Den sentrale sjefsnemnda i januar 1951, var det åpenbart at de tyske ideene lå til grunn. Hauge var fortsatt forsvarsminister, med sin partner fra motstandsbevegelsen, generalløytnant Ole Berg, som forsvarssjef. Et sovjetisk angrep på Finnmark skulle forsinkes med oppholdende strid, særlig i området rundt Banak, mens den norske hovedstyrken ventet på Den røde hær bak Lyngen-linjen – i håp om allierte forsterkninger.
Sett fra et militært synspunkt var planen rasjonell, men den utløste et betent politisk problem som til nå har ulmet som en torvbrann under all forsvarsdebatt: Hva skulle skje med Finnmarks befolkning om tyrannen i Kreml beordret et plutselig overfall?
Øverstkommanderende i Nord-Norge, generalmajor Arne D. Dahl (t.v.) er vert for feltmarskalk Montgomery (t.h.) under et besøk i Narvik i 1951. Bak, torget der den norske overgivelsen fant sted 9. april 1940. Foto: Forsvaret / Wikimedia Commons.
I Sjefsnemnda var det øverstkommanderende i Nord-Norge, generalmajor Arne D. Dahl, som først hengte bjella på katten.
«Han var ikke sikker på at hovedhensikten med forsvaret av Finnmark burde være å føre oppholdende kamper for å konsentrere seg om forsvaret av Banak. Hovedmålet måtte være å sikre evakuering av befolkningen.»
Evakuering og brenning – på nytt
Statsråd Hauge var en ekte oslogutt som for lengst hadde etablert seg i maktens korridorer på Youngstorget. Han forsto øyeblikkelig at de sangvinske, halsstarrige og utfattige finnmarkingene fort kunne bli et formidabelt politisk problem – spesielt fordi befolkningen bare seks år tidligere hadde fått hjemmene nedbrent og var blitt tvangsevakuert ut av fylket, i den største voldshandlingen som noensinne hadde rammet Norge.
Han spurte straks: «Mener du at det bør skje en totalevakuering av Finnmarks befolkning?»
Dahl ville ikke sitte med svarteper og svarte: «Dette er ikke Forsvarets oppgave, men dog bør saken nevnes i forsvarsplanen. Øverstkommanderende, fylkesmannen og en del andre hadde på et møte for en stund siden vært enige om at man i hemmelighet skulle forberede planene for en eventuell totalevakuering. På dette møtet mente man at det ville være nødvendig å gi forholdsordre til alle skøyteeiere, for eksempel, idet man vel kunne frykte at disse ville stikke av hvis de ikke hadde bestemt ordre om det motsatte.»
Nazigeneralene hadde åpenbart diskutert den militære ønnskeligheten av både brenning og tvangsevakuering, noe som ytterligere ville skape opprørsstemning i knapt gjenreiste bygder og fiskevær nordpå. I oppsummeringen erklærte Hauge at problemstillingen måtte forelegges Regjeringens sikkerhetsutvalg – uten at generalene dermed unnslapp.
Kunsten å løpe fra ansvaret
«All den stund en baserte seg på oppholdende kamper i Finnmark, ville det være nødvendig å forberede en evakuering av befolkningen. Øverstkommanderende i Nord-Norge burde vel da gjøre Sivilforsvarssjefen kjent med dette militære syn, og si at de militære ville være sivilforsvaret behjelpelig med å utarbeide sådanne planer. Angående hvem som eventuelt skulle ta ansvaret for å sette i gang en totalevakuering, så kan man vel nå bare si at det måtte ligge på Øverstkommanderende i Nord-Norge å ta avgjørelsen, såfremt regjeringens avgjørelse ikke kunne innhentes.»
Jens Chr. Hauge drev verbal akrobatikk av høy klasse, og forsøkte i det lengste å dytte ansvaret over på generalene for både evakueringen og det like kontroversielle spørsmålet om en ødeleggelse av infrastruktur og bebyggelse nord for Lyngen-linjen.
«Vedkommende militære sjef bør være ansvarlig for den taktiske ødeleggelse av militært utstyr, forråd, kommunikasjoner, broer og anlegg. Statsråden nevnte videre at dette ansvaret må ligge lavt nede. Det må være vedkommende militære sjef for avdelingen som trekker seg tilbake, som må ha det direkte ansvaret.»
