Kommentar

«Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i Forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle dem som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, på den tiden okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino om kvelden 24. juni 1859, ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På én enkelt dag ble rundt 40.000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken.

Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte bokeksemplarer til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av dem som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.» (Wikipedia)

Av de menneskene som menneskeheten ikke bør glemme, er Henri Dunant en av de fremste. Den holdning som preget hans livssyn er så høyt hevet over den smålige og kranglete menneskelige lekegrind som vel er mulig å komme. Dette er hands-on; dette er løsningsorientert; dette er anstendig – og det transcenderer på en magisk måte den selvopptatthet som de fleste mennesker er preget av, spesielt partene i konflikt.

Henri Dunant stod for øvrig selv på giganters skuldre: det kristne bud om nestekjærlighet. Det er de som hevder at den viktigste grunnen til at kristendommen fikk en slik gjennombruddskraft i Romerriket, til tross for at det var livsfarlig å bekjenne seg til troen, var de kristnes vilje til å hjelpe sine hedenske naboer, selv når pesten herjet og de risikerte eget liv og helse.

Videre, de katolske munkeordenene høynet det sivilisatoriske nivå i Norge da de ikke bare skapte de første akademiske institusjoner, men også de første hospitaler. Inn i den mannssjåvinistiske, voldelige norrøne kulturen introduserte de en kultur for å hjelpe de elendige, en tydelig feminin tendens.

Mads Gilbert

Dr.med. Mads Gilbert, spesialist i akuttmedisin, gammel AKP-ml’er, sønn av Oslos besteborgerskap, er for tiden den mest omdiskuterte hjelper i nasjonen. Elsket av noen, hatet av andre – selv om de fleste nok stiller seg sånn passe agnostisk både til mannen og konflikten.

Det er den lange, stolte tradisjonen med utgangspunkt i kristen religion, reformulert og modernisert av Henri Dunant, som Gilbert har et manipulativt forhold til. Hans hvite legefrakk skaper rimeligvis respekt og sympati, men mellom operasjonene slynger han ut anklager som varmer PR-avdelinga til Hamas. Dermed bryter Gilbert ett av Henri Dunants viktigste bud til sine folk: ta ikke parti i konflikten.

Det betyr ikke at Gilbert ikke hjelper de nødstilte, men det betyr at han kan ikke påberope seg samme moralske autoritet som dem som går i Dunants fotespor.

Og hvor kostbar det kan være å hjelpe, viser historien til Hanna Kvanmo.

Hanna Kvanmo

Som attenåring ble Hanna Kvanmo i 1944 tatt opp som sykepleierstudent i tysk Røde Kors. Hun var knyttet som sykepleierstudent til forlegninger på østfronten en periode, og som sykepleiestudent jobbet hun som pleierske i Berlin ved slutten av krigen i 1945.

Ettersom hun hadde vært i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, i 1948, dømt for landssvik, da pleie av stridende av de norske domstolene etter krigen ble regnet som krigstjeneste. Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte mot Norge for forfølgelsen av Røde Kors-personell, og de påpekte at Røde Kors har rett og plikt etter folkeretten til å gi pleie til stridende på alle sider i konflikter og uten å ta side i konflikten, og at forfølgelse av Røde Kors-personell er et brudd på krigens folkerett. Helsepersonell regnes heller ikke som stridende i henhold til krigens folkerett. Kvanmo ble idømt åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter. Dommen ble anket til Høyesterett som tok hensyn til særlige forhold som gjorde at hun slapp å sone, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i 1958.

Vi ser at de norske domstolene etter krigen ikke klarte å godta nøytralitetsprinsippet slik internasjonal Røde Kors så det: å hjelpe fiendens stridende var å anse som å ha gjort krigstjeneste for fienden, ergo ble Kvanmo dømt for landssvik.

Saken til Kvanmo viser hvor vanskelig nøytralitetsprinsippet i virkeligheten er. En ting er å sanksjonere et slikt prinsipp når du som delegat befinner deg på mett og god på en kongress i fredstid – noe annet er det å skulle godta at en av dine egne landsmenn har brukt tid og krefter på å pleie okkupantens soldater.

Men etter det jeg kan forstå, var det Kvanmo som oppfylte Dunants idealer om blind barmhjertighet, ikke de dommerne som dømte henne etter krigen.

Hadde derimot søster Kvanmo valgt å bli en poster girl for NS, vel, da hadde hun brutt nøytralitetsprinsippet og hun burde blitt dømt for landssvik – men kanskje enda verre, hun hadde brutt Henri Dunants høythengende ideal om nøytralitet.

Men, må det medgis, også som uttalt NSer, hadde søster Kvanmo gjort noe godt i det hun hjalp de skadde og dødende tyske soldater – men hennes stjerne hadde hengt lavere.

Oberinspektor Derrick

Det ble en del oppstandelse i Tyskland da det for ikke lenge siden kom frem at Horst Tappert, mannen som hadde spilte politiinspektør Derrick i krimserien med samme navn, hadde tjenestegjort på Østfronten under krigen i Waffen SS. Og siden tyskerne ikke er i nærheten av å være ferdig med krigen 70 år etter dens slutt, besluttet tv-kanalen ZDF å slutte å sende serien i reprise.

Tappert hadde selv hevdet at han hadde tjenestegjort i saniteten i Wehrmacht.

Så høyt henger hjelpeidealet i vår kultur at det kunne gi en ung, aspirerende skuespiller en CV akseptabel nok for etterkrigs-Tyskland. Er det da rart at han løyg?

Den skitne virkelighet

Jeg bruker å si at mange gode mennesker har tatt livet av barn. Noen av disse stemmer AP, er medlemmer av LO og jobber for Kongsberg Våpenfabrikk.

Norge er en av verdens største våpeneksportører målt i forhold til antall innbyggere. Disse våpnene sendes verden rundt. Og selv om vi helst ikke selger våpen til krigførende parter, ble norsk multipurpose-ammunisjon brukt av flere nasjoner i både konfliktene i Irak og Afghanistan. Norske jagerfly bombet i Serbia, Afghanistan, Libya – det er naivt å tro at sprenglegemer hilsen norske produsenter og den norske forsvarsmakt ikke har drept barn.

”Barnedrapsmann” slynges det ut mot IDF og MIFF mens man med en morbid nidkjærhet teller døde unger i akkurat denne konflikten.

Realiteten er at i alle moderne, urbane kriger dør barn. Du kan ikke unngå det, men du kan prøve å minimere det, slik IDF gjør.

Er det i det hele tatt noen som fører oversikt over hvor mange barn som så langt er døde i Syria? Betydelig flere enn 300-400. Hvorfor får ikke det Wold, Tveit og Græsvik til å gå i fistel? Er noen barn mer barn enn andres?

Det hadde tjent de som roper barnedrapsmenn til ære å starte diskusjonen med å innrømme at sivile tap er en uunngåelig pris å betale for væpna handlinger. For liksom å ta debatten ned på jorda. Men det er ikke det de vil. Den israelsk-palestinske konflikt henter mye av sin energi fra en eksepsjonalitet som den ikke kan gjøre krav på. Så spesiell er den ikke.

Nordahl Griegs

”Til ungdommen” ble sunget i flere markeringer etter 22/7. Grieg selv var stalinist. Han endte sitt liv over Tyskland i 1943 da det bombeflyet han var om bord i ble skutt ned. Besetningen var norsk, og flyet var en del av Allied Bomber Command. Mads Gilbert elsker denne marxistiske kampsangen. Human-etisk forbund også. Og det var på håret at sangen ikke kom med i siste salmebok.

Tyskerne kalte de allierte bombeflypersonellet for Terror Flieger: hundre tusenvis av sivile tyskere døde som følge av teppebombingen av tyske byer. Bombelasten var sammensatt av en gjennomtenkt blanding av brann og sprengbomber – alt for å skape maksimalt ødeleggende kraft. Tanken var at man skulle undergrave tyske soldaters moral ved å drepe og lemleste deres pårørende der hjemme.

Var da allierte bombeflygere barndrapsmenn?

Ikke forvente deg denne typen refleksjon fra en Tveit, en Wold eller en Græsvik.

Wold forsvarer bare Genève-konvensjonen, hun, mens Græsvik står på ”barnas side” – og man griper seg i å lenges etter journalister med jording. Hvordan har vi som kultur endt opp med i situasjon hvor det er de aldri utvokste elevrådsrepresentantene som skal fortelle oss hvordan verden ser ut?

Det kunne vært morsomt å sende en Wold og en Gilbert i tidsmaskin til Dresden i februar -45. Så kunne de levende ha berettet om hvordan en av Europas fineste middelalder byer, fullpakket av tyske flyktninger fra øst, ble teppebombet over to dager av RAF og USAAF. Over 6 kvadratkilometer av byen ble lagt i ruiner. Titusener av sivilister ble drept.

Joda, det er mer enn bare et billig retorisk poeng å si at mange gode mennesker har drept barn. Verden er nå en gang et skittent sted og vil være det i fortsettelsen. Men noen mennesker prøver å bøte på skadene som menneskene påfører hverandre. Henri Dunant tjener som eksempel til etterfølgelse. Og det er idealet om å hjelpe uten å ta parti som hever en Dunant over de fleste av oss; den som vil hjelpe, ikke anklage.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også