Kommentar

Pressen var igår opptatt av at 22. juli-kommisjonens rapport var sterk og brutal, til tross for at det som fremkom i hovedsak har vært kjent i mediene. Det som ble lagt til var en sammenhengende, systematisk fremstilling. Svikt i sin fulle bredde.

I dag ser man hvorfor pressen var så opptatt av å fremheve det brutale ved rapporten: Det er for selv å være brutal.

Det har pressen utmerket seg i helt siden 22/7. Pressen har ridd på hendelsen og utnyttet den, og river ned samtidig som den later som den bygger opp.

Den første som fikk merke pressens pisk, var «høyresiden», fra Frp til Document.no, som ble slått i hartkorn med virkelig ekstreme krefter. Man unnlot bevisst å gjøre en distinksjon, og brukte sammenblandingen for hva den var verdt. Slik ble ytringsfriheten svekket, til tross for Jens Stoltenbergs ord.

Stoltenberg og Ap ble helter. AUF ble dyrket, rosetogene ble fremholdt som makeløse manifestasjoner, unikt og ulikt alle andre land. Look to Norway! Som Knut Olav Åmås skrev i Aftenposten etter ettårsdagen: – I hvilket annet land er en slik manifestasjon mulig?

USA svarte med krig, Norge svarte med rosetog. Slik var mytologien. Nordmenn er unike.

Det er ikke spesielt vanskelig å se at dette tippet over i en form for nasjonalisme man får en emmen smak i munnen av. Selvdyrking gjør seg ikke når man hever seg over andre, tror seg bedre og samtidig holder frem noen som eksempler på folk som ikke hører til det nye fellesskapet.

Ap må ha trodd at de hadde kontroll.

Man må ha visst at det ville bli hard kritikk, men ikke verre enn det som har vært kjent. At kritikken skulle bli politisk og munne ut i et krav om regjeringens avgang, må ha forekommet fjernt.

I dag slår det inn med full styrke. Medier som ellers har fungert som del av det korporative samkvem med Ap-staten, krever nå Jens Stoltenbergs hode på et fat.

Men er ikke dette hva demokrati og ansvar handler om?

Ikke så fort. Problemet er at pressen ikke gjør noe forsøk på å trekke grenser. Den bruker 22. juli og nå rapporten til et moralistisk korstog.

Med moralistisk mener vi at individuell svikt og systemsvikt brukes til å slå folk ut, bokstavelig talt, og kreve deres avgang. Dagsrevyens Jarle Råheim Håkonsen sto og krevde at politidirektør Øystein Mæland skulle avsette politimesteren i Nordre Buskerud, Sissel Hammer, på direkten.

Med moralisering som våpen mener vi at man tar fatt i fakta og utnytter dem til å spissformulere moralske anklager så knusende at de ødelegger mennesker, at de blir så kategoriske at man ikke kan verge seg mot dem.

Forsiden på Aftenposten sier «alt»: «Bombeangrepet kunne vært forhindret. Politiet kunne vært på Utøya tidligere. Mange liv kunne vært spart.»

Det er tre punkter som er helt knusende. Men er de «riktige»?

Det er lett å forestille seg en slik oppvask også i et organ som New York Times. Men norsk presse er verdensmestere i moralisering, i å svinge pisken over andre. Aldri over seg selv.

Anklagen om at flere liv kunne vært spart, er så ødeleggende at alle anstendige mennesker ville unnlatt å formulere den presist. Den henger i luften. Det er unødvendig av voksne mennesker å henge de døde rundt halsen på konkrete personer. Men det har pressen ingen skrupler med.

Det vi står overfor er en hemningsløs presse som nå utnytter en nasjonal katastrofe til å diktere hvem som skal styre landet.

Stoltenberg og Ap-ledelsen må være i sjokk. Var de ikke ofre? Ble de ikke hyllet for sin rolle etter 22/7? Nå er det Frps leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Anundsen, som kan sitte i studio på Marienlyst og refse statsministeren for manglende ydmykhet da han kommenterte rapporten. NRK og Frp sammen mot regjeringen! Så fort snur det.

Men er det ikke riktig, er det ikke på tide at svikt får konsekvenser? Einar Gerhardsen måtte gå på en ulykke i en gruve på Svalbard. Kings Bay het den. Også den gang handlet det om sviktende sikkerhet. SFs Finn Gustavsen var med på å felle regjeringen. Det «sviket» glemte Ap aldri. Burde da ikke den mest massive svikt siden 9. april utløse en tilsvarende avgang?

Men så enkelt er det ikke. Svikten 22. juli er massiv, men det var hele det offisielle Norge som sviktet. Inklusive pressen.