Det var et perfekt utsagn i en klassisk norsk politisk tradisjon: Ansvaret hørte ikke naturlig hjemme på toppen. Det skulle helst plasseres hos fotfolket – hos en ung løytnant eller kaptein i kamp på liv og død mot invasjonshæren. Og i det ytterst dramatiske spørsmålet om en ny og fullstendig rasering av Finnmark ved hjelp av den brente jords taktikk, skjøv han på nytt generalene foran regjeringen. «Masseødeleggelser. Denne avgjørelsen må ligge på et meget høyt plan. Retningslinjer for dette kan overhodet ikke gis på forhånd. Øverstkommanderende må gjøre hva han kan for å få Regjeringens avgjørelse i krigstid. Hvis ikke, må han selv ta avgjørelsen.»
En atomladning på 15 kilotonn testes av en 28 cm kanon i Nevada i USA i 1953. Foto: National Nuclear Security Administration, Nevada Site Office / Wikimedia Commons.
Eneste offiser med mot
Den impertinente Dahl var den eneste av 12 høyere offiserer som på møtet hadde våget å bryte den politiske ensrettingen og konsensustenkningen, og straffen kom raskt. Han fikk i 1952 ikke fornyet tillit som Øverstkommanderende i Nord-Norge, og ble av regjeringen Oscar Torp forflyttet til en sinekyrejobb i Kristiansand, som sjef for Distriktskommando Sørlandet.
Da han i november 1954 i et foredrag i Oslo Militære Samfund på nytt pirket i den betente materien, ble reaksjonen voldsom.
«Alle er klar over at et angrep kan komme forholdsvis uventet og raskt. Hvor ligger da den største øyeblikkelige trussel for et angrep på Norge? Etter min mening uten tvil i Nord-Norge. Sovjets beredskap er av en slik art at det når som helst og uten forutgående varsel kan sette i gang et overraskende angrep mot Nord-Norge både i luften, til sjøs og over land. Ikke alene kan fiendtlige landtropper på noen timer rykke over grensen til Finnmark, men på noen dager også gå over grensen til Troms. Så raskt kan dette skje at vår mobilisering i Nord-Norge, hvor avstandene er meget lange, kanskje ikke vil være fullført før disse tropper kan være på norsk territorium.»
Dahl ville plassere to brigader i Nord-Norge for å møte trusselen. Han viste også til eksistensen av nye taktiske atomvåpen, og foreslo at de ble tatt i bruk. Som en naturlig følge var det mer nødvendig enn noensinne med klare hjelpetiltak for befolkningen.
«Vårt landområde er for stort til å kunne forsvares overalt. Vi har ikke folk nok til et slikt forsvar. Når våre politiske myndigheter ikke vil avgi baser til allierte tropper i fredstid, må det norske folk se det faktum i øynene at større eller mindre deler av landet må oppgis. En konsekvens må da bli at regjeringen allerede i fredstid forbereder en totalevakuering av særlig utsatte strøk. Den viktigste oppgaven for Forsvaret er å redde befolkningen, og vi må for enhver pris unngå en total okkupasjon.»
Statsminister Oscar Torp var en hard negl og sørget for at generalmajor Dahl ble refset. Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum / Wikimedia Creative Commons.
Torp gikk i taket
Statsminister Oscar Torp gikk i taket da Sikkerhetsutvalget ble samlet få dager seinere – med støtte av sin lojale partifelle, forsvarsminister Kai Knudsen.
«Statsministeren ga sterkt uttrykk for sin reaksjon på generalens uttalelser. Generalen hadde etter statsministerens mening ikke tatt de nødvendige sikkerhetsmessige hensyn, og han fant det helt nødvendig at forsvarsministeren sendte ut en pressemelding. Han var klar over at denne lett ville kunne oppfattes som en avstraffelse av generalen. Han fant det likevel nødvendig i den situasjonen som var oppstått.»
I mellomtiden hadde generalmajor Dahl på Sørlandet opptrådt som nomenklaturet alltid har gjort – den gangen og i dag. Et småbruk var innkjøpt i datterens navn, og låven utleid til DK Sørlandet som mobiliseringsdepot. Et arbeidskompani ble utkommandert til snekring, maling og veibygging så generalen kunne kjøre helt fram til hyttedøra. Da saken lekket ut, hørtes skadefro latter over hele Youngstorget, som ellers produserte partibøker og fiktive retrettstillinger i høyt tempo. En partifelle lagde rabalder i Stortinget. Den høyt dekorerte krigsveteranen ble sommeren 1956 idømt 45 dagers kakebu, og frabeordret stillingen. Den som i ettpartistaten kjente lyst til å utfordre APs hegemoni og generalenes omerta, måtte gjerne gjøre det. Men partikontorets hukommelse var lang og ingenting ble glemt.
