Kommentar

Jihad som rites de passage: Somaliske gutter i USA drar til Somalia for å realisere seg selv som soldater for al-Shabaab-militsen. Det er både tapere og de som er i ferd med å ta høyere utdanning som drar. Ikke mange, men nok til å ryste det somaliske miljøet og amerikanske myndigheter, som ser at guttene en dag kan vende tilbake som fullbefarne terrorister.

I Danmark opererer muslimske gutter i gjenger som ilegger bøter til jevnaldrende som ikke vil være med på deres premisser og «bygge» makt. Det kalles «dummebøter» fordi det er en ren maktdemonstrasjon, et krav om underkastelse. Hva gjør danske gutter som er oppdratt til at man skal unngå vold og snakke seg gjennom problemene?

Det er vanskelig for vanlige danske gutter å forholde seg til denne måten å hevde seg på. Den bygger på gruppedannelse, lojalitet, makt og underkastelse. Det handler ikke om individet, ikke om kameratskap.

Det moderne samfunn møter her et reaksjonsmønster som er det stikk motsatte av moderne pedagogi og menneskesyn. Historien som Søren Pind gjengir, kunne skjedd hvor som helst i det moderne Vesten. Guttene er sårbare, de er ikke forberedt på voldskulturen. De forsøker å trekke seg unna. De har lært å unngå bråk, men i dette tilfelle hjalp ikke det, og gjør det heller ikke der voldsmennene er en del av lokalmiljøet. Man må enten konfrontere eller underkaste seg. Men unge mennesker idag lærer at man ikke skal ta igjen. De lærer dette allerede fra barnehagen. På 50-60-tallet var det vanlig at barn slåss, det var lek/alvor. Blod kunne flyte fra en sprukken leppe eller nese. Så skjedde det et skifte. Vold ble bannlyst, og det er blitt til offisiell ideologi. Selv etater hvis mandat det er å utøve legitim vold, er underlagt så strenge restriksjoner at det gir forbryteren en fordel.

Denne bannlysingen av vold har endret kulturen, eller i det minste de aksepterte adferdsformer. Samtidig er volden blitt råere enn før. Vi får aldri noen forklaring på denne diskrepansen.

Volden fra innvandrergjenger og vold i muslimske miljøer er en stor utfordring for denne ikkevoldskulturen. Mennesker møter den i hverdagen, folk flest prøver å få ting til å gå. Men noen kommer i klemme, som gutten i historien fra Danmark. Hva føler disse menneskene? Hvordan reagerer omgivelsene?

Omgivelsene gjør det samme overfor offeret som overfor voldsmannen: trekker seg unna. Slik blir offeret stående helt alene, og det er det verste: å bli sviktet av samfunnet.

Men det er signalet fra guttemenn som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre: Å snu seg vekk og snakke om noe annet.

De vil ikke vite. De har aldri slåss. Den voldelige siden av muslimsk kultur vil de ikke vite noe av.

For dette berører det samfunnet de har skapt. De muslimske guttene ville blitt satt på plass i den kulturen de kommer fra. Noen av dem ville blitt voldelige der også, men der er volden satt i system. Der er det samfunnet som er voldelig, og det gir unge gutter langt mindre spillerom. I Norge har autoriteter og myndigheter abdisert, og det gir unge gutter et stort handlingsrom. Det er nesten ikke grenser for hvor lenge man kan holde på.

De som betaler prisen er vanlige mennesker.

Det er selvsagt ikke bare muslimske gutter som er grenseløse og ute av kontroll. Ett eksempel: En unggutt i Kristiansand fikk sin n’te dom for å ha gjørt i ruset tilstand. Gutten fikk kick av amfetamin og bilkjøring. Han hadde kjørt i 100 km på en gangsti. Av fremstilingen kunne man slutte at det bare var et tidsspørsmål før han drepte eller lemlestet noen. Likevel lar myndighetene det skje. De gir ham en rimelig straff, og han er ute igjen etter noen måneder.

På 70-tallet snakket man om voldelige strukturer: Den volden som unge gutter og menn kan utøve, gjenspeiles i den toleransen for vold som systemet oppviser: Det er nesten så man blir fristet til å si at summen av vold er konstant. Det finnes ikke noe slikt som et ikke-voldelig samfunn. Volden er enten legitim eller illegitim. Men vi tror at vi kan gjøre all vold illegitim. Dermed gir vi den illegitime fri bane. Den humane strafferettspleie får dermed en ironisk klang.

Straffesystemet er humant mot de kriminelle – på borgernes bekostning. Slik er dets lovgivere og forvaltere selv utøvere av strukturell vold, hvis man skal bruke 70-tallets termer, men det ville Thomas Mathiesen eller Nils Christie aldri drømme om.

Vanlige borgere avstår fra vold, og blir i stedet ofre for voldsmenn og et system som ilegger svært milde straffer, de er ikke preventive, ikke avskrekkende. Man kan forutse at den straffede vil begå nye voldshandlinger. Det er nesten så vanlige mennesker er forsøkskaniner.

Det skumle er at også politiet har tilpasset seg dette systemet, og til dels resignert.

Kriminalitet kalles avvik. Så lenge det gjaldt sosiale misfits var det håndterlig, men når samme toleranse brukes på voldelige kulturer, blir gamblingen mye større. Da er det selve samfunnets sosiale vev som står på spill.

Det er der vi er nå, og samfunnets støtter snur seg bort.

Venstresidens klagesang om hvor forferdelig asylsøkere har det, høres ut som evangelisk tungetale. Den er aldri konkret, og ignorerer virkeligheten. OK, mange har rømt fra fæle forhold. Men noen av de unge velger altså å vende tilbake til den samme virkeligheten for å kjempe for et religiøst barbari. Hvilke mekanismer er i sving: Hva er det med disse guttene som gjør at de ikke kan realisere seg i USA, men på slagmarken i landet de kommer fra?

Vi neglisjerer disse spørsmålene med våre egne samfunn som innsats. Prosentandelen somaliere er langt høyere i Norge enn i USA.

Manndomsprøven i det moderne samfunn består i utdannelse og eksamen. Det kan virke som om disse guttene har behov for noe annet. De vil ha en manndomsprøve som er voldelig. Men når man ser konteksten – religiøs fanatisme og terror – blir dette en trussel, ikke bare mot Somalia, men mot alle land der somaliere bor.

Vi har fått kastet noen spørsmål i fanget, og vi må svare på dem. Mogadishu, St. Paul eller Oslo: Vi er dratt inn i samme virvelstrøm. Og vi slipper ikke unna.

Les også

-
-
-
-
-
-