Kommentar

Forventingene til 22. juli-kommisjonen var høye. I forhold dem var Alexandra Bech Gjørvs presentasjon noe tam. Hun gikk frem til vannkanten, og symbolsk stakk hun foten nedi: Hun sa en hel rekke riktige ting om hvordan og hvorfor beredskapen ikke fungerte.

Men hun kunne ikke gi de dypere svar. En ting å er si at Grubbegata ikke er stengt etter syv år. Men hvorfor er den ikke det? Ansvarspulverisering og resignasjon er ord kommisjonen bruker.

Men hva er forholdet mellom sikkerhets- og sårbarhetsanalyser, som er klare på at terrortruslene er reelle, og at bestemte tiltak bør og må treffes, men at lite eller ingenting skjer?

Gjørv sa at det koker ned til kultur, holdninger og lederskap.

Hvis man skal forebygge et anslag, må man ifølge kommisjonen ha:

Risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, effektive IKT-systemer og resultatorientert lederskap.

Det er fine ord. Men hva skal til for å fylle dem med innhold, til at man forstår?

Riskoerkjennelse er et nøkkelord, men hvilket innhold har det? Hva er risikoen? Hvor kommer trusselen fra? Kan en av grunnene til manglende beredskap og sikkerhetstiltak ha vært at det offisielle Norge ikke anså seg for truet av visse krefter fra Midtøsten i samme grad som USA eller Danmark? Man følte ikke at man var i fiendens siktepunkt. «Vi hadde jo ikke gjort noe galt.» Denne kvietismen, følelsen av ikke å være involvert, av å være uskyldig og stå utenfor, er noe som går langt tilbake i nyere norsk historie. Ting tyder på at den ennå ikke har sluppet taket.

22/7 kan være en bro til den virkeligheten mange andre deler. På kort tid har USA opplevd to enslige terrorister: James Holmes og Wade Michael Page. De har elementer av patologi og forskruddhet og i Pages tilfelle ideologi. Anders Behring Breivik er ikke unik. Det følte Norge ifjor. Også i Italia, i Belgia og Frankrike har det vært mennesker som plutselig går amok og dreper. Det er ikke spesielt dristig å spå at det vil komme flere.

Hvordan skal samfunnet beskytte seg?

Kommisjonen er inne på noen forslag til økt beredskap, inklusive overvåking av internett. Kommisjonen problematiserer en slik overvåking ut fra personvernhensyn, men såvidt jeg kan se ikke ut fra en politisk synsvinkel: hvordan hindre at politiet og tjenestene griper inn i samfunnsdebatten på en måte som aksentuerer problemene? Dette perspektivet virket det som om Gjørv og kommisjonen ikke en gang har tenkt på.

En slik kommisjonen blir også en slags selvgransking, ikke bare et spørsmål om hvorfor PST ikke fanget opp Breivik, men hvordan Breivik var mulig.

Da må man stille noen andre grunnleggende spørsmål:

Hva var det mulig å forestille seg i det offentlige Norge før 22/7?

Det var mye som var utenkelig. Det er grunnen til tregheten i systemet, til at vedtatte tiltak ikke ble satt ut i livet, til at beredskapen ikke ble fulgt opp.

Norge er ikke det eneste siviliserte land som sliter med å ta truslene innenfra og utenfra inn over seg. Det forstyrrer normaliteten å måtte erkjenne at man er stilt overfor trusler av ukjent omfang. Eksempelvis går det i USA uhyre tregt med å få innført scanning av containertrafikk med skip. Man frykter at masseødeleggelsesvåpen vil ankomme sjøveien. Til lands og via luften er kontrollen god. Men ikke sjøveien.

En hendelse som 22/7 vil med nødvendighet innebære en viss smerte: først sorgen over tapene, så smerten ved å ta inn over seg at man ikke var forberedt, at man selv sviktet. For selvsagt var det svikt. Men det er en svikt som politisk ledelse og politiledelsen deler med mediene og meningseliten. Den har i mange tiår minimalisert og relativisert trusselen. Dette fordi truslene kom fra the underdog som man hadde en skjult sympati med, og fordi USA sto for overmakt og herredømme. Norge sto for dialog og det gode.

På et dypere nivå var man mot vold. Paradoksalt nok hadde man større forståelse for den illegitime vold enn den legitime. Den illegitime kunne alltids forstås eller forklares, mens den legitime alltid overreagerte, var krigersk, imperialistisk, nykolonialistisk etc. Den var så overlegen at den skulle holde seg på matta. At våre samfunn kunne være truet, var utenkelig og utillatelig å forestille seg. På et eller annet punkt tipper dette over i selvskading.

Maskuline verdier har stått lavt i kurs. Bruce Willis har ikke hatt det lett i det norske systemet.

Denne selvransakelsen vil ta tid. Men det er der forklaringen ligger på hvorfor Anders Behring Breivik kunne holde på i tre timer.

Det er ikke den enkelte politimanns skyld. Når pressen fortsetter jakten på politimenn, videreføres den samme antimilitaristiske politikken som førte til katastrofen 22/7.

Mediene er i det moderne kommunikasjonssamfunn en del av beredskapen, av den mentale beredskap. De har forlengst intervenert på slagmarken, den psykologiske slagmark. Det er på tide at de også tar sitt ansvar på hjemmebane.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også