Kommentar

Falt ungdommene på Utøya som offer for en ideologi de selv har dyrket? Det mente professor Ole Gjems-Onstad i et innlegg i DN onsdag.

Ved første øyekast kunne artikkelen virke dristig og modig. Gjems-Onstad vil ha frem at vi har utviklet en humanitet som ikke er av denne verden, også i strafferettspleien. Nå sitter Anders Behring Breivik på Ila med tre rom til disposisjon. Spørsmålet Gjems-Onstad stiller: Fortjener han det?

Så går han over til å snakke om at vi ikke tillater oss selv å bli sinte. Det er en annen reaksjon, da snakker vi om hevn. Da vipper Gjems-Onstad over i det personlige og følelsesmessige.

22/7 har fått oss til å miste balansen. Gjems-Onstad har ved flere anledninger korrigert utbredte oppfatninger om statens rolle og den trussel offentlig dominans utgjør mot den personlige frihet.

Artikkelen Livsfjerne norske ideologier kan leses som en forlengelse av slike tanker: Et samfunn må ha en viss robusthet og tøffhet for å møte krefter som vil ødelegge det.

Men Gjems-Onstad er for sleivete i språkbruken og faller selv for fristelsen til å fri til følelser, til vårt ønske og behov for å se hevn i stedet for rettferdighet.

Argumentasjonen er springende:

En velkjent norsk straffeadvokat uttrykte i en tv-debatt at morderen må behandles med respekt . Slike utsagn er ideologisk korrekte i Norge. De kan også ansees som forvirret, fremmedgjort og blinde.

Her bommer Gjems-Onstad stygt. Det handler ikke om respekt for Behring Breivik som person, det handler om respekt for vårt rettssystem. Det er nettopp fordi han utgjør en fristelse til å forskjellsbehandle og inviterer til hevn, at vi sier: «Vi er ikke slik, vi behandler selv en massemorder anstendig, ikke for hans skyld, men for vår egen».

Anders Behring Breivik utraderte mange menneskeliv. På et annet plan provoserer han oss til å gå ut av vårt gode skinn og gi oss hevnen i vold.

Gjems-Onstad roter det til på en måte som får det til å se ut som han går i fellen.

En del av den norske ideologien som eksponeres gjennom Utøya, er frykten for å bli sint. Stadig roses det at få har krevet gjengjeldelse. Ønske om en form for hevn er fordømmelsesverdig primitivt. Men det er naturlig å ville at den som voldte så mye smerte, skal merke en reaksjon.

Gjems-Onstad gjør ikke noe forsøk på skille mellom personlige reaksjoner og samfunnsmessige. Det kan virke som han vil åpne for at det er legitimt å kreve hevn. Han har nevnt soningsforhold. På hvilke andre måter skulle hevnen ytre seg?

Enda mer beymringsfullt blir det når han påstår at ingen er blitt utpekt til syndebukker. Sinnet burde fått utløp, mener Gjems-Onstad. Forstår han hva han skriver?

Rett etter 22. juli sa statsministeren og andre at det ikke skulle letes etter syndebukker. Dette retoriske forbudet mot å bli sint har sørget for at ingen er holdt til ansvar. Hvem er redd for å lete etter syndebukker ved brudd på arbeidsmiljøloven eller skattelovgivning?

Det er alarmerende at en professor kan mene at det er legitimt at samfunnet skal reagere med hevn og finne syndebukker.

Gjems-Onstad trenger ikke tvile på at det er blitt grått og skreket og at følelsene er så sterke at man knapt kan tenke seg det, hos alle som er personlig berørt. Men hvordan skal et demokratisk samfunn gi uttrykk for sinne uten at det går over i hat?

Det er demokratiets styrke at det håndterer selv de grusomste forbrytelser ut fra visse regler, og at det ikke faller for fristelsen til å «bøye dem» etter forgodtbefinnende. Derfor var det så viktig å oppspore krigsforbryterne etter annen verdenskrig og stille dem for retten. – Rettferdigheten er vår sak, hevnen overlater vi til Gud, som Simon Wiesenthal sa.

Gjems-Onstad blander sammen en rekke saker, og resultatet blir helt galt.

Det er vondt, men sant: Utøya var et sted der man dyrket de ideologier som gjorde at så mye gikk galt. Man kan forstå at mange i AUF ikke vil at øya skal bli borte. Men vil man vise respekt for de døde ved å lære, slipper man tak i en del av de livsfjerne ideologiene.

Her blander Gjems-Onstad flere ting:

AUF’erne viste noe av denne dobbeltheten når det gjelder vold ved sin støtte til Hamas og fiendskap mot Israel. Det er en motsigelse det vil ta lang tid å forstå. Israelske kommentatorer forsøkte å fortelle dem at terror er terror. Men Norges ambassadør sa på vegne at utenriksministeren og UD at Norge fortsatt insisterer på at det er forskjell på terror.

Denne idealismen og selvmotsigelsen er noe Gjems-Onstads og min generasjon har levd på og med lenge, og har overført til ungdommen på Utøya.

I den inngår på et mye dypere plan en avstandtaken til vold, helt ned til at man fornekter at vold finnes, i den grad at selv statens voldsmakt blir avmaskulinisert, for ikke å si kastrert. Dette berører et syn på menneskets natur og ondskap. Det blir umulig å tenke seg at det finnes ondskap som kun kan nedkjempes med makt.

Men det skal være en ordnet makt. Det skal være en makt som følger visse regler.

Ved å etterlyse sinne og hevn og syndebukker har Gjems-Onstad appellert til instinkter som erstatning for en ryddig prosess, noe som er direkte  demokratiskadelig.

Den samme grenseoverskridelse finner man i Aftenpostens oppslag om MS «Thorbjørn». Aftenposten oppkastet seg til dommer over Eskil Pedersen og de andre om bord på båten. Det viser en manglende respekt, ikke bare for Eskil Pedersen, men også for rettssystemet.

Noen mener åpenbart at 22/7 må føre til at vi endrer måten ting gjøres på. De vil ha andre soningsforhold, nye psykiatrirapporter, politisk overvåking.

Da har man mistet balansen. Da gjør vi nettopp det mange har kritisert USA for etter 9/11: å hive prinsippene ut av vinduet.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også