Det er utilgivelig at selv ti år etter 9/11 hadde ikke det offisielle Norge tatt terrortrusselen inn over seg. Men hvem bærer ansvar for det? Mediene har definert og foret politikerne med den mest politiske svada om dialog og det forkastelige i vold. Vi var bedre. Vi skulle skape et nytt samfunn. Norge var annerledeslandet. Stoltenberg har sikkert trodd på denne versjonen. En ny by stampes opp av jorda i Bjørvika, Norge går så det suser. SSB og Oslo byråd feier ubehagelig statistikk under teppet. Hvor skulle faresignalene komme fra? I hvert fall ikke fra pressen som systematisk – merk! systematisk – har unnlatt å beskrive terrorfaren som har avtegnet seg, fra Afghanistan til Oslo. Hver gang det har skjedd noe som har demonstrert at truslene er «integrerte», at det ikke finnes grenser, at politiske vedtak i Norge umiddelbart er kjent på gaten i Mogadishu, at fri flyt av mennesker reiser helt nye problemstillinger som ikke kan besvares med flere og nye menneskerettigheter, at rettighetene tvert om kan true nasjonal sikkerhet ved å frata myndighetene nødvendige verktøy –  hver gang man berører slike problemstillinger, sørger mediene for å torpedere dem.

Da romfolket fikk en forsvarer i Norge via et privat innvandringsselskap på ytterste venstre fløy, Folk er Folk, visstnok med forbindelse til ekstremgruppen Tjen Folket, svingte pressen svøpen over et rasistisk og barbarisk folk som ikke kunne oppføre seg. Også dette skulle folk finne seg i. Det virket helt surrealistisk. Men det var den samme moralistiske heksejakt og korstog som etter 22/7.

Nå står regjeringen og Ap for tur.

Er det ikke riktig at Stoltenberg tar ansvar?

Vi er for at prosessene rundt stengning av Grubbegata avdekkes, slik DN gjør idag.

Men Norge har ikke tradisjon for å praktisere republikansk ansvar; som er basert på transparens og public service-idealer. Norge er basert på kameraderi og moralisme. Nå vender pressen moralismen mot sin allierte Ap. Det er nytt og må komme som et sjokk på Stoltenberg.

Også Stoltenberg er et menneske. Også Raymond Johansen er et menneske. Hvor ble menneskeligheten av? Man kan ikke være et situasjonsbestemt medmenneske.

Den som har observert Stoltenberg og Johansen på nært hold, vil se at noe gikk i stykker for dem innvendig 22/7. De ble rystet i sitt innerste. Anders Behring Breivik knuste en drøm.

Hvis det norske fellesskapet betyr noe, så skal vi se det, og holde fast ved det.

Det oppgjør som pressen legger opp til, er en folkedomstol der pressen spiller rollen som anklager og dommer. Hvor er forsvarerne? Hvor er balansen?

Dette skifte, denne utroskap, er en utroskap ikke bare overfor Ap og sosialdemokratiet. Det er en mangel på konsekvens.

Politikk krever og er basert på 3 K’er: konsekvens, kontinuitet og konsistens.

At 22. juli-kommisjonens rapport må få konsekvenser, synes klart. Noe er fundamentalt galt i politiledelsen, også på politisk nivå. Men pressen forvandler kritikken til et angrep på politiet som etat, og til et angrep på politiet som politi! Det er det gamle antiautoritære, politifiendtlige 68’er-hodet som stikker frem. Man klarer ikke la være. Politi er klassepurk.

I DN lørdag snakket Thorvald Stoltenberg om at sporene fra Menstad-slaget stikker dypt. Der satte Quisling inn Forsvaret mot streikende arbeidere. Men hvorfor er det ingen som snakker om 68’er-sporet? Fiendtligheten mot politi og voldsmakt har vært gjennomgående i norsk presse i flere tiår, og har økt: Skepsis og fiendtlighet til politiet er systemisk hos journalister. Hva gjør det med samfunnets evne til å være forberedt på og besvare terror?

Konsistens vil si at tankegangen må være logisk og sammenhengende. Moralisme er ikke det. Den er lunefull, maktsyk og dømmesyk.

22. juli var en wakeup call. Mye må endres i Norge. Men de viktigste endringene er holdningene, som Trond Blattmann sa, og de lar seg ikke endre med vedtak.

Han hadde etterlyst et usminket oppgjør med hva som sviktet før og under 22/7. Noe annet ville ikke blitt akseptert. Men hadde han forestilt seg at hans eget parti og bevegelse skulle bli kastet på hodet ut og fratatt både makten og æren?

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også