I mellomtiden var nye forsvarsplaner lagt, som på nytt kostet alle problemer under teppet og utvetydig løftet fram Østlandet og Trøndelag som «selve ryggraden i en selvstendig og enhetlig nasjonal virksomhet», og derfor var av særlig betydning for nasjonens forsvar.
Det var vidløftige vurderinger som ville fått nakkehårene til å reise seg fra Bergen til Berlevåg – hvis de var blitt kjent. Men generalene var pisket til taushet, og Dahl støvet ned på et kontor i Oslo for respektløse oppviglere og andre fritenkere.
Liten utvikling på 70 år
Harselasen kunne lett føres videre. Som NRKs program Debatten forleden til evidens viste, har den norske forsvarsdebatten ikke utviklet seg særlig mye på de siste 70 år – bortsett fra at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i en forbilledlig grundig og tallfestet analyse har demonstrert at det ikke er sammenheng mellom mål og midler i planleggingen som nå foregår.
Lyngen-defileet er på 300 km og følger Riksvei 50 gjennom fjellskjæringer, tunneller og åpne fjelloverganger fra Lyngen til Alta. En forflytting av Brigade Nord fra Lyngen-linjen til Finnmark, slik den nå planlegges, vil påføre avdelingen smertelige tap, lenge før den kommer i kamp. Illustrasjon: FFI.
Regjeringens hastebevilgning på tre-fire milliarder kroner vil knapt rekke til å styrke dagens øvingsnivå. Det 100-dobbelte – 300-400 milliarder koner – må investeres i de neste årene for å rette opp fortidens synder og gi Norge et moderne høyteknologisk forsvar, som kan sikre at NATO – i realiteten USA – kommer oss til unnsetning om russerne tar sjansen på et strategisk overfall i nord. Mange mener at det årlige forsvarsbudsjettet bør opp i mer enn 100 milliarder kroner for at det skal monne, noe som betyr en økning på 30-40 prosent fra dagens nivå (69 milliarder). Det betyr at den nye politiske eliten i korridorene i departementer og direktorater må få vekk skylappene, omprioritere til realpolitikk og legge avsindige ideer om et lynhurtig grønt skifte og den tilhørende woke-ideologien på skraphaugen. Alle, som kjenner utkant-Norge, vet at det grønne hysteriet kun vil føre til én ting: den endelige avindustrialiseringen av et område der det knapt finnes industri og arbeidsplasser fra før, med alvorlige følger for nasjonalstaten og forsvarsviljen.
Ekko av nazigeneralenes besøk
Under høres et umiskjennelig ekko fra nazigeneralenes hemmelige besøk i 1949, en omstridt idedugnad som første gang gjorde Lyngen-linjen til bølgebryter mot en russisk offensiv. I Debatten forsikret både forsvarsminister Enoksen og forsvarsjef Kristoffersen om at det fantes «andre planer» som ville gjøre det mulig å stanse et angrep av russere «som ikke var tre meter høye» med en jegerbataljon i Varanger og en halv bataljon i Porsanger, nå 8–900 mann, etter hvert det dobbelte. Implisitt påsto de også at Brigade Nord med om lag 5000 soldater og en stall av til dels utrangerte gamle skyts og stridsvogner ville greie å ta seg fram til Finnmark gjennom Lyngen-defileet, den 300 km lange og smale veien fra Storfjord til Alta – uten å bli meiet ned av russiske langtrekkende presisjonsvåpen, operasjonen som ifølge avisen Nationen kalles Glorious Death av yngre offiserer.
Halsløs gjerning
Men FFIs analyse viser at det vil være halsløs gjerning å flytte brigaden ut av de forberedte stillingene i Lyngen til en landevei der en endeløs kolonne vil bli utsatt for gjentatte og tilintetgjørende angrep. Det forstemmende var at verken Enoksen eller Kristoffersen ville gå inn i en konkret debatt om analysen de selv har bestilt. Begge holdt seg til vage alminneligheter både om Brigade Nords sjanse til å overleve og om det moderne høyteknologiske forsvaret av Finnmark som er FFIs alternativ. Det slutter ringen til generalmajor AD Dahls forgjeves forsøk på å reise en realpolitisk debatt om Forsvarets dilemma i Finnmark. Det er like prekært og uløst i dag som det var i 1950-årene. Og politikerne er de samme. De vil ikke ta ansvaret for en snuoperasjon som vil bryte med tidens politisk korrekte ånd, og offiserene plages av konsensustenkning og frykt for åpen debatt. Det er synd – ikke på spissene i forsvar og politikk – men på velgerne. De risikerer å møte Ivan uten at nødvendige forberedelser er gjort. Det kan gå fryktelig galt.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
