Kommentar

Kinas utenriksminister Wang Yi møter statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Oslo den 27. august 2020. Man trives i selskap med diktatorer. Foto: Heiko Junge / NTB.

Når utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) holder tilbake norsk bistand til Polen fordi lokale myndigheter der til lands tar avstand fra nymotens kjønnsideologi, gjør hun skam på Norge ved å blottstille seg og regjeringen som moralistisk, feig, ussel og en dårlig alliert.

Nordmennene er så uheldige å ha et utenrikspolitisk apparat som deler ut masse penger til nesten alle land i verden, og det kan utvilsomt diskuteres hvor mange penger det er hensiktsmessig å gi våre europeiske partnere.

Men det er et krav til voksne mennesker at de er noenlunde konsekvente, særlig hvis de har makt. Og hvis det er slik at norsk pengestøtte til andre stater kommer med bestemte moralske betingelser, kan det ikke gjelde vilt forskjellige standarder.

Blant mottagerne av norsk bistand finner vi for eksempel Pakistan, Kina og de palestinske områdene.

Skal tro om Utenriksdepartementet har gjort noen vurdering av situasjonen for LHBT-personer i Pakistan? Landet der Asia Bibi satt dødsdømt i ni år for angivelig å ha opptrådt blasfemisk mot islam, en omstendighet som forresten aldri har påkalt offisiell norsk fordømmelse, har omtrent like lite seksuell frihet som religiøs.

Kanskje UD skulle begynne å heve stemmen mot regimet i et islamsk høl i stedet?

Dagen er for kort til å gjøre noen vareopptelling over menneskerettsbruddene i Kina, men vi har altså å gjøre med et totalitært diktatur som masseovervåker sin egen befolkning, gjennomfører tusenvis av henrettelser hvert år, idømmer drakoniske straffer for politiske ytringer, og holder hundretusenvis av mennesker i konsentrasjonsleirer.

Kanskje UD skulle begynne å heve stemmen mot regimet i et kommunistisk høl i stedet?

Dessverre kan vi se langt etter slike initiativer. For den norske regjeringen er for feig til å kritisere aggressive stormakter som ikke er våre venner. Den slikker dem opp etter ryggen i stedet. Vennlige allierte som ikke truer en, kan derimot fritt herses med hvis de ikke applauderer hyllest av radikal kjønnsideologi. Regjeringen som praktiserer denne usle dobbeltstandarden, viser likevel alle tegn til å være fornøyd med seg selv.

De fleste av oss skyr individer som oppfører seg på den måten, fordi vi anser dem som psykopater. Desto mer irriterende er det å bivåne at Norges regjering fører en psykopatisk utenrikspolitikk.

Utenriksministerens adferd vis-à-vis Polen har også noe historieløst utakknemlig ved seg. Polske soldater og sjømenn falt for Norge under andre verdenskrig. En polsk ubåt senket et tysk troppetransportskip på vei til Norge den 8. april 1940.

Og hva samtiden angår, plager ikke polakker i Norge vettet av sine omgivelser ved å rette særkrav i øst og vest eller påberope seg å være ofre.

Kanskje det var en tanke å verdsette folk fra allierte land som holder kjeft, går på jobb og ikke gjør så mye vesen av seg? Hva med å behandle venner noe mer vennligsinnet?

Den norske regjeringens holdning til Polen minner ikke så rent lite om tilsvarende oppførsel mot Donald Trump. Erna Solberg gjør aldri noen hemmelighet av at hun ikke kan fordra den amerikanske presidenten.

Professor Janne Haaland Matlary uttalte nylig at Vest-Europas hersing med Ungarn skyldes at regjeringen der til lands forsvarer kristendommen. Antipatien den norske regjeringen nærer mot Trump og Polen, ser ut til å skyldes det samme. Trump er sågar mot abort, og han kryper hverken for Kina eller islam, slik Norges regjering gjør på våre vegne.

Både Trump-administrasjonen og polakker har dessuten sans for de historiske røttene. Erna Solbergs skrekkabinett kan ikke få rykket dem opp raskt nok. Norges regjering er knapt noen norsk regjering lenger.