Kommentar

Med Odvar Nordlis (1927–2018) bortgang sitter man uvegerlig igjen med en følelse av at et kapittel i Norges og Arbeiderpartiets historie er definitivt avsluttet – samtidig som det etterfølgende kapitlet er inne i en dramatisk fase.

Hva skyldes denne følelsen?

At Nordli var den siste gjenlevende, ruvende skikkelsen i Ap som personifiserte dets gamle identitet. Formelt forsvant den siste resten av denne identiteten i 2011, da et flertall på landsmøtet vedtok å skrote det offisielle navnet Det norske Arbeiderparti (DNA).

Man kan hevde at nesten alt var blitt galt med det navnet – til og med den bestemte artikkelen «Det», all den tid arbeidere ikke lenger nødvendigvis hadde DNA som noe naturlig førstevalg. Det noenlunde sammensveiste folket av arbeidere muterte dessuten til en kompleks gruppe av offentlige funksjonærer, trygdede og selvstendig næringsdrivende. Og med masseinnvandringen var ikke velgermassen nødvendigvis spesielt norsk lenger heller.

Nå var ikke Nordli akkurat det fremste symbolet på den norske arbeideren. Av yrke var han revisor, og han gjorde forholdsvis tidlig politisk karriere. Men han visste i alle fall hva substansielt arbeid var, og han representerte en generasjon av Ap-politikere som også viste det.

Men disse er nå borte.

Foruten Nordli, og naturligvis hans forgjengere blant partifellene i statsministerstolen – Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen –, bestod denne generasjonen av en rekke fargerike, jordnære og autentiske skikkelser som gjerne hadde arbeidet i industrien eller andre deler av produktiv sektor innen de ble fagforeningsfolk, avismedarbeidere eller politikere. Noen av dem hadde drevet aktivt motstandsarbeid under krigen.

Mange som har levd en stund, vil huske typer som Guttorm Hansen, Lars Skytøen, Haakon Lie og Rolf Hansen, og flere andre. Uansett hva slags oppfatning man måtte ha av deres politiske virke og maktkamp, hadde de en alminnelig stil som lå milelangt fra den akademiske typen som etter hvert ble dominerende i Ap. Ingen av de forannevnte etterstrebet internasjonale verv.

Thorvald Stoltenberg, som var forsvarsminister i Nordlis regjering og er omtrent på samme alder, er – i likhet med Gro Harlem Brundtland – én av flere representanter for overgangen fra det gamle til det nye Arbeiderpartiet. Hans karriere var overveiende internasjonal, og hans stil var langt fra den proletære. Han tjener derfor ikke som noe symbol på den gamle tiden.

Det gjør derimot Nordli. Med ham avsluttes historien om Norge som et territorium bestående av norske arbeidere.

Kapitlet i Norges og Arbeiderpartiets historie som åpnes idet Nordli går av som statsminister i 1981, er derimot en historie om snobbete og oppblåste skikkelser uten de samme erfaringene eller det verdigrunnlaget som kjennetegnet vanlige mennesker i Norge, og de hadde større ambisjoner på egne vegne enn på partiets eller landets.

Drøyt et tredjedels århundre senere ser vi stumpene av et folkeparti hvor det riktignok alltid har pågått maktkamp, men hvor det snart ikke er noe annet igjen enn maktkamp og misbruk av tillitsverv. Dermed blir det også noe sterkt symbolsk over at Nordli går ut av tiden idet Ap rystes av skandalene som ukulturen etter ham har næret.

Kjøp Kent Andersens bok her!

Les også

-
-
-